tirsdag 18. august 2015

Ny blogg

Hei dere!

Jeg har opprettet en ny og personlig blogg Tone MTM. Her kommer jeg til å skrive om livet mitt som mamma, kone, coach, pedagog og student pluss mye, mye mer. Det blir selvsagt mange likheter med Livsstrategi, men den personlige bloggen min kommer til å romme alt det som ikke passer under fanen "Livsstrategier" også. Det blir et tettere møte med hverdagen min som privatperson og i det profesjonelle fra dag til dag. I månedene som kommer er det liten tvil om at livet som nybakt tobarnsmor nok blir heftig dokumentert og at mange innlegg kommer til å være inspirert av denne fasen av livet. På mange måter blir det en permisjonsblogg med andre ord - ihvertfall i første omgang.

Med nytt barn i verden kjentes tiden absolutt moden for en ny start også på bloggsiden og jeg kjenner at jeg er inspirert og klar for å begynne en ny bloggreise som jeg tror vil bli litt mer aktiv enn det har vært på denne siden det siste året. Det er godt å skrive uten en tydelig ramme og tillate meg å bare være meg og formidle hva nå enn jeg er og blir opptatt av i det livet jeg lever her og nå.

Kjempegøy om du vil følge meg videre! Trykk da på "liker" på Facebook-fanen i høyre marg på den nye bloggen og du vil få oppdateringer på Facebook hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.

Hilsen Tone

Besøk bloggen: http://tonemtm.blogspot.no

fredag 14. august 2015

Jenta vår er født!!!

På selveste bursdagen til storebror skjønte jeg at ting var i gjære. Vi stod nå likevel opp klokken seks og dro ned til pappaen til sønnen min for å "overraske" han med pakker, kake og bursdagssang slik vi gjør hvert år. Dette var svært viktig for meg å gjennomføre, så dagen før hadde jeg en alvorsprat med lillemor i magen om at hun måtte vente til etter gaveåpningen. Det gjorde hun heldigvis!

Så, der satt jeg med forsiktige sammentrekninger, mistanker om vannavgang i samme sofa og samme hus som forrige gang jeg opplevde akkurat det samme - eksakt åtte år etterpå. Med min eks og pappa til sønnen min og min nye mann. Det hele er jo ganske surrealistisk, ironisk og i grunnen veldig fint. Vi sang, spiste kake, åpnet gaver og koste oss som om det ikke var noe spesielt annet en bursdag som skjedde denne dagen. Tok oss god tid før vi gav storebror beskjed om at det med stor sannsynlighet ble baby ganske snart og at vi måtte hjem for å ringe sykehuset og høre hva vi skulle gjøre videre. Det var selvsagt helt ok - en lillesøster i bursdagsgave stod nettopp på ønskelista - og bursdagsbarnet selv skulle avgårde på Tusenfryd med pappa og en kompis i klassen.

Vi ble bedt om å komme inn til føden i ellevetiden for å sjekke om det var vannavgang. Vel fremme så jordmor på meg og smilte lurt: "Har du sammentrekninger?" "Ja, de kommer jevnt og trutt men er helt overkommelige og jeg føder ikke med det første, for å si det sånn..." svarte jeg. Hun ville likevel raskt i gang med undersøkelsen på grunn av føderosene jeg visstnok hadde i ansiktet mitt. Alt så vel ut, vannet var ikke gått og lege og jordmor konkluderte med at fødsel nok ikke var veldig langt unna men at tålmodighet var lurt å smøre seg med for sikkerhetsskyld. Vi var fornøyd med det og dro hjemover takknemlig for at vi hadde rukket storebrors bursdag og med det i tankene at vi kanskje rakk å se han på slutten av bursdagen også.


