mandag 29. juni 2015

Siste innspurt

Det er med stor humor jeg betrakter livet her hjemme den siste uken. Jeg er nå offisielt høygravid og det preger hverdagen i stor grad. For eksempel lager jeg lyder hver gang jeg setter meg ned, reiser meg opp eller skal ut og inn av en bil. Jeg har ikke helt fått med meg at jeg ikke kan "snike meg forbi" lenger og har dultet mage borti det meste og de fleste de siste dagene. Jeg er supergrinete og supergriner fordi jeg er glad og rørt om hverandre. Mannen min og jeg som så og si aldri krangler hadde en fin en på Ikea over hvilken type sengetøy vi skulle kjøpe. Altså - det er viktig å velge sine kamper med omhu og det er godt vi vet å krangle om de viktige tingene her i livet.

Kortidshukommelsen min har landet på samme nivå som en gullfisk:

- Christer, kan du hente den boksen på barnerommet?
- Hæ, hva sa du, jeg var for langt unna og hørte ikke!
- Glem det!
- Hva da?
- Jeg vet ikke! Jeg har glemt hva jeg ropte på deg for!

På vår samtale med jordmor for noen uker siden advarte hun min kjære ektemann om at gullfisken nok kom til å melde sin ankomst betraktelig fremover, om den ikke allerede hadde gjort det. Hun snudde seg deretter mot meg og sa at jeg kunne vente noe av det samme fra kjæresten min. Menn er visst ikke helt upåvirket av svangerskapet og nært forestående fødsel de heller, selv om de står litt på sidelinjen. Det betyr at samtalen over fortsetter omtrent slik:

- Hva har du glemt?
- Hæ?
- Jeg vet ikke, jeg vet ikke hva jeg spør om...

Det er altså herr og fru intelligent som soser rundt her på Bærums Verk og prøver å fungere så godt det lar seg gjøre i normal hverdag. Tenk at hverdag skulle være så krevende for hjernen! Tenk at hjernen kan krympe så mye på så kort tid - det er ganske skummelt!

Ute til lufting!

Som mange andre gravide og vordende fedre har vi gått på en skikkelig redebyggingsmell. Det er klart at hele huset må omorganiseres, pusses opp og at store innkjøp må til. Det kommer tross alt et menneske til inn i huset her om noen uker. At mennesket måler 50 centimeter og sikkert hadde klart seg helt fint med bare pupp, ullteppe og noen få klær det har liksom flydd under radaren og vi har hamstret babyutstyr til den store gullmedalje og min kjære har spredd sagflis over hele heimen i sin iver etter å tilfredstille sin gravide kone som vil ha det pent - pent dere - til babyen kommer. Igjen - det er godt vi er gode på det her med prioriteringer.



Det er klart en bylt på 50 cm trenger alt det her!

Midt i kaoset og redusert intelligens dukker det også opp noen viktige spørsmål. Hva hvis noe skjer med oss voksne en gang i fremtiden. Hvem skal ta vare på henne da? Det blir søsken som vil knytte seg til hverandre, og storebror vil bo her med pappaen sin, men vi har ingen familie i Bærum. Tenk hvis hun har downs, noe annet som vil gi utfordringer eller fødselen gir varige men. Jeg merker at jeg har knyttet meg til dette lille vesenet i magen og bryr meg som en mamma for henne jeg enda ikke har møtt sånn på ordentlig. Forhåpentligvis lever mannen min og jeg til vi er gamle og grå og første problemstilling vil aldri melde seg. Vi er helt enige begge to om at skulle det være noe vi ikke er forberedt på med det lille barnet vi venter så er det helt greit. Vi har jo knyttet oss til henne. Vi er blitt glad i henne. Det er akkurat tulla i magen vi venter på og om hun skulle ha et ekstra kromoson, ekstra fingre eller annet som avviker fra forventningene våre nå så er det jo uansett henne, vårt barn, akkurat sånn som hun er og skal være. Det er godt å kjenne det slik. Det er godt å være glad i noen på denne måten enda vi ikke har sett hvem hun er. Det er godt å kjenne at jeg ville ikke byttet henne bort for noe eller noen i verden - enda jeg egentlig ikke vet hvem hun er. Instinkt er fantastisk. Jeg blir mer og mer fascinert over naturen som er skapt slik at ting går av seg selv og at kabalen går opp. Det er rett og slett vakkert.

Vi har det også litt moro med denne tanken: Tenk om det plutselig kommer en gutt ut! Det samme som over gjelder. Det spiller ingen rolle. Det er babyen som turner rundt i magen vi venter på og hun eller han er akkurat den han eller hun er. Det er den babyen, den personen, vi gleder oss til å møte. Alt rundt er ikke så viktig - det er sjelen inni der vi er så heldige å få inn i vår hverdag og vi er takknemlig for det uansett innpakning. Storebror sa det så fint her om dagen: "Det gjør ikke noe om det er gutt eller jente mamma, det er jo uansett babyen vår!"

