torsdag 24. januar 2013

Fra ytrestyrt til indrestyrt - Fra "alle andre" til "jeg"

Jeg tror jeg går igjennom en enorm refleksjonsfase om dagen. En fase på slutten av mange, og lange prosesser. Som om jeg begynner å skjønne noe som er så åpenbart, men som jeg i grunnen ikke har hatt kontakt med underveis. For i prosessen har jeg bare opplevd og vært i nået - det er i ettertid at summen av alle øyeblikkene begynner å gi en egen mening.

Det er mye som har endret seg for meg det siste året. Jeg har sluttet å blogge om interiør (noe jeg gjorde aktivt før). Jeg deler mye mindre på Facebook. Jeg takker ja til muligheter som jeg prinsipielt ville takket nei til for ett år eller to tilbake. Jeg skriver om temaer på bloggen som jeg før har hatt motstand mot og fryktet å skrive. Jeg møter opp som den jeg er og med det som er viktig for meg - også i miljøer der det skaper motstand, skepsis, eller undring. Jeg tar avgjørende valg på en helt annen måte enn jeg gjorde for noen år tilbake. Vennskapene mine har fått en ganske annen form enn de jeg har hatt tidligere i livet.

Når vi kjøpte denne leiligheten - her jeg jobber og bor - gledet jeg meg til stor oppussing der vi virkelig skulle sette vårt preg på leiligheten - og jeg tenkte at dette ble så bra at det uten tvil skulle blogges. Så interiørbloggen ble en oppussingsblogg som nok først og fremst gledet de nær oss som ville følge med, men så tok innleggene etterhvert slutt. Interiør kom på plass og jeg kjente at lysten til å henge opp nye gardiner og å legge puffede puter i sofakroken våknet til live - og jeg tenkte for meg selv "Kanskje blogglysten er tilbake?" og la ut et innlegg. Det kan selvsagt hende jeg tar feil, men jeg tror det er og blir mitt siste interiørblogg-innlegg. For jeg kjente at noe hadde skjedd inne i meg. Fortsatt liker jeg å uttrykke meg estetisk og setter pris på et sammenhengende og kreativt hjem, men lysten til å dele det ble nesten borte - og iveren til å fornye så også ut til å dabbe av.

Midt i den største livskrisen i mitt liv så var jeg også veldig aktiv på Facebook. Jeg hadde nye statuser hver dag - helt sikkert flere om dagen - og det gav meg noe å dele her. I en lang periode la jeg ned hele profilen - da jeg innså at statusoppdateringene fordekte noe annet - noe jeg trengte å møte. At jeg forsøkte å skape et lykkelig alibi der "alle" kunne se meg - tross at virkeligheten var langt mer nyansert. Jeg logget meg av Facebook og forsøkte å logge meg på meg selv. Etter mange måneder - kanskje ett år åpnet jeg profilen igjen. Ikke like aktiv. Med en ny awareness på at det lå noe bak behovet for å dele og oppdatere. Jeg var fortsatt synlig, men i begynnelsen av en prosess som førte meg til dagens Facebook-bruk: Dele meningsfulle artikler, bilder og sitater som dukker opp på veien, dele noen hverdagsglimt innimellom med de nærmeste og som jeg ønsker å ta vare på for senere. Jeg kunne fint klart meg uten Facebook og ville ikke merket den store forskjellen om jeg logget av for godt - samtidig koser jeg meg med å titte innom og det er blitt et viktig arbeidsverktøy.

Neste uke skal jeg være med på noe nytt og spennende, som riktignok ikke er helt nytt for meg, men i en ganske annen form. Jeg ville aldri takket ja for ett år siden, eller to år siden, eller tre år siden. Jeg ville brydd meg for mye om hva andre mente om det. Risikoen. Assosiasjoner. Linker til gamle erfaringer. Det måtte en liten prosess til, men jeg hopper ut i det til uken med glede, nysgjerrighet, stolthet og visshet - om at dette har jeg lyst til!

Jeg kaster meg ut i nye utfordringer om dagen i møte med mennesker. Jeg risikerer å ikke bli likt, men tør likevel å gjøre ting jeg vet kan være upopulært, fordi jeg har tro på det. Fordi det gir mening for meg. Råd ber jeg heller ikke om som før da enhver krise eller dilemma ville føre meg til en venninne, kjæresten eller veiledende foreldre. Nå er det jeg som står i det - nesten alene - og det er jeg som velger. Ikke basert på råd, men basert på egen prosess. Vennskapene er også langt mindre intense. Det er mindre avhengighet. Det er større avstand i tid og fellestrekk, det er også større nærhet i det menneskelige. Sammenlignet med unge år er vennskapene færre - men de går dypere.