Vi dro og handlet litt mat, dro hjem og spiste og så en film, hele tiden med jevne sammentrekninger. Likevel ikke i nærheten av noe som lignet på en fødsel. I halv tre tiden ble de litt sterkere, så jeg fant ut at det var greit å finne frem rie-appen for sikkerhetsskyld. 8 minutter mellom, 8 minutter mellom, 8 minutter mellom, 7 minutter mellom, 6 minutter mellom, 5 minutter mellom: "CHRISTER!!!!" Mannen min hadde akkurat gått for å sette på en klesvask: "Ja!?" "Du må ringe føden! De kommer tettere! Veldig tett! Veldig fort! Og nå gjør det faktisk veldig vondt!" Jeg pustet meg gjennom et nytt tak mens han fant frem telefonen: "Du må si at det er 5 minutter mellom, har gått veldig fort nedover i løpet av siste timen og at det blir mer intenst for hver rie!" 

"Fødeavdelingen Bærum Sykehus"
"Ja, hei du, mitt navn er Christer og jeg sitter her med kona min som har termin i morgen." Det virket som han hadde verdens beste tid og helt klar for å fortelle hele livshistorien vår:  "Du, vi var innom tidligere i dag på grunn av mistanke om at vannet haddet gått, men vannet hadde ikke gått, og så har hun hatt sammentrekninger i hele dag og nå er det fem minutters mellomrom, men de har ikke vært så sterke altså..."

Jeg, så med vanntro på mannen min mens jeg pustet meg gjennom et tak, sendte han en blikk som antagelig hadde drept han der og da om blikk kunne drepe, og viftet til meg telefonen:

"Vi ringer fordi intervallene går fort, FORT nedover, nå er de nede i under fire minutter og det gjør VONDT og vondere hver gang!!!"
"Ta med deg bag'en og kom du!" svarte jordmoren i andre enden. Hadde hun stått foran meg hadde jeg kysset henne.

Vi pakket oss sammen og min kjære var klar for å dra, men fant ikke den fødeklare kona si i gangen. Jeg hadde løpt inn på barnerommet rett ved siden av og stupt ned i sengen for å komme gjennom en rie. DA begynte det å gå opp for han at det kanskje kunne komme en baby etterhvert. Fortsatt var han bemerkelsesverdig rolig og upåvirket av det hele.

Vel fremme på sykehuset kvart over fire ble vi koblet opp mot maskiner som registrerte rier og hjerteslag. Jordmor jobbet effektivt og jeg skjønte på henne det jeg kjente på meg selv, her hadde vi ingen tid å miste. Etter en liten stund sjekket hun åpningen: "4-5 centimeter!" Uttrykket i ansiktet til mannen min var ubetalelig! Smilet var stort og rakk fra øre til øre. Øynene vidåpne av sjokk. Kroppen rykket til. "Wow, du er jo SKIKKELIG i gang du!" Fri fra rie akkurat da fniste jeg høyt: "NÅ skjønner du det! Kjære, du er pappa VELDIG snart!" Jeg kan ikke akkurat annet enn å forstå han. Fra jeg hadde mine mistanker til vi var på sykehuset med 4-5 centimeter åpning var det gått en times tid bare og jeg er ikke den som lager veldig stort vesen ut av meg når jeg har vondt.

Vi fikk velge fødestue og jeg gikk for en med badekar. Der inne var det god plass, en dobbeltseng i hjørnet og masse lys. MASSE deilig lys. Jeg kom meg etterhvert i badekaret og pustet, pratet og lo. Det gjorde skikkelig vondt, ingen tvil om det, men jeg fant lindring i å snakke med mannen min og jordmor og som ofte skjer med meg ble galgenhumoren aktivert av smertene. Det var ikke helt enkelt for de to rundt til å skille mellom takene til å begynne med, men etterhvert gikk jeg mer og mer inn i meg selv i disse sekundene og vugget frem og tilbake i det deilige vannet. Når det begynte å bli skikkelig ille så jeg for meg alle øyeblikkene som ventet. Den lille som ble løftet opp på magen min. Å møte blikket hennes for første gang. Møtet mellom henne og storebror og mange andre fine stunder. Disse stundene ble så fine og intense i møte med smerten at det rett og slett var vakkert. Hele fødselsforløpet med smerter inkludert bar preg av at jeg og kroppen jobbet sammen. Det var liksom bare meg i hele verden og jeg fløt med meg selv og det som skjedde, fulgte kroppen og kunne like gjerne vært ute i villmarken helt alene. Det var fint. Styrkende. Stort. Intenst. Mellom takene var det fantastisk å ha mannen min der. Se han dypt inn i øynene. Smile litt. Le litt. Bare dele dette store som skjedde. Det var rett og slett utrolig romantisk og vi manglet bare levende lys og pianomusikk. På sett og vis husker jeg det med levende lys og pianomusikk for det var vakkert å sitte der i smertene som skulle bringe nytt liv til verden.