Jenterommet er klart for søstrene i familien :)


Skulle det nå likevel være en gutt som er på vei så må han finne seg i å få kontakt med sin feminine side med kjoler, blondebodyer og skikkelig rosa jenterom. Det er greit! Jeg er for rosa til gutter og blått til jenter jeg! Som sagt - innpakningen er ikke så viktig - det er hva som finnes innerst som teller!

Som sagt har jeg bikket ukene for høygravid og nærmer meg farlig uken for jeg betegnes som fødeklar. Det er en vits! Jeg er aldeles ikke fødeklar! Langt derifra! Jeg har gått fra å være en av de damene med ønsketanker om at babyen skal komme tidligere til å tenke at overtid hadde vært fin-fint! Når gravid-appen her om dagen oppfordret til å slappe, lade opp og la seg behandle som en prinsesse fremover fikk jeg meg en god latter. Altså - vi som har gått på en redebyggingssmell har ikke tid til sånt! Her vagger jeg rundt som om jeg var med i maraton og kjenner at det er noe godt ved å være i aktivitet og ha noe å ta seg til også. Min kjære behandler meg riktignok som en prinsesse og er en super gravid-mann. Det er verre med å selv la seg være prinsesse. Jeg er ikke så prinsessete av meg.

Soverommet vårt nesten ferdig pusset opp! Hjelper på prinsessefølelsen at det er fint ;)

Håper du som titter inn og leser nyter sommerdagene! Har du lest så langt er du ikke blant de som kastes av lasset med stort gravidfokus her på bloggen om dagen. Det får så bare være om noen kastes av. Dette er hva som opptar meg - og det er nå mye livsstrategier (eller mangel på de sådan) i et svangerskap også ;)

tirsdag 23. juni 2015

Et sterkt tilbakeblikk

For en uke siden var det tid for ny jordmorkontroll. Jeg skulle blant annet få hjelp til å skrive et ønskebrev å sende til og ha med på føden. Kvelden før var det samtaletemaet her i huset. Hva var viktig for oss å ha med i dette brevet? Hva har vi kjent på og tenkt på den siste tiden som kan være relevant? Mannen min og jeg hadde en fin samtale og fant noen punkter, så sa jeg plutselig: "Jeg vil bestemme selv når jeg skal dusje, jeg vil ikke bare få beskjed om det!" Samtidig som ordene kom ut av munnen min begynte jeg å gråte. "Jeg vet ikke hvorfor jeg grååter..." hikstet jeg videre. Jeg prøvde å sette ord på det igjen, dette med å gå for å dusje, uten babyen - men ordene nådde ikke gjennom halsen som snurpet seg og tårene som sprutet ut av tårekanalen. Dette var sterkt. Skikkelig sterkt. Overraskende sterkt.

"Jeg skjønner ingenting, dette har aldri vært en greie. Jeg har aldri tenkt på det med den dusjen før. Aldri kjent på det før. Nå ble det plutselig likevel så viktig? Det er akkurat som om det ligger noe skikkelig traumatisk i det... men det gjør jo ikke det...?" Mannen min trøstet så godt han kunne og bare var i det sammen med meg. Jeg hikstet og gråt, til slutt begynte jeg å le: "Tidlige barseltårer?"

Dagen etter ble han med, den fine mannen min, jeg delte tankene våre med jordmor og kom til slutt til den berømte dusjen. - For et idiotisk punkt! tenkte jeg for meg selv. Likevel kjente jeg at det var viktig for meg akkurat det. Å bestemme selv. Bestemme over når jeg skilles fra babyen etter fødsel, om det så bare er for å gå på do. Bestemme når jeg er klar til å gå i dusjen. En liten detalj, men likevel så viktig plutselig.

Jordmor skrev om en traumatisk fødselsopplevelse til sykehuset. Jeg kjente meg ikke helt igjen i det. For fødselen i seg selv var ikke traumatisk. Det er vel kanskje noe av det nærmeste man kan komme en drømmefødsel. Likevel satt jeg der og kjente på at noe hadde vært traumatisk og det hadde tydeligvis med denne dusjen å gjøre.