Så - hvorfor ramser jeg opp alt dette? Hvorfor tror jeg du er interessert i å vite om mine Facebook-vaner, interiørblogger-historikk, mine vennskap, valg og prosesser? Jo - fordi alt dette handler om en og samme ting. Fordi alt dette handler om en prosess som har snudd livet opp og ned for meg, og kanskje har jeg en ide om at det også kan gjøre det for deg.

Det jeg har begynt å skjønne er nemlig at interiørbloggingen var et forsøk på bygge identitet. Det var jeg som gjorde saker jeg likte og jeg gjorde det i et forum der jeg fikk tilbakemeldinger. Bekreftelser. Jeg blogget interiør fordi jeg hadde behov for energien det gav meg gjennom de som leste bloggen. Facebook-oppdateringene det samme - ved å kunne vise andre hvor jeg ønsket å være og der jeg mestret å være - tross ulykke og mye vondt - kunne jeg også tro på at dette var sant og mulig. Jeg trengte en ytre tydeliggjøring - og jeg hentet det deretter inn i meg, eller kanskje rettere sagt inn i byggingen av identiteten min. På samme måte ble også de negative meningene viktig. Jeg ville jo likes og fryktet handlinger, valg og strategier som kunne gjøre meg upopulær. For - hvis menneskene rundt meg mislikte meg ville det kanskje bety at jeg ikke var verdt å like. At jeg ikke var verdifull. Derfor søkte jeg råd utenfor meg selv når livet ble vanskelig, for rådene og meningene var like viktige som bekreftelsen og tilstedeværelsen. For jeg hadde ikke nok i meg til å finne svar og dyp mening på egenhånd - jeg måtte søke etter meg, etter mening og etter svar utenfor meg selv - i "alle andre". Det til tross for at jeg alltid har blitt sett på som modig, sterk og selvstendig. En som ikke dilter etter. Jeg har trodd det samme om meg selv - at jeg ikke lar meg påvirke. At jeg er den jeg er. Men jeg visste aldri hvem jeg var når jeg søkte bekreftelsen utenifra.

Det jeg ser nå er at bekreftelsen jeg søkte utenifra handlet om hva jeg manglet i mitt indre. Hvem jeg var og hvordan jeg handlet beveget seg utenifra og inn. Det som har endret seg i meg og i livet mitt er at jeg nå beveger meg innenifra og ut. Jeg lener meg ikke først og fremst lenger på andre, jeg har heller fylt meg selv opp slik at jeg står stødig som meg - med mine valg, strategier og handlinger - uavhengig om andre liker det eller ikke. Det er fortsatt meg.

Temaet har kommet opp i coaching - både relatert til romantiske relasjoner og til vennskap. Det er ikke bare jeg som har bygd opp en livsstrategi rundt å lene meg på andre, for så å bruke det jeg får her til å fylle opp tilbake når krisen rammer. Og slik var relasjonene rundt meg en gang - på en måte avhengighetsrelasjoner der det handlet om å bygge hverandre opp - i den grad at det ikke ble satt nok fokus på å bygge en selv opp. Slik at behovet for å lene seg ble mindre. Slik at evnen til å stå på egne ben ble større.

Joda - nå står jeg på egne ben. Valgene jeg tar, handlingene mine, vanene - de handler om hva som kjennes riktig. De handler om meg. De handler ikke lenger om hvordan det kan oppfattes av andre. Hva andre måtte tenke. Hva andre måtte si. For i ryggmargen har jeg store nok doser med både etikk og moral - slik at det ikke kan gå helt galt. Jeg er også fylt opp med kjærlighet og rausehet for mennesker, og vil derfor ikke handle mot dem, selv om jeg tar utgangspunkt i meg selv. Det handler ikke om egoisme. Det handler vel heller rett og slett om å være - innenifra og ut - på en måte som er sant og bærekraftig for meg. For når jeg varer, når jeg er full, når jeg er - vel - da kan jeg gi, inspirere og dele på en måte som gir den jeg møter noe de kan forme til sitt eget - og et slikt møte vil handle om å tilføre energi - begge veier - fremfor å tappe.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Jeg setter pris på hver eneste kommentar! Takk for at du deler :)