Jeg fikk valget mellom å føde i vannet eller ute i fødestua og valgte det siste da det la færrest begrensninger. Det hadde vært så fint så langt fordi jeg kunne følge kroppen at jeg ville gjøre det samme i siste fase. Jeg stod litt og kjente at det ble helt feil, fikk veltet meg opp i fødesengen og lagt meg til siden. Inn på stua kom to barnepleiere og en jordmor til. Jeg enset det ikke. Bare lå der i sengen: "Våt klut, pannen!" "Våt klut, ryggen!" Kommandoene fløy rett fra kroppen og ut av munnen min. Ingen begrensninger. Ingen skam. Ingen vits i å holde tilbake. Her lå jeg, fødekvinnen, i kontakt med urinstinktene og jeg fulgte de og eide de fullt ut. Tre pressrier måtte til for å føde jenta vår ut i verden. Smerten i denne fasen var så intens at jeg gav meg helt over. Frem til denne fasen jobbet jeg meg gjennom i full aksept og overgivelsene til smertene, men her på slutten tok det meg over i et helt nytt nivå av overgivelse. Fullstendig tilstede i den enorme opplevelsen kunne jeg kjenne alt. ALT. Jeg bare henga meg til det og kjente hvordan dette intense smertefulle ble så utrolig stort og gav en slik livgivende kraft som jeg aldri før har kjent maken til. Ikke det at jeg hadde orgasme på fødestuen, en smertefull fødsel er LANGT der ifra - men likevel var det noe så utrolig forløsende ved å gi seg fullstendig hen i dette øyeblikket men likevel være så tilstede at jeg følte en sinnsykt sterk kontroll i min mangel på den - så kan jeg forstå hva som menes med orgasmefødsel og hvilken fantastisk opplevelse det er. Tross sinnsyke smerter og alt det uglamorøse som følger med en fødsel.

I denne siste fasen enset jeg ingen bortsettfra mannen min - det var som om stemmen hans fløy gjennom universet til meg. Universet som jeg hadde hengitt meg til i det øyeblikket. Jeg var virkelig blant stjerner og planeter på den beste mulige måte. "Nå er du like ved Tone... Hodet er ute... Hun har masse hår..." Jordmødrene snakket sikkert til meg de også men jeg enset de ikke. Det var bare meg, mannen min og den lille som straks skulle komme til verden som var det eneste som eksisterte for meg. Først intens smerte og overgivelse, så verdens vakrete lyd. Små babyskrik. Små nydelige babyskrik. Hun ble lagt på magen min og jeg tittet ned på det lille hodet med nydelig hår. La hendene mine over kroppen hennes og følte meg frem. Kjente på øyeblikket. Tenkte: "Nå er du her. NÅ kan jeg ta innover meg at jeg er en mamma. Nå SKJER det. Her og nå." Jordmødrene dyttet på magen og ordnet og styret fælt med siste del av fødsel, men det er i en tåke for meg nå. Det eneste som eksisterte i det øyeblikket var møtet med babyen min sammen med mannen min. Første møte med vårt nye familiemedlem.