Siden jeg er en analytiker av både person og yrke lot jeg tankene logisk behandle de ulogiske tårene og reaksjonene og forstod jo ganske fort at det traumatiske ikke var verken selve fødselen, barnet, jordmor eller andre som var rundt. Det traumatiske ved fødselen var - meg. Jeg innså at det jeg kjente på var hvordan jeg manglet i opplevelsen. Hvordan jeg nærmest fungerte som en viljeløs robot (les: Flink fødepike) som adlød ordre. Hvordan jeg i en av de viktigste opplevelsene i mitt liv var så fraværende i meg selv og så lite i kontakt med egne behov at jeg forsøkte å spille en "riktig" rolle, fremfor å bare være og oppleve dette som skjedde meg. Det vil si en god stund før og etter babyen var ute - midt i de sterkeste riene glemte jeg å være flink, der bare var jeg og jobbet meg gjennom i god kontakt med kroppen - akkurat det (smertene faktisk) er gode minner for meg.

Heldigvis (ja, faktisk mener jeg heldigvis) hadde jeg kjent lite liv de siste dagene. Svært, svært lite liv i grunnen. Nå har det vært en rolig baby i magen min disse månedene så jeg ble ikke sånn veldig bekymret men nevnte det nå for jordmor. Hun mente at det var best å ta en tur til sykehuset og ta en sjekk. Det var veldig godt å ha min kjære med akkurat den dagen og være to som dro til Bærum Sykehus for å sjekke at alt stod bra til med den lille. Jeg ble oppfordret til å ta en samtale med jordmor der i samme slengen om mine tanker og følelser rundt fødsel.

Vi ble tatt vel imot. Raskt tatt inn av en livlig og omsorgsfull jordmor som koblet magen til maskiner som sjekket om liv og hjertelyd svarte til de medisinske forventningene. Jeg kjente ikke så mye, men liv var det tydeligvis inne i magen likevel. Etterhvert bar det inn til en lege som tok ultralyd og der fikk den lille en skikkelig rundsjekk. Alt så bra ut. Det var ingen god forklaring på hvorfor jeg ikke kjente noe særlig liv i magen. Videre inn til jordmor igjen for å gå igjennom punkter og spørsmål vi satt med. Forrige fødselsopplevelse kom opp som tema og vi bestemte oss for å se på journalen fra den gang. Det var så mye jeg ikke husket. I det jordmor var på vei ut døra for å hente den kom tårene igjen. Mannen min satte seg ved siden av meg og strøk meg på armen. Jeg ble fylt med alle mulige følelser og lot de komme. Jordmor kom tilbake og støttet gjennom ord og informasjon. Det var mye jeg husket fra forrige gang. Det er mye som er glemt. Uansett var det godt å gå gjennom stegene og minnes det store og sterke som skjedde meg for åtte år siden. Så sterkt at jeg ikke har klart å ta det helt inn. Vi spurte om en omvisning når vi først var der og ble fulgt rundt.

Plutselig stod jeg der. Midt i der det skjedde sist. De grønne veggene. Mørke karmer rundt dørene. Korridoren. Fødestuen. DEN fødestuen. Samtidig som jeg gikk gjennom gangen der og holdt fatningen strømmet minner og følelser på. Mange bilder. Sterke bilder. Fine bilder. Bilder jeg har glemt. Jeg pustet med magen. Kjente at jeg var litt ferdig med å gråte. Det var sterkt, men ikke behov for tårer. Jeg tok tak i hånden til mannen min. Klemte den hardt. Smilte og takket for meg.

Vel ute av sykehuset, der vi skal gå når det virkelig gjelder neste gang, så vi på hverandre: "Dette var fint!" Jeg kjente hvordan jeg trengte møtet med fortiden. Hvordan det løsnet noe i meg. Hvordan det lukket døren på forrige opplevelse og hvordan det åpnet for det som nå kommer. En helt ny opplevelse som en helt ny kvinne.

Jeg er ingen viljeløs robot mer. Ikke så flink som jeg en gang var. Jeg er derimot våken og tilstede i meg selv og har dyp kontakt med behovene mine. Det er veldig godt å vite at jeg skal møte opp til fødsel og barseltid denne gangen med krav. Krav om å bli tatt på alvor. Krav om å bli sett og hørt. Krav om at jeg er den som setter grenser og gjør valg når det gjelder min kropp og min baby. Krav om å få tilstrekkelig informasjon. Krav om hjelp til ammingen. Krav om det jeg måtte trenger for å ha en god fødselsopplevelse denne gangen. Nå er det ikke sånn at jeg har urimelige krav. Jeg har også et realistisk syn på hva som kan skje og har full tillit til at gode medisinske valg blir tatt av mer kompetente personer enn meg. Det er ikke snakk om å entre fødestua denne gangen som fødedronningen med haken høyt hevet. Det er riktignok snakk om at jeg har lært en lekse på disse årene. Det er ikke opp til andre at jeg får det jeg trenger. Jeg har det ikke godt dersom jeg fokuserer mer på hva som er riktig eller hva andre synes enn på hva som er riktig for meg og hvordan jeg har det i det hele. Det er mye mitt ansvar å ha en god fødselsopplevelse. En god fødselsopplevelse der jeg får det jeg trenger, men skal jeg få det jeg trenger må jeg først vite selv hva det er er jeg vil ha og så må jeg tørre å be om det. Jeg tør å be om det nå. Jeg tør å være sårbar. Tør å ikke være så flink.

Det skal sies at jeg etter besøket på Bærum Sykehus kjenner rikelig med liv igjen. Kanskje skrudde jeg litt av før dette besøket. Kanskje var det andre ting som stjal oppmerksomheten min. Kanskje spente jeg meg uten å vite det. Kanskje påvirket det hele babyen. Kanskje ikke. Jeg føler ihvertfall at møtet med fortiden satte meg i større flyt i livet jeg lever her og nå og kanskje flyter det litt bedre inne i livmoren også av nettopp samme grunn.

Det blir godt å dele neste fødselsopplevelse med han her :)

torsdag 18. juni 2015

Stress, stressmestring, livet og lykke

I gestalt snakker man om figurdannelse. Om hvordan noen temaer og hendelser i livene våre tar mye plass enten bevisst eller ubevisst og gjerne stjeler vår oppmerksomhet fra andre områder i livet. I coaching og terapi jobber man mye med å tydeliggjøre disse figurene. Dette som blir så stort, altoppslukende eller bare forvirrende og forstyrrende i livet. Når dette får oppmerksomhet og vi blir klar over hva som skjer i oss og fordi vi ser mer også begynner å møte det på en ny måte, da går figuren etterhvert i grunn, det vil si at behovet for oppmerksomhet på dette og uroen, forvirringen eller den intense lidenskapen som følger med dette temaet sakte men sikkert roer seg og gjør plass til andre ting. Da dukker gjerne nye figurer opp. Nytt som er usagt, ugjort eller som er gjort og man likevel ikke kjenner seg ferdig med. Hva nå enn som blir viktig for oss og stjeler oppmerksomhet eller bare energi i øyeblikket. Igjen jobber man rundt eller med dette nye og etterhvert som man ser mer, kjenner mer og skjønner mer av det - og kanskje også finner en god løsning på det - vil også denne figuren gå i grunn og åpne opp for noe nytt.

Jeg har hatt et slik halvår. Et halvår med tusenvis av figurer som har konkurrert om kreftene mine og oppmerksomheten min som millioner av sædceller som kjemper seg frem til egget for å vinne plassen. Den plassen. Slik har livet mitt også vært. Uhyre mange greier som jeg må finne ut av, stå i eller gjøre ferdig. Slike figurer eller greier som stikker seg frem kaller man gjerne uavsluttede gestalter. Jeg har vært så uavsluttet i perioder at det har hersket stort kaos i meg. Her snakker vi alt fra mange ulike oppgaver på jobb som trenger seg frem og konkurrerer om min prioritering. Her snakker vi om et hus som ikke har vært ferdig oppusset eller systematisert og behovet for å få ting på plass. Her snakker vi om å følge opp en skolegutt med lekser, avslutninger, møter og så videre. Her snakker vi om å følge opp på aktiviteter. Her snakker vi om å studere og skrive logger, rapporter og eksamen. For ikke å snakke om alle bøkene som egentlig skulle leses. Her snakker vi om relasjoner som må arbeides med og finnes ut av der noen har vært langt mer kompliserte enn andre. Her snakker vi om to bryllup man har en viktig rolle i. Her snakker vi om oppgaver på firmaet og regnskap som skal ferdigstilles. Her snakker vi om ferieplaner og logistikk rundt fødsel når man har en storebror som ikke kan kysses til Gran Canaria i en fei når veene kommer. Her snakker vi om helseutfordringer og valg som må gjøres. Her snakker vi om et svangerskap og en enorm livsendring som innebærer alt fra praktiske oppgaver som å gjøre klar til den lille, pakke fødebagen og følge opp til svangerskapskontroller samtidig som vi snakker om det å mentalt forberede seg på noe som kommer til å bli livsomveltende på en eller annen måte uten at vi vet hvordan enda. Som dere skjønner. Tusen figurer, uavsluttede gestalter, tusen små rumpetroll som kjemper seg gjennom meg for å vinne min oppmerksomhet og plass. Puh! Jeg blir sliten bare jeg tenker på det.

Endelig var det rom for å begynne å vaske og sortere babytøy...

Et slikt kaos av uavsluttede gestalter kan gjøre hvem som helt forvirret og ufattelig sliten. Det kan gjøre den beste av oss maktesløs og gi de fleste av oss stress og mulig en liten følelse av angst fordi det blir så overveldende og vanskelig å vite hvor man skal begynne. Jeg takker høyere makter for at jeg sitter med en livsmestrende kompetanse som jeg ikke hadde forrige gange jeg skulle bli mor. Den gangen hadde jeg bare en brøkdel av oppgavene som hang over meg og likevel vel var jeg mer stresset og overveldet enn denne gangen. Det sa bare stopp da og gikk ikke mer. Denne gangen har jeg stått i det med nettopp denne faglige teorien om figurdannelse og gestalter i bakhodet: "Jeg kommer i mål! Jeg blir ferdig! Jeg må bare ta en figur av gangen og gjøre meg ferdig med det..." En av strategiene er å se på alle tingene jeg må eller burde gjøre og innse at ikke alt er min oppgave, eventuelt at ikke alt er noe jeg kan gjøre noe med, og faktisk legge det helt bort og velge at det ikke skal få min oppmerksomhet, eventuelt delegere det til en som er mer egnet til å få det i mål. Det letter noe av trykket. En annen strategi er å flyte med meg selv. Innse at tross noen frister og allmenne "burder" på prioriteringsfronten så er jeg altså ikke allmenn, jeg er meg, og det er jeg som må gjennom stormen av figurere som presser seg mot meg. Det betyr at noen av må'ene fortsatt får den posisjonen og prioriteres og håndteres slik at de forsvinner en etter en. Det betyr også at noen av "må'ene" ikke er det som blir viktigst for meg og derfor at en av de andre figurene smetter foran som viktigere og mer oppmerksomhetskrevende - uansett hva andre måtte tenke om at det blir slik. Slik blir det for meg. For eksempel kan selvangivelsen ligge der som et "MÅ" i mange uker før den faktisk skal leveres inn. Likevel blir det viktigere for meg å rydde badet eller kanskje til og med å pusse opp et rom enn å se på tallene. For selvangivelsen kan jo faktisk vente til 31.april slik den ofte gjør her i huset.

Endelig har vi ryddet unna nok andre greier til at det å pusse opp soverommet ble en prioritet....

Jeg har valgt å flyte med min egen oppmerksomhet og fokus denne gangen. Jeg har valgt å ta på alvor det som blir viktig for meg og tar plass i meg. Jeg har valgt å fokusere her først, for her flyter jeg jo lettest. Jeg går tilbake til bildet av sædcellene - det er ingen ide å satse på en av de som er langt fra egget når det står en og borer seg inn allerede. Det gir mest mening å satse på at denne kandidaten får det hele i gang og i mål. Han nede i gata kan man dra fram alt man vil fordi han bærer på noen eksakte gener man er interessert i, men det betyr fortsatt ikke at han er med i løpet, det vil kreve mye mer energi og hva nå enn som må til for å få den fyren frem til egget enn å flyte med han som allerede er på vei inn. Sånn ser jeg for meg at bevisstheten vår fungerer også. Det er mer logisk å ta tak i det som allerede er der og borer seg inn i oss enn å late som det ikke skjer og fokusere på noe annet som langt i fra bærer på den samme energien i deg akkurat nå.

Så jeg har altså fulgt intuisjonen som i realiteten bare betyr dette: Jeg har lyttet til meg selv og tatt det jeg har funnet ut gjennom lyttingen på alvor. Det vil si at det har vært et ulogisk kaos av oppgaver som har blitt tatt tak i, i en mulig ulogisk rekkefølge sett utenifra, men i riktig rekkefølge for meg. Det blir som en flokete knute som er vanskelig å løsne. Man begynner der man lettest ser en mulighet, der oppmerksomheten dras og gjennom det dukker nye knuter opp og i en usystematisk rekkefølge, men likevel den mest logiske for floken, løsner det hele sakte men sikkert og helt opp til slutt. Slik har de siste månedene av livet mitt også vært. Jeg har tatt tak i det som har blitt viktig for meg og det har ført meg til noe annet som er viktig, så har jeg tatt tak i dette og noe nytt har dukket opp og slik har jeg møtt den ene figuren etter den andre og latt de gå fra å være uavsluttede gestalter til å avslutte de.

For noen måneder tilbake så jeg på floka av figurer og undret meg hvordan jeg i all verden skulle få de unna. Nå sitter jeg her og ser at ved å følge min egen oppmerksomhet så har mange av de løsnet litt av seg selv på veien og mange har til og med blitt borte. Jeg sitter igjen med en håndfull nå som bør være fullt mulig å gjennomføre så sant jeg ikke føder alt for tidlig.

Endelig har jeg så smått begynt å tenke på fødebagen - det gir ro i sjela til andre ting...


For noen kan det virke helt merkelig å pakke fødebagen når man er 30 uker på vei, nå skal det sies at min langt ifra er ferdig pakket enda noen uker senere, men for den som kjenner denne trangen er det en viktig oppgave. Det er en figur som tar energi og oppmerksomhet fra andre ting. Så, kvinnen som sitter der med fødebagen og pakker den ferdig ti uker før ungen kommer vil kunne krysse av et punkt på listen, hun vil ha en mindre floke, hun vil åpne opp for at neste figur kan la seg løse. Det har en verdi, en psykologisk verdi, som ikke har noenting med termin, hysteri eller å være tussete å gjøre. Det er en av disse rumpetrollene som presser på, og uansett hvem som leder i løpet vil man ved å akseptere lederen i front og møte han, gjøre plass til å se og utnytte verdien i de andre også, en etter en.

Det spiller ingen rolle at en oppgave kan være å sende inn permisjonpapirer som vil gi meg inntekt et år og en annen oppgave som trenger på er å kjøpe vognleke å pynte vogna med. Det er klart det første er "viktigere", men kanskje er å få vognleken på plass noe som rydder rom, fred og ro til å se på permisjonspapirene som krever noe helt annet av meg. Psykologien i oss er ikke alltid logisk fra et systematisk perspektiv, men det er alltid logisk fra et psykologisk perspektiv. Det er alltid logisk at du er deg.

Endelig har jeg kjøpt vognleka jeg har siklet på noen måneder og funnet et matchende teppe. Å få dette på plass gav enda mer sjelero...

Det er godt å møte meg selv på denne måten. Uten fordømmelse av hvordan jeg gjør ting, men med aksept for det som dukker opp i meg når det dukker opp og med en forståelse av at det er en grunn til at det kommer i denne rekkefølgen. Det er en grunn til at noe krever oppmerksomheten min før andre ting. Jeg trenger ikke å forstå det, men jeg får en mye enklere vei mot målet om jeg klarer å flyte med min egen natur og tar tak i ting når det står klart i meg, fremfor å bekjempe dette og finne opp kruttet på nytt. Et krutt jeg jo ikke trenger, for det er nok energi i det som allerede står der klart. For ikke å snakke om at det gir energi å rydde plass, og jo enklere det er å rydde jo fortere blir det jo plass.

Den siste måneden har jeg bare flytt med meg selv. Det vil si at jeg ikke har gjort noen ting dager jeg burde gjort masse og så har jeg vært supereffektiv andre dager. Jeg har ikke hatt lister over oppgavene mine. Jeg har ikke tenkt så mye på de bevisst egentlig, men jeg har tatt meg selv på alvor og ser nå at ting har gått litt av seg selv, jeg har stått ut stresset uten å bli for stresset og jeg har lukket en haug av gestalter.

Når jeg nå plutselig ble ferdig med mye av det som har trengt seg på - da kom også plutselig følelsene - de jeg har hatt litt lite kontakt med i kaoset av figurer. Da kom tilknytningen til babyen i magen. Da kom tårene over det såre fra forrige gang. Da kom gleden og lykkefølelsen over det jeg står i. Da kom alt dette som ikke har hatt plass blant tidsklemmas mange gjøremål. Jeg har fortsatt noen store greier som henger over hodet mitt, men jeg ser enden i tunellen og det er fri flyt av lys mot meg. Nå kjenner jeg at jeg gleder meg stort til tulla kommer. Når overveldes jeg av kjærlighet til livet, til tilværelsen, til mine nærmeste to som gjør dagene så fantastiske og jeg kjenner at lykke for meg er å stå i livet, mestre livet og i større og større grad lære meg å flyte med meg selv.

Jeg gleder meg stort til å trille tulla vår i denne herligheten i august. Jeg begynner sakte men sikkert å bli klar :)

søndag 14. juni 2015

Spirituell vekst i en voksende mage

Her i huset er vi i heftig nedtellingsmodus. Fra å glede oss stort over hver uke som gikk fordi vi telte opp til de magiske tolv der faren for spontanabort var betraktelig redusert, er vi nå der at vi gleder oss stort for hver uke vi har mindre igjen til tulla kommer. Det er virkelig tyngre og tar lengre tid å telle seg opp bakketoppen enn det er å telle nedover, for akkurat nå går tiden så fort at jeg ikke rekker å følge med endringene som skjer i egen kropp og det å innse at det med alt annet som skjer faktisk er litt lite tid igjen til å gjøre klar alt som bør ordnes før lillemor kommer til verden. Vi snakker om det vanlige som et sted hun skal sove og fødebag som skal med både som praktisk og mental støtte, men vi har også ferie før den tid hvor vi har planer om å kose oss som familie og ikke bare drive med praktiske oppgaver, vi skal pusse opp soverommet, og så er det en bursdagsgutt her i huset som skal feire dagen sin meget mulig når vi ligger på sykehus. Derfor må det gjøres klart med gaver og reserveplaner sånn at det blir skikkelig bursdag tross unntakstilstand ellers. Bursdager er viktig! Spesielt når du fyller åtte år!

Det er ikke bare på kalenderen det telles ned. Jeg merker at jeg selv også går mer og mer i dvale. Jeg er tung. Jeg er sliten. Kvalmen er tilbake og nettene tilbringes liggende halvveis i oppoverbakke på siden. Det er ikke en liggestilling jeg anbefaler andre, men for å slippe halsbrann eller besvimelse er dette eneste alternativet om jeg skal få noe søvn om dagen. Nå blir det ikke så mye søvn likevel da. For kroppen våkner lett, må på sine obligatoriske doturer gjennom natten og er generelt var på alle lyder som finnes i vårt hus som langt ifra er stille selv om det er natt. Her finnes snorkekalas, vinduer som slår, føtter som tasser over ganggulvet for ikke å snakke om at det for øyeblikket bor et nattmenneske i magen min som tar helt av når mor nærmer seg å finne søvnen.

Jeg er sliten. Gørrsliten. Trøtt som ei strømpe. Så jordmor anbefalte meg varmt å ta en liten lur hver formiddag for å få nok hvile til styrkeprøven jeg snart skal igjennom. Det er bare det at det midt i eksamensinnlevering, forberedelser til bebis kommer, hverdag generelt, arrangementer som det har vært flust av i det siste spesielt, ikke er verken lett eller fristende å legge seg ned for å sove midt på dagen. Å sove midt på dagen har aldri vært noe jeg er god på. Jeg innser dog at jeg nok kan ha veldig glede av fremover å jobbe med akkurat denne evnen.


Når jeg blir sliten blir jeg sårbar. Skikkelig sårbar. Når man blander hormoner inn i miksen i tillegg så kan man si at jeg er verdens lykkeligste, verdens mest irriterte eller på gråten 90% av tiden. Normalt lynne har jeg bare i de 10% når jeg møter bekjente og fremmede og må vise meg fra min stabile side. Jeg prøver å gjøre det minst mulig. Jeg er ikke forutsigbar på en flekk og kan risikere en gråtetokt eller vill frustrasjon over en minimal ubetydelig detalj. Det er bare å være lur å unngå potensielle urofaktorer og gjøre det jeg innser at kroppen befaler meg til: Å ta det med ro og lytte til meg selv!

Jeg husker så godt fra forrige svangerskap hvordan jeg ble mindfull på en måte jeg aldri hadde vært før. Fokuset ble automatisk vendt innover. Jeg begynte å kjenne etter på hvem jeg var og hvordan jeg hadde det i øyeblikket i en deilig symbiose med barnet i magen. Det var her, hvor jeg bar på storebror, at min spirituelle reise faktisk begynte, og det var denne perioden som sammen med mye annet inspirerte til dyp og viktig selvutvikling. Jeg har lurt litt på om det vil komme denne gangen også men konkludert med at jeg kanskje ikke har tid og at jeg kanskje heller ikke har behov, da jeg er godt selvutviklet og blitt riktig så dyktig til å lytte til meg selv. Likevel skyller det over meg nå. Denne sårbarheten som kommer sammen med at kroppen roer ned og blir tvunget til å legge bort så mye som ikke har en plass i det som skjer nå. Egoet mitt krymper kan man si og for hver dag som går blir det utenfor litt mindre viktig og det å bare være, være tilstede i meg selv og det som skjer i øyeblikket tar hele plassen. Det er ingen tvil om at jeg er på en spirituell reise igjen. At det ikke bare er lillemor som skal fødes, jeg skal også fødes på ny, men før jeg kan ta imot alt som ligger i en ny start må jeg skrelle vekk alt som kan komme til å forstyrre den.



Her om dagen knakk jeg sammen i gråt. Det var deilig! Skikkelig deilig! Det er lenge siden jeg har hatt roen, tryggheten og den sårbare tilstedeværelsen til å gråte ut. Jeg vet den kom fordi jeg er sliten. Fordi kroppen sier veldig ifra om dagen. Likevel gjennom å være så sliten rydder jeg bort alt som forstyrrer og da blir det plutselig plass til det som har vært begravd dypt, langt bort, ikke blitt gitt oppmerksomhet eller som jeg trodde jeg var ferdig med. Jeg gråt og hulket i armene til min kjære uten helt å skjønne hva gråten handlet om. Etter mange tårer og full aksept for at dette var noe jeg trengte innså jeg noe som var tøft og vanskelig, men som jeg vet jeg ikke er alene om; jeg innså at fordi det langt ifra var idyllisk å få barn for første gang, så er det vanskelig for meg å åpne opp for en idyllisk andre gang. Jeg kjente på den dype sorgen som var så sterk for mange år siden over alt jeg mistet gjennom å være deprimert antagelig både før og etter fødsel og ikke minst på den dårlige samvittigheten over at jeg ikke naivt gledet meg og bare snuste inn barselidyllen med førstemann. Det ble ikke sånn den gangen. Det er mye jeg ikke husker og det er mye som var vondt og vanskelig, selv om det alltid var fint å ha han der og han ble lyspunktet som dro meg gjennom. Jeg var ikke den mammaen jeg ønsket å være som nybakt mor og det var veldig sårt. Når jeg fikk hulket meg ferdig innså jeg at det fortsatt er sårt. Det er ferdig og jeg har akseptert det og vet jeg er en super mamma for han. Likevel er det litt sårt. Sårt på en sånn måte at den dårlige samvittigheten dukker litt opp i meg når jeg ser for meg en idyllisk barseltid nå. For, jeg kjenner allerede sterkt at jeg ikke vil gjøre forskjell på ungene mine, at jeg vil elske de like mye og gi de det samme selv om det vil være individuelle forskjeller i de og i våre relasjoner. Jeg vil likevel så gjerne være en like god mamma for de begge to. Jeg vil at de skal ha det så likt som mulig ut fra et rettferdig perspektiv. Plutselig ble det veldig sårt å tenke på at det kanskje kan bli denne gangen som jeg ønsket meg så sårt forrige gang og plutselig innså jeg at det var noe jeg fryktet. For ved å åpne opp for en fin barseltid blir jeg samtidig nødt til å erkjenne at den forrige var tøff. Mye fint, men mye tøft. Ved å åpne opp for å ha det herlig denne gangen åpner jeg samtidig opp for det som var vondt sist og det har jeg nok ubevisst motarbeidet. Men, ved å holde lukket for det tunge nummer jeg meg selv og jeg nummer meg selv fra å være tilgjengelig for at denne erfaringen kan bli riktig så fin og full av gode følelser. Ved å rømme fra forrige erfaring og numme den bort risikerer jeg faktisk å skape en reprise av det hele fordi jeg ikke er følelsesmessig tilgjengelig denne gangen heller dersom jeg ikke kan åpne opp for alt. Alt som er godt men også alt som er sårt og vanskelig ved det som skjer.

Jeg trengte den gråten. Jeg trengte å nok en gang sørger over den mammaen jeg ikke var i barseltiden med førstemann. Jeg trengte å si at jeg er redd for at det har preget han, selv om jeg jobbet som en helt for å ikke la det forstyrre meg i mine møter med han. Jeg trengte å kjenne på frykten for, skammen i og det såre i at den første stunden vår sammen kan ha gjort ting med både han og meg som ikke bare er godt. Jeg trengte å kjenne ut de følelsene. Så sa mannen min: " Men, kjære - du er en fantastisk mamma. Sånn som den gutten elsker deg og sånn som dere er med hverandre kan ikke bety annet enn at du har gjort ting riktig. At det som har skjedd dere har gjort dere godt sum i sum." Da trillet tårene igjen. For jeg vet at han har rett. At jeg har vært og er mer en god nok. I den stunden slapp noe som nok har ligget der i mange år, en dårlig samvittighet kanskje som jeg år etterpå ser at ikke er nødvendig, og da når det slapp så åpnet hjertet mitt seg ordentlig for første gang for den lille som nå ligger i magen. Jeg kjente hvordan morsfølelsen plutselig veltet over for dette lille individet jeg enda ikke vet hvem er og jeg kjente at jeg plutselig var klar. Klar for å være en lykkelig mamma og ta imot en lykkelig barseltid, men likevel forberedt på at ting kan bli vanskelig og at ting kan ta tid. 

Det er disse barna mine som mer enn noe er mine spirituelle veiledere i livet. Det er i møte med dem helt fra tiden i magen og gjennom veien videre at jeg får kontakt med noe jeg sjelden åpner opp for ellers. Det er gjennom dem jeg skreller vekk det uviktige i sinnet mitt, hverdagen min og følelseslivet mitt og åpner opp for det eneste som teller. Tilstedeværelse. Aksept. Kjærlighet. Jeg tror man kan selvutvikles og ha fantastiske spirituelle reiser uten å noen gang oppleve å få barn, men for meg er det ingen tvil om at min reise i meg selv og det spirituelle og min oppvåkning har direkte sammenheng med min rolle som mor. Jeg innser at jeg er ikke meg i min reneste form uten disse tre som henter meg ut av egoet mitt og inn i nuet; mannen min, sønnen min og hun lille i magen som allerede har en heftig påvirkningskraft på store, verdensvante meg som trives aller best som sårbar.