tirsdag 10. juni 2014

Hva er du redd for, du irriterende positive/negative menneske? ;)

Her om dagen postet en venninne et innlegg skrevet av Suzanne Aabel med tittelen "Irriterende positiv". Jeg hadde nesten lyst til å døpe dagens innlegg for "Irriterende negativ". Min venninne ble ihverfall irritert på Aabels negativitet og harselering med utfordringen om å poste tre positive punkter - noen også i tre dager - på Facebook. Suzanne Aabel påpeker i sitt innlegg at det er glanssidene som vises frem og etterlyser nyanser ved fokus også på den andre siden. Den negative siden. Hun foreslår at vi alle skriver tre ting som irriterer oss på Facebook.

La meg begynne med det samme:
1. Det irriterer meg at folk driver og irriterer seg sånn over hverandre...

....

Ups! Bet meg selv i halen der ja, men jeg er vel ikke alene om det, er jeg? De positive irriterer seg over de negative og de negative irriterer seg over de positive. Det er som en tenniskamp som foregår. En tenniskamp mellom de sarkastiske, ironiske menneskene som tør å vise frem støvdotter og bilringene på magen og de som viser frem sine plettfrie hjem uten en eneste hybelkanin og sin flate mage tre dager etter fødsel. Og hele tiden prøver vi, de, å slå hverandre ut.

Hva er det EGENTLIG som skjer lurer jeg på når en annen Facebook-venn skriver noe hyggelig og får kommentar av sin venn om å passe seg "Nå er det neeesten så du går i 3-positive ting fella!" Hvorpå vedkommende forsvarer det med den samme sarkasmen fordi hun tross alt ikke nevner utfordring i statusen og heller ikke har punkter. Det har vært mange slike de siste dagene. Hva er det som skjer?

I coachingrommet bruker jeg magefølelsen min en hel del. Det er hodet og faget som styrer, men en del av faget er også kjenne litt på hva som skjer i meg i møte med mine klienter. I møte med alt dette gjør jeg det samme. Jeg kjenner på magefølelsen min. For det skjer noe med meg når jeg leser både min - la meg legge til POSITIVE - venninnes irritasjon over Aabel, Aabels irritasjon over sånne som min positive venninne, mine andre Facebook-venners pirking på hverandres positive statuser, andre venners disekrering av egen positivitet og så skjer det også noe med meg når det kommer den ene statusen etter den andre med positive punkter. Jeg innrømmer det, selv om jeg fulgte opp utfordringen jeg fikk selv!

Det jeg kjenner er først irritasjon. Irritasjon over alt sammen. Ikke sånn veldig sterk irritasjon, men en sitrende urolig følelse som jeg gir merkelappen irritert. I neste øyeblikk går jeg bak irritasjonen for å se hva jeg finner der. Hva er som kiler i magen på en ekkel måte og prikker i brystet? Hva er det jeg kjenner men som jeg ikke får mer tak på enn at jeg kaller det for irritasjon? Jeg går dypere inn i følelsen og er i den et øyeblikk istedenfor å lire av meg i bloggen eller på Facebook eller til mannen hvor irriterende noe er. Jeg blir heller i irritasjonen og lar den svelge meg, eller er det jeg som svelger den? Jeg sitter og kjenner etter. Etterhvert glemmer jeg merkelappen av irritasjon, det er noe annet under den, under den ligger... frykt!

Kan det være? Kan det være at folk er redde? At Suzanne Aabel er redd?  At mange av mine Facebook-venner er redde? Kanskje til og med de positive? Jeg er ihvertfall ganske sikker på at det ikke finnes irritasjon uten en spore av frykt.

Hvorfor føler noen av oss at vi må harselere med det positive? Hvorfor er det noen av oss som ikke tør å være positive uten å forsvare det? Hvorfor tror vi det er bedre å slenge med leppa? Og hvorfor slenger vi oss på den positive bølgen og snakker om solskinn, men tar ikke Aabels oppfordring om å dele fra den andre siden? Er vi kanskje redd for å dele det sårbare og vanskelige?

Jeg skal ikke påstå at du er redd, men jeg kan fortelle at jeg har vært redd. Livredd. Livredd for det positive. Jeg ville liksom være litt "calm and collected". Ikke vise mine positive følelser til folk. Ikke vise at jeg var glad, stolt eller forelska. Ikke vise meg sårbar. For av en eller annen grunn så jeg det som det største nederlag å vise at jeg ble berørt. Av en eller annen grunn trodde jeg at å vise mine følelser, de positive eller sårbare altså, ville gjøre meg svak. Så jeg var også sarkastisk, ironisk og litt negativ.