Selv om jeg har født før og det var en fantastisk flott opplevelse må jeg innrømme at denne fødselen var det største jeg noen gang har og nok noen gang vil oppleve. Ikke først og fremst på grunn av tulla som kom ut, der er fødslene likestilt. Det som gjorde dette til slik en stor opplevelse for meg var hvor tilstedeværende jeg evnet å være i hele prosessen. Den enorme kontrollen jeg hadde i det som skjedde fordi jeg nettopp gav slipp på kontrollen og henga meg til det som skjedde. De sterke sanseinntrykkene jeg tillot meg å kjenne på å være i og nyansene og detaljene gjennom de ulike fasene. Fra vi kom til sykehuset til lillemor var ute gikk det 2 timer og 45 minutter. Det var uten tvil en rask fødsel og likevel opplevde jeg den som en evighet. En god evighet. Fylt med så mange inntrykk og detaljer. Mest av alt var det MIN opplevelse. Meg i dyp kontakt med meg selv. Meg som eide min prosess. Meg som ikke bare fødte et barn men fødtes igjen selv gjennom denne opplevelsen. Kontrasten er stor til første gang der jeg ikke hadde denne kontakten med meg selv eller evnen til å eie det som skjedde og fri meg fra alt og alle annet enn meg i det øyeblikket. Det er fantastisk å se gjennom fødselen og innse at den symboliserte alt jeg har skrevet om her inne på Livsstrategi. For livsstrategier generelt handler jo om hvordan man møter livet og det som skjer i det og i denne fødselen brukte jeg alt jeg har lært gjennom en åtte-årig reise som startet den dagen storebror kom til verden. Jeg ville aldri vært foruten alt jeg har opplevd gjennom å bli mammaen hans og jeg vet at nettopp reisen han og jeg har tatt sammen er det som gjorde at fødselen på bursdagen hans åtte år senere ble så utrolig fin. Denne fødselen var ikke bare starten på et nytt liv som tobarnsmor, den er også en feiring av alt jeg har lært og oppnådd gjennom å bli mamma til førstemann og reisen det har bragt meg på hvor jeg fant meg selv. Min førstefødte åpnet døren til en verden der jeg var viktig. Min andrefødte åpner døren for å virkelig ta det i bruk og markerer starten på det livet jeg alltid har ønsket meg, men ikke har vært klar for før akkurat nå! Jeg antar at ting blir akkurat slik de skal være. Ihvertfall kjennes det sånn for meg som er ufattelig lykkelig her jeg sitter som nybakt tobarnsmor til det som i mine øyne er verdens vakreste barn. Jeg gleder meg til å dele mange tanker og prosesser som jeg har blitt oppmerksom på i løpet av de siste dagene, men først og fremst skal jeg nyte - virkelig nyte - å være her og nå i rollen som nybakt mamma for antagelig siste gang.


torsdag 30. juli 2015

Kommer du snart...tro?

For en drøy uke siden var jeg hos jordmor. "Er du klar?" spurte hun og jeg så på mannen min og smilte: "Ja... jo... det er helt greit om hun kommer nå, men det er helt greit om det drøyer noen uker også" svarte jeg som sant var. Hun smilte litt og responderte: "Jeg tenker du har litt tid igjen jeg..." Vi tråkket ut fra jordmorkontroll. Trasket oppover Bekkestua. Tittet innom Lille Prinsen og kjøpte litt småtteri til bebisen og videre til Baker Hansen for en kaffepause: "Jeg føler meg skikkelig sprek!" sa jeg stolt til mannen min. "Føler at jeg er meg liksom. At det bare henger en mage på meg men ellers er jeg som normal. Bare litt tregere." Det er ikke mitt minne fra forrige svangerskap så jeg var godt fornøyd med meg selv der jeg følte jeg spratt rundt med gigakul på magen bare to uker fra termin. Akkurat der og da skjønte jeg lite av fødeklare kvinner som uttrykte "Jeg er SÅÅÅ klaaaar!" og ytret hvor dritt lei de var magen. Jeg kunne ikke helt identifisere meg med de som LENGTET sånn etter babyen sin heller. Nei, jeg nøt det jeg! Nøt at det ikke var noen baby her enda og at mannen min og jeg med barnefrie uker også hadde tid til å være skikkelige kjærester. Det var rett og slett luksus.

Det er en uke siden. Nå sitter jeg her og er fødeklar selv. Sånn som de damene som er dritt lei magen. Sånn: "Jeg skal aldri gå gravid igjen!" fødeklar. For en uke siden var jeg litt nervøs for fødselen. Like mye for at den skulle gå fort som at det kan gjøre veeeldig vondt, i og med at det ikke kan bli en bedre fødsel enn sist på smertesiden, det kan bare bli verre. Jeg hadde glatt utsatt termin med en måned eller to - forrige uke. Nå derimot kan den j**** fødselen ikke komme fort nok! Jeg tar det som kommer og jeg skal glatt stå i smertene jeg må igjennom bare for å legge dette kapittelet bak meg og begynne på det neste. Jeg spretter ikke rundt lenger. Jeg er ikke meg selv med en kul tilfeldigvis plassert foran på magen. Jeg ER magen. Hele min identitet har snublet INN i magen. Og inne i den magen folkens kan jeg bare fortelle dere at det er trangt å være. Så jeg kan ikke annet enn å tro at vesla har samme tanker som meg. Nå er det snart nok!

Inne i magemodus som jeg nå plutselig er blitt oppslukt i er det en ting som gjelder og bare det: Finnes det tegn på at fødsel er i gang? Alle som har vandret rundt fødeklare og drittlei vet at det er flust av tegn på at fødsel er i gang, man finner alltid det man leter etter - eller hva? Det er bare det at fødsel ikke er i gang. Ikke i dag heller! Alt jeg er opptatt av nå er: "Hmmm er det vannet som er gått tro, det kjennes litt ut som det kan være et eller annet på gang der!" Vannet har ikke gått! "Hmmm.... er det en rie tro? Det kan minne om sånn forrige fødsel startet..." Vel, jeg har ikke hatt en eneste rie og skal jeg være ærlig med meg selv og dere er de mest sannsynlig langt unna. Hver kveld kjenner jeg litt ekstra med kynnere. Det har jeg gjort i mange måneder nå. Hver kveld håper jeg likevel at det plutselig er et tegn på at tulla har tenkt til å hilse på oss snart. Jeg legger meg spent og våkner relativt uthvilt hver morgen uten en eneste kynner. Akkurat om morgenen er det som om jeg nesten ikke har kul på magen en gang. Det finnes ikke et eneste tegn på at jeg har en fødsel nært forestående bortsettfra at jeg må skyndte meg på do - igjen! Man skulle tro jeg nøt den følelsen om morgenen, men neida, det er så irriterende at kveldens kynnere gikk og la seg de også og forsvant med nattesøvnen. De skal ikke det nå. De skal hjelpe igang fødselen!

Jada, jeg er lei! Joda, jeg har det helt fint med det også. Jeg nyter å gå igjennom dette med gestaltfaglig perspektiv og tilstedeværelse fortsatt. Det er utrolig fascinerende og gøy å observere meg selv litt utenifra og se hvordan naturen tar over. Hvordan jeg ikke på noe som helst vis klarer å heve meg over instinktene. Hvordan jeg ruller inn i "typiske" tendenser som fødeklar enten jeg vil eller ikke. Det er kjempespennende å registrere endringer i kropp og psyke. Enda så irriterende det er å stå i dem.

Litt annerledes enn den gravide Kari Nordmann føler jeg meg dog. Det kan jo være at det er mange der ute som kjenner som meg, men det deler ihvertfall ikke folk. Jeg har sagt til mannen min flere ganger denne uken - tross så fødeklar jeg er: "Jeg er virkelig ikke innstilt på å få en baby!" og sannheten er at jeg er ikke det. Ikke innstilt på det i det hele tatt. Jeg skjønner i grunnen fint lite av det. At det ligger en baby inne i magen altså. At hun meget snart er en del av familien vår. At hun straks er et lite individ vi ikke kan se for oss å leve uten som er så naturlig del av oss som høyre arm er. Det er helt ubegripelig for meg. Når sant skal sies og jeg har også sagt det flere ganger denne uken: "Jeg tror jeg kommer til å få et lite sjokk når hun er ute! Jeg tror på en måte det først er når hun er ute at jeg skjønner at jeg har gått gravid i ni måneder og begriper hva det faktisk innebærer." Det er meget mulig jeg ikke skjønner det da heller men trenger enda litt tid. For noen år tilbake hadde jeg skammet meg over dette. Nå tenker jeg at det er helt naturlig. Meget realistisk. Hvordan skal man egentlig kunne begripe sånn ordentlig hva en slik omveltning innebærer? Man må jo bare ta det når det kommer og se hva det blir til. Ingen, ikke en gang de som lengter sterkt etter babyen sin, har noen som helst forutsetning for å forutse noe som helst annet enn at livet vil endre seg stort fordi man opplever noe stort og selvsagt fantastisk, selv om det fantastiske kan ta tid å gape over. Så fantastisk stort er det jo.

Jeg undrer meg hver dag: "Kommer du snart... tro?" Det er med kjærlighet og omtanke jeg spør. Jeg vil jo at du skal være klar. Jeg vil at tiden skal være inne for deg også. Jeg vil ikke forhaste noe som ikke skal forhastes. Det begynner likevel å bli på tide at vi får hilse ordentlig på hverandre lillemor - du og jeg! Jeg er spent på hvem du er. Jeg er spent på hvilke utfordringer du skal bryne meg på - for jeg vet du har de klare for meg. Jeg er spent på gledene vi skal dele sammen. Jeg er klar! Skikkelig klar! Selv om jeg fortsatt ikke klarer å begripe hva det faktisk innebærer :)


tirsdag 21. juli 2015

Ventetid = Å nullstille seg

Roen har senket seg her i heimen. Vi har pusset opp ferdig for denne gang. Utstyr til babyen er for lengst kjøpt inn. Bad er vasket, gulv er skrubbet og vinduene skinner. Den lilles tepper og klær har hatt sin runde i vaskemaskinen. Bilsetet er installert. Fødebagen er ferdig pakket. Både mannen og jeg har tatt en titt i "Fødselsboka". Det er generelt klart for at tulla skal komme.

Minstemann som om kort tid ikke er den minste her hjemme mer er på ferie, på telefonen drypper det inn bilder av hva dagene hans fylles med og det varmer morshjertet veldig. Alt i alt bærer tilværelsen klart og tydelig preg av å være "på vent". Midt i "på vent" oppstår noe helt annet. Nemlig nærvær her og nå.

Her jeg sitter og venter er livet godt. Jeg har på en måte avsluttet siste kapittel i det som var, men har enda ikke begynt neste kapittel. Jeg er mellom to bøker kan man si. Mellom to tilstander. Mellom to virkeligheter. Jeg kunne i dette begravd meg i tanker om det som kommer og lengtet veldig fram. Jeg gjør ikke det. Jeg lengter ikke slik jeg leser at mange lengter etter at babyen deres skal komme ut. Jeg er spent og gleder meg, men det tar ikke så stor plass. Det som tar plass er nuet. Sparkene i magen. Kroppen som endrer seg. Øyeblikk med mannen min. Pusten min akkurat nå. Omgivelsene. Jeg suger til meg og gledes over hvor fint vi har bygd redet vårt. Jeg titter ut av vinduet på utsikten. Jeg bare er! Rett og slett!




Det er så annerledes enn forrige gang jeg satt som fødeklar. Da var jeg så utålmodig. Jeg er ikke utålmodig nå. Bare tilstede. Det blir helt åpenbart for meg at denne graviditeten og spesielt slutten på den i stor grad er påvirket av en helt ny livsfilosofi og en måte å møte livet generelt på som jeg har tillært meg siden sist. Det er helt tydelig at jeg møter denne fasen som utdannet coach og etterhvert terapeut. I øyeblikket, med full aksept for hva som faktisk er, med oppmerksomheten på det konkrete. Jeg trenger ikke drømmene denne gangen. Trenger ikke illusjonen. Trenger ikke noe å se frem mot. Denne gangen er det nok med det som er. Akkurat nå. Denne gangen er jeg klar for å ta det som det kommer og bare være tilstede i det. Tilstede i fakta vi møter på veien. Tilstede i min reaksjon på de. Det er uromantisk. Uidyllisk. Bare nært og ekte. Jeg liker det slik kjenner jeg. Trives med det. Det blir en ærlig opplevelse akkurat her og nå og i tiden som kommer. Jeg trenger det. Jeg vil ha det. Jeg gleder meg over å erfare et av livets store mirakler på denne måten.


Det er viktig for meg å ta vare på denne tiden. Akkurat disse øyeblikkene her. Jeg får de aldri tilbake. Akkurat slik man ikke får noe tilbake. Da vil jeg ikke bruke nået til fokus på fremtiden. Fremtiden får jeg oppleve snart. Det jeg står i nå får jeg bare oppleve akkurat nå. Så jeg tar ordet "ventetid" bokstavelig og tillater meg å vente nå disse ukene. Ikke fylle de opp. Ikke styre og ordne. Ikke dra hit og dit. Rett og slett tillate meg å ha det rolig og å ha fokus på meg selv, nurket i magen og samspillet med mannen min. Rett og slett å bare være. Tillate meg å "kjede meg" litt og innse at det faktisk ikke er kjedelig i det hele tatt. Det er en gullgruve i å tørre å stoppe opp og bare kjenne på alt som ligger i å ikke gjøre noe. Åh - som jeg håper det er mange barn der ute også som kjeder seg litt nå i sommerferien. Det er så mye verdi i det, så mye læring og det er så fruktbart. Det er herfra jeg tror nyskapelse ofte spirer.

Jeg innbiller meg at tulla i magen gjør akkurat det samme som meg. Venter. Lader opp. Gjør seg klar. Bare er. I mine øyne er hun mesteren på å bare være. Hvor hun egentlig kom fra for ni måneder siden skal jeg ikke spekulere i, men fra hun entret magen og frem til nå har hun bare vært og eksistert der inne. I nuet. Når hun kommer ut vil hun gjøre det samme. Følge instinktene så hun overlever og ellers bare være. Det vil være mer enn nok for henne å absorbere inntrykkene av øyeblikket. Vi kommer til å fanges i det med henne og på den måten fødes litt på nytt vi også. Vi kommer til å tvinges inn i en tilværelse der vi må gi slipp på kontrollen av alt som har vært og bare flyte med det som er. Jeg gjør meg noen tanker om at mye av vanskeligheten sist gang for meg og kanskje for mange andre er uvilligheten til å hengi seg og flyte med. Kanskje vet vi ikke hvordan vi en gang skal gjøre det. Så vi motarbeider det vi uansett er nødt til å stå i og skaper en indre spenning. Denne gangen håper jeg derfor at jeg klarer å bare flyte med og akseptere hva nå enn som oppstår i øyeblikket. Fødselen i seg selv er selve dåpen til dette. Man kan ikke kontrollere riene og det som skjer, men man kan hengi seg til det og oppleve en kontroll i seg selv i alt man ikke har kontroll over. Hele fødsel og barselsopplevelsen skriker til oss: Gi slipp! Start med blanke ark! Du kan fødes på nytt du også! Jeg tror det er akkurat det som skjer når vi får barn. Vi fødes på nytt. Vi møter noen som kan mer om det å være og skjønner mer av meningen med livet enn vi selv gjør og vi får muligheten til å finne tilbake til det som en gang var alt vi også var og var opptatt av, nemlig å bare være. Eksistere. Leve.


Derfor ser jeg på barna mine som mine spirituelle læremestere og denne gangen vil jeg være oppmerksom på det helt fra begynnelsen. Jeg vil virkelig oppdage verden på nytt gjennom min lilles øyne og gleder meg til å se alt jeg er blitt blind for igjen. Jeg skal lære henne mye også. Det er ingen tvil om det. Mest av alt håper jeg likevel å lære henne å ta vare på ressursene hun bringer inn i livet vårt fra første stund og ikke bli fanget helt av kulturen vi lever i med fokus på det materialistiske og resultater, men bevare det grunnleggende menneskelige og i det det åndelige å møte vår verden med, slik at hun kan møte den med balanse.

Jeg innser hva som skjer med meg nå samtidig som jeg skriver disse ordene. Ventetid = nullstilling. Jeg nullstiller meg! Avklimatiseres. Jeg gjør klar til å starte den første dagen i resten av mitt liv ganske snart med blanke ark. Blanke ark = tilstedeværelse. Så - gjennom å bare være og tillate meg nettopp det blir fortiden vage minne og fremtiden uviktig - de eksisterer jo tross alt ikke akkurat nå. Det er det bare øyeblikket som gjør og i dette øyeblikket finnes ingen baby utenfor magen eller barseltid, derfor er jeg ikke der akkurat nå, jeg er her. Her i det eneste som finnes. I nuet.