Nå, mange år senere så kommer den siden fortsatt litt frem av og til, spesielt når jeg blir usikker. Andre ganger kommer den ikke frem, jeg bare er direkte. Min positive venninne nevnt over her sa til meg en gang: "Folk tror du er negativ, men du er ikke så negativ, du er bare veldig ærlig om deg selv!" Jeg kan derfor være både positiv og ærlig i møte med folk som er på den andre enden av skalaen, de positive som ser ut til føle et veldig behov for å positivisere samtalene med meg når jeg bare sier det som det er: "Vi er litt slitne om dagen!" "Ja men alt går sikkert fort over! Alt blir sikkert så bra!" Hvorfor må alt gå så fort over? Hvorfor må alt være så bra? Er også en slik respons et utrykk for frykt? Frykt for å være ærlige, direkte og rett på sak? Frykt for å ta innover seg livets skyggesider. Skyggesider som er der og er en del av livet, like mye som solskinnshistoriene. Frykt for å være nærværende et annet menneske i sannhet? For kan vi være nære uten?

Altså - jeg som menneske faller litt i mellom barken og veden her for jeg en superpositiv person på mange måter. Jeg viser mine følelser, deler høyt min glede, framsnakker og gir komplimenter, byr på meg selv og mine smil, viser frem mitt "plettfrie" hjem fremfor hybelkaninene, sminker meg penere og tar på meg et smil når kameraet kommer, selv om jeg kanskje ikke smilte når det ikke var der der. På den andre siden byr jeg også på min andre side. Den som er usikker. Den som har en utfordring og gjerne snakker litt rundt med folk for å finne ut av det jeg står i. Den som tør å sette ord på det kleine eller vanskelige. Den som er ærlig om det negative i livet. Og barken opplever meg for glad, fake og som en irriterende show-off, samtidig som veden finner meg negativ og sutrete. I realiteten er jeg ingen av delene, ikke sånn til vanlig ihvertfall, jeg er bare meg. Jeg er bare menneskelig. Jeg forteller bare om livet mitt. Det gode i det som gleder meg så veldig, og om det som er vondt og vanskelig. Eller om det som bare er, uten ladning. Det er nesten det verste for folk å takle.

Når vi mener så mye om hverandre og det vi gjør så er det kanskje ikke så rart om mange av oss blir redde, eller hva? Og når mange av oss blir redde for hva alle de andre måtte si og mene om oss så tør vi kanskje ikke være helt de vi er og by på sannheten i oss selv? Da er det kanskje letter å følge strømmen og vise frem det som ser ut til å være mest akseptert og så å tillate oss å føle litt, dele litt og by på oss selv og livet vårt på en trygg og akseptert måte? Som å nevne tre positive ting. Hva er vel så ille med å nevne tre positive ting?

I coachingrommet og blant mange lesere av denne bloggen så er frykten for å ha det bra og å tørre å si at man har det bra stor. Og er det egentlig rart når å skrive tre positive punkter på nettet gir slike reaksjoner, og er kanskje også slike reaksjoner et lite utrykk for folkesjela, en folkesjel som fortsatt er gjennomsyret av janteloven men kanskje i en litt moderne vri: Du skal ikke tro du er noe! Du skal ikke vise at du føler noe! Du skal ikke ha det bra!

Hvorfor kan vi ikke bare føle OG ha det bra OG kjenne på det som ikke er så bra? Jeg synes det er på tide at vi letter litt på trykket og tør å vise at vi er glade og fornøyde, kanskje er det også veien mot å vise de litt mindre glade tingene? Kanskje er alt det positive en vei mot å tørre å by på hele skalaen etterhvert?  Selv tror jeg mye skjer den dagen vi tør å snakke åpent om frykt, fremfor irritasjon. Jeg oppfordrer derfor alle til å følge Aabels oppfordring med en livsstrategisk vri: Del noe du er redd for!

Jeg vet det ligger mye frigjøring av både følelser og utvikling i snakke åpent om det vi er redd for og å dele. Jeg er også sikker på at å se andres frykt og innse at man ikke er alene i det følelsesfengselet mange av oss har skapt for oss selv, vil gi mer åpenhet, sterkere selvfølelse og større livsglede. En livsglede som da kanskje også kan strekke seg forbi de "overfladiske" tingene slik jeg opplever at Aabel omtaler de, og løfte frem det mer dyptgående og sårbare som virkelig viser essensen av hvem vi er.

Gjør det gjerne på Facebook, eller legg igjen en kommentar, her kommer ihvertfall noe jeg er redd for:

Jeg er redd for å gå ute i mørket alene! Jupp! Det har jeg alltid vært og i meg vokser tanker om voldtektsforbrytere og seriemordere for hvert steg jeg tar alene ute i mørket ;) 

Jeg er også redd for at jeg aldri helt skal få levd ut denne trangen jeg kjenner inne i meg som vil noe jeg enda ikke har funnet ut helt hva er. Mitt livs store dilemma!

Brene Brown snakker om at frykt for sårbarehet, altså å dele og vise sine følelser, handler om frykten for å bli sett som den man innerst inne er. Jeg ønsker så veldig for deg at vi andre får se hvor vakker du virkelig er i din helhet - fordi du tør å dele din sårbarhet, fordi du til slutt tør å være og vise frem den du kjenner at du er. Det er ihvertfall ingenting jeg liker bedre enn folk som byr på seg selv og som viser en liten bit av sjela si. Det er mangelvare i våre dager.








onsdag 4. juni 2014

Friheten jeg kjenner fordi du ikke liker meg

Det begynner å gå sakte opp for meg noe nytt som jeg ikke har tenkt på før. Ikke på denne måten ihvertfall. Og som jeg bare er i stratgropa av å forstå. Jeg begynner å innse at uansett hvor mye jeg er tro mot meg selv, oppfører meg så godt jeg bare kan i møte med andre mennesker, lever etter indre veileder i etikk og moral, møter verden med raushet og medfølelse, smiler mer enn jeg surmuler, ser etter det positive i andre, ler høyt og byr på min glede så vi det alltid være noen som ikke liker meg.

Altså - det er jo en kjip tanke i utgangspunktet - er det ikke? "Det vil alltid være noen som ikke liker meg" eller for å nyansere det litt "Det vil alltid være noe ved meg som ikke alle liker"... Enda verre, eller kanskje bedre alt ettersom hva det er jeg skal lære, innser jeg at til og de menneskene som elsker meg ikke nødvendigvis alltid vil like meg.

Jeg hører det hele tiden, voksne som elsker sine foreldre og i en alder av førti stadig jakter på aksept, som likevel finner det som den største fornærmelse å høre at han er lik sin far, eller lik sin mor. For i forelderen ser han noe han ikke klarer å like, som han aldri helt har likt og aldri i verden om han vil være og bli akkurat slik, aldri i verden om han vil at andre skal se han slik. Han liker rett og slett ikke faren sin så godt, men han elsker han likevel, og møter han til alle familieanledninger der det forventes, med glede til og med, det er godt å se far, men han liker han ikke. Ikke noe særlig ihvertfall, selv om det selvsagt er noen kvaliteter i han som er gode.

Eller venner. Venner som man selv liker så godt og gjerne vil tilbringe masse tid med, som viser flere og flere tegn til at de ikke vil tilbringe så mye tid med deg. Hvordan kan det være at du liker noen så godt, som ser ut til å ikke føle den samme entusiasmen når det gjelder deg?

Som de fleste andre har jeg gjennom livet jobbet hardt for å bli likt og vært ganske redd for i ny og ne å ikke bli likt. Sår fra barneårene der jeg var langt fra den kule og for mange ikke var noen attraktiv lekekamerat satt dypt gjennom ungdomsårene og inn i voksne år og det var svært så viktig for meg å aksepteres og å likes av menneskene jeg møtte på min vei. Som mange andre også oppdager ble det tydelig for meg etterhvert at jeg hadde større fokus på å bli likt av andre enn å faktisk like meg selv. Derfor hadde jeg det i en periode ikke så godt med meg selv. Før jeg bestemte meg for å se om jeg kunne prøve å like meg selv først og ikke minst finne ut hvem jeg likte å være, hvem jeg var. Jeg fant det sånn circa ut og oppdaget at det å være meg på en måte jeg likte ikke var forenelig med å være på en måte som mange i mine omgivelser ville like. Jeg måtte ta et valg: Meg eller dem? Jeg valgte meg!

År med selvutvikling avslørte en tydeligere og tydeligere Tone og sammen med at jeg ble tydelig ble mange av relasjonene med fake Tone - som hadde forsøkt å bli likt - mer og mer utydelig. Til slutt stod jeg igjen med mennesker som jeg kunne være meg selv med. Å endelig finne seg selv, like seg selv og se at man møter på mennesker som tar en som den en er, er faktisk ganske berusende og det er en rus jeg har vært i en god, god stund nå. Nå våkner jeg nok litt av denne rusen og innser menneskeligheten i meg selv. Altså, jeg vet jo at den hele tiden har vært der, men likevel blir det tydeligere for meg nå at mangfoldet i meg ikke nødvendigvis treffer mangfoldet der ute bestandig og at det realistiske ikke er å ha venner, kjæreste eller familie som liker absolutt alle sider ved meg, selv om jeg er meg selv og selv liker den jeg kjenner jeg vil være. Det realistiske er faktisk at de aller fleste vil både like og mislike sider ved meg. Uten at det utgjør noen trussel for relasjonen, båndet og kjærligheten vi har mellom oss.

Det er med en viss befrielse jeg innser at uansett hvor grei jeg er, uansett hvor mye jeg er tro mot meg selv, eller går mot meg selv og gjør mitt ytterste for at andre skal like meg, så vil folk se meg. Helheten av meg. Mennesket meg. Hun som gjør og sier ufattelig mye rart og ufattelig mye fint. Folk kommer til å finne meg interessant, irriterende, fascinerende, betryggende, flott, tåpelig - og alt mulig annet man kan tenke om mye, mangt og mange - uansett hva jeg sier og gjør. Uansett hvem jeg er.

Altså - hvis folk, til og med de jeg er glad i og som er glad i meg, vil finne visse sider irriterende til tider uansett hva jeg gjør - vel - da føler jeg meg veldig fri til å bare være. Være den jeg er. Hvis all verdens innsats ikke en gang nytter for å bli likt av alle, ja da kan jeg like godt slappe av, nyte livet og innse det faktum at jeg og mine sider ikke er for alle. Enkelt og greit.

Jeg er mye rart og mye fint. Jeg er alt dette. Et entusiastisk kvinnemenneske som snakker med armene, mener godt, er ærlig, tydelig og direkte, elsker å gi og være raus, er åpen, ler mye og gir mye av meg selv, samtidig som jeg er et menneske som trekker meg tilbake i perioder, trenger min alenetid, ikke sprudler all verden i perioder selv om jeg er glad, liker å gjemme meg litt bort å være usynlig og alt det andre som finnes i meg. Jeg er alt dette. Jeg er begge deler - om man skal kategorisere egenskapene i to deler. Og begge deler vil være flott i noens øyne og fungere strålende i noen situasjoner, akkurat som de vil være irriterende i andres øyne og ikke fungerer like godt i andre situasjoner. Det betyr ikke at jeg er bra eller dårlig. At sidene er gode eller dårlige. Det betyr enkelt og greit at sånn er jeg når jeg er det. Det trenger ingen kategorisering eller ladning som noe positivt eller negativt, det bare er som det er. Jeg er som jeg er.

Nå vet jeg at min irritasjon over andre mennesker handler om meg selv. Jeg ser noe i de som jeg ikke liker eller enda har klart å akseptere i meg selv. Det samme gjelder når jeg virkelig beundrer noe i andre mennesker. Jeg ser noe i de som gir gjenklang i meg selv, noe som trigger meg til å beundre. Enten fordi jeg er litt slik selv og liker å være det, eller fordi jeg drømmer om å utvikle denne siden av meg selv og vise den frem slik de gjør. På samme måte vet jeg at når du vurderer meg som noe godt eller som noe dårlig, når du blir irritert av det du ser, eller trigges positivt av det, så handler det om noe i deg. For det jeg viser deg bare er som det er, uten ladning, det er du som ut fra deg selv kategoriserer meg eller andre som noe positiv eller negativt og det handler om hva du bærer på, naboen din kan nemlig se på akkurat samme menneske eller situasjon og vurdere den stikk motsatt. Ladninge sitter altså hos observatøren i det observatøren begynner å vurdere. Den som observeres og vurderes bare er og gjør - uten at det egentlig er feil eller riktig (sett bort ifra opplagte uetiske eller ulovlige handlinger).

Det er rart kjenner jeg å sitter her å innse at det kan være ganske mange, også noen nære, som ikke liker meg og da kanskje spesielt visse sider ved meg. Jeg kjenner på det og kjenner at det fascinerer meg. Jeg tar det likevel ikke inn. Jeg gjør det ikke mitt. For det er ikke mitt. Det handler ikke om meg. Når jeg kjenner ubehag handler det om meg. Når jeg irriterer meg handler det om meg. Når jeg får et stort ego og ser meg som bedre enn andre, handler det om meg. Når jeg vurderer, handler det om meg. Men når jeg bare er og andre mener om min eksistens så mener de om noe utenfor meg og essensen av meg. Da skjer noe som jeg ikke kan gjøre noe med. Da skjer noe jeg ikke skal gjøre noe med. Da står jeg ovenfor et valg: Skal jeg hengi meg til frykten og forsøke å kontrollere noe jeg aldri kommer til å få kontroll over? Det handler jo tross alt ikke om meg. Eller skal jeg hengi meg til aksept, gi slipp og oppdage at mitt liv kan være godt helt uavhengig av hva andre måtte mene om det?

Det er befriende kjenner jeg å akseptere at jeg er et helt vanlig menneske med egenskaper, ord og handlinger som vil bringe meg begge deler gjennom livet: Erfaringen av å bli likt og erfaringen av å bli mislikt. Det er bare sånn det er. Det er bare sånn livet er. Og når jeg innser det så innser jeg også:

Hvorfor prøve så hardt - når jeg bare kan være?







onsdag 21. mai 2014

Å ha alt. Å miste alt. Livet er uansett det samme.

I 2006 var jeg på ferie i Frankrike med en venninne. Vi skulle passe to hunder for noen nordmenn der nede som skulle reise vekk for noen uker. Boligen deres lå i området Mougins som er et eksklusivt område i Frankrike og hadde utsikt til en av de mest ettertraktede golfbanene som finnes. En av naboene var da verdens rikeste mann og han kjørte inn og ut av eiendommen sin i limosin.

Det var en spesiell opplevelse. Han som eide boligen og hundene vi passet droppet stadig kjente navn som Bill Clinton, Fergie og andre jeg nå ikke husker, og på kontoret hans hang bilder av han sammen med storhetene. Det var luksus fra ende til annen med en fransk hverdagslig sjarm som gjorde at vi følte oss hjemme og ble litt satt ut på en og samme tid.

I kjøleskapet og på kjøkkenet lå de ypperste råvarer. Nede i et herlig sentrum som var tatt ut av en idyllisk film, kjøpte vi de ferskeste og ekslusive ingredienser til deilig, deilig mat. Vi kjørte rundt i de hotteste bilene som var å oppdrive der og da (jeg kan ikke så mye om biler, så jeg kan ikke fortelle dere hvilke biler det var) og dagene ble tilbragt i solen ved svømmebassenget.

De første dagene var fantastiske, men etterhvert som ukene gikk skjedde det et skifte i meg. Jeg tittet rundt meg på alt det ekslusive og et liv mange av oss drømmer om. I dette livet hadde vi alt vi kunne drømme om - hvordan skulle det bli å dra hjem til virkeligheten? Ironisk nok begynte jeg å lengte hjem. Jeg innså at dersom jeg hadde fått muligheten til å hoppe inn i dette livet fremover, men med menneskene jeg er glad i rundt meg og da all luksusen på kjøpet, så ville jeg takket nei. For jeg tittet rundt meg på huset, de vakre omgivelsene og innså at jeg allerede hadde alt dette. Jeg hadde hus hjemme. Jeg hadde vakre omgivelser hjemme. Jeg hadde god mat hjemme. Og ikke minst hadde jeg livet mitt hjemme. Det slo meg at det ikke var noe bedre ved livet her i Frankrike enn livet jeg allerede hadde. De var ikke heldigere de som bodde her enn meg. Vi var alle heldige. Vi hadde alle fullverdige, dog forskjellige, liv.

En senere periode i livet opplevde jeg samlivsbrudd. Jeg satt i leiligheten min, vår, som jeg var så glad i og knyttet til, som jeg så gjerne ville beholde - og måtte innse at det meget mulig ikke kom til å skje. At alt jeg hadde i livet mitt av matrielle goder meget mulig kom til forsvinne. At jeg nok ikke hadde økonomi til å beholde hjemmet vårt alene og at vi meget mulig kunne ende opp i en liten leieleilighet uten god plass til oss og ihvertfall ikke plass til alle tingene våre. Først var det en grusom tanke. Her hadde jeg eid bolig i mange år og kjente en trygghet i det og så skulle jeg plutselig tilbake på leiemarkedet og da i en alt for liten leilighet om jeg skulle kunne bo i nærmiljøet. For meg var det den store skrekken. Det og tanken på å rive min lille ut av sine trygge omgivelser.

Jeg var full av frykt og desperasjon, for ikke å snakke om etterdønninger av kjærlighetssorg. Frykten holdt et grepa tak i meg helt til jeg var en runde på en lekeplass med ungen min og tittet rundt meg.  "Ingenting endrer seg" tenkte jeg for meg selv. "Vi kan fortsatt leke på denne lekeplassen, vi er fortsatt på dette stedet, vi har fortsatt de samme menneskene rundt oss." Plutselig innså jeg at det ikke var så viktig med mye plass, akkurat den fargen på veggen som jeg liker, tingene våre, eller følelsen av å eie noe. Det er en viss forutsigbarhet i det, men akkurat der og da innså jeg også at livet uansett er uforutsigbart, og at det fordi livet er uforutsigbart uansett går bra. For til syvende og sist stod alt på meg. Min måte å håndtere min skjebne på. Ikke på skjebnen.

Den dagen tittet jeg rundt på omgivelsene med stor takknemlighet. Takknemlighet over å bo akkurat her i dette området og ønsket om å fortsatt bo akkurat her. Noe som ikke skulle endre seg, fordi jeg var den som skulle håndtere veien videre og jeg hadde ingen planer om å flytte ut av området. Da jeg kom hjem den dagen tittet jeg på veggen i stua som jeg selv hadde pusset opp og gråt. Ikke fordi jeg kunne miste den snart. Nei. Jeg gråt fordi det var greit å miste den, jeg gråt av aksept for situasjonen jeg var i og selv måtte ta ansvar for å ha havnet i, også gråt jeg fordi jeg var så takknemlig over tiden vi hadde hatt innenfor disse fire veggene og takknemlig over at jeg akkurat da kunne se sollyset skinne over orkideen og over veggen så det ble dannet en vakker skygge i betongen. Takknemlig for at jeg akkurat der og da var vitne til akkurat det. Jeg gråt av lettelse og takknemlighet.

Jeg stod der midt i en krise og på grensen midt imellom livet jeg hadde levd og livet som ventet. Et liv jeg kunne forespeile som grusomt eller innse at jeg ikke visste noe om men hadde en viss makt til å velge å forme ut fra de forutsetninger jeg satt med. Jeg innså at det kokte ned til dette: Tone - velger du frykt eller velger du kjærlighet?

Jeg ville ikke la frykten styre livet mitt - å frykte å finne et nytt sted å bo eller frykte en ny start - jeg ville møte livet med kjærlighet. Så jeg gjorde det. Hentet en blanding av styrke, aksept og takknemlighet inne i meg og tenkte at uansett hva som hender så vil det gå bra til slutt og uansett hva som skjer så er jeg heldig. Heldig fordi jeg allerede har hatt alt jeg har drømt om. Heldig fordi jeg fortsatt har det som er viktig, nemlig menneskene og relasjonene i livet mitt og en god og sann kontakt med meg selv, og ikke minst fordi jeg var fylt med slik en livslyst og takknemlighet over å leve, uansett hvilken form det måtte ta. Ved å velge kjærlighet som fokus forsvant frykten og med det kom tilliten, tilliten til at dette kom til å ordne seg på best mulig måte. I det måtte jeg gi litt slipp på kontrollen og akseptere at jeg nå ikke hadde annet valg enn å flyte med realitetene og ta ansvar og tak der jeg kunne.

Kort tid etter at jeg aksepterte at det (for meg) verste tenkelige kunne skje, med ro og kjærlighet, så hendte det stikk motsatte. Som lyn fra klar himmel var plutselig mannen min der, på et sted i livet som ikke skulle handle om å finne den store romantiske kjærligheten, nå stod tross alt andre ting i fokus. Jeg finner det likevel ironisk at det som skjedde i min private prosess var at jeg nettopp åpnet meg for den store kjærligheten, i meg selv, i livet, og med det skylte drømmenmannen med inn i livet mitt. Plutselig endret livet og strukturen seg fullstendig. Plutselig var alle planene og strategiene jeg hadde lagt i frykt overflødige, for det ble tydelig at fremtiden straks skulle bli en helt annen enn jeg hadde forespeilet i frykt. Når sant skal sies ble jeg straks redd igjen. Ingenting kan være så skremmende som når den store kjærligheten banker på døra til "feil" tid. Og enda så mye jeg kjempet imot den fordi jeg av frykt tenkte at det var "feil" tidspunkt, så viste det seg altså som klisjeen sier - at det ikke finnes noe som heter feil tid. Alt skjer når det skjer og etter min livsfilosofi -når det skal skje - og at alt sammen gir eller har sin mening.

Jeg er så takknemlig for disse opplevelsene. Eksistensielle kriser. På hver sin måte. Det har vært viktig for meg å kjenne på overflod og å velge det bort fordi det for meg ikke er hva som virkelig gir livet energi og mening. Det har også vært viktig for meg å kjenne på å kunne miste de matrielle godene som jeg tror er avgjørende for livskvalitet. Jeg er glad for at jeg fikk en runde med ideen av å stå på bar bakke igjen. Jeg er takknemlig for at den runden gav meg samme visshet som overflod - at alt er flyktig, i endring, uviktig og kanskje til og med en illusjon, det eneste som noen gang eksisterer er her og nå og dersom jeg kan ha det bra akkurat her og nå så spiller det ingen rolle hvor jeg bor, hvem jeg er sammen med eller hva jeg har på meg. Jeg finner det ironisk og så skildrende at blant de største øyeblikkene mine i denne prosessen var når jeg satt der på lekeplassen og pustet inn i vårlufta med øynene, eller da jeg betraktet skygger av en blomst på betongveggen. Disse tingene slutter aldri å eksistere. Rammene rundt oss er alltid der. Det samme er vi. I bunnen av oss finnes et jeg eller et alt som er fri for avhengighet av form, status og følelser, det bare er, sammen med naturen.

Jeg vet om mennesker som frykter livet mitt. Frykter samlivsbrudd. Frykter å stå alene. Frykter å ikke ha alt trygt, godt og forutsigbart til enhver tid. Det er helt normalt å frykte dette, ihvertfall å ønske å slippe det. Samtidig er frykt alltid et uheldig fokus fordi du i frykten allerede lever det du ikke ønsker deg. Samtidig vil du i frykten gå glipp av all den kjærligheten du allerede omgir deg med. Selv er jeg takknemlig for livet mitt og at jeg ikke har levd et beskyttet og ukomplisert liv. Det er det kompliserte som har vist meg nyansene og som har gjort meg sterk og modig og det er gjennom disse erfaringene jeg nå kan stå i livet mitt og tenke at jeg ikke er særlig redd lenger, for det verste som kan skje har allerede skjedd på noen områder og det har bare ført godt med seg. Derfor er det egentlig ingenting å frykte. Selvsagt er jeg fortsatt redd noen ganger, men mindre og mindre, fordi jeg minner meg selv på skyggen på veggen og omgivelsene på lekeplassen og ikke minst på følelsen jeg henter i dypet av meg selv, og da innser jeg: Alt er sånn det skal være! Alt er som det alltid har vært! Bak all frykten, bak illusjonene, bak kaoset vi krydrer livet med slutter vi aldri å eksistere og i vår reneste form er det harmoni som hersker. Harmoni i livets kaos.



Jeg velger å dele med dere video av inngangen i bryllupet vårt. Jeg velger det av kjærlighet, da frykten i meg ville bedt meg la være å vise den ;) Jeg er tross alt stolt, full av kjærlighet og takknemlighet over dette minnet og vil gjerne vise det frem. Og så syns jeg videoen er et flott bilde på det å trosse frykten og gi seg hen til kjærligheten. Ikke en eneste av de som bidro til å gjøre inngangen i bryllupet vårt til noe for seg selv valgte frykten (som de nok kjente for å drite seg litt ut). De valgte å gjøre dette av kjærlighet til oss og for å feire vår kjærlighet. Jeg kan love at også både jeg og mannen min måtte ut av komfortsonen og trosse både frykt og krefter når vi gjorde det på denne måten. Vi valgte kjærligheten når vi valgte gå for hverandre og da var det bare passende å ha en inngang til bryllupet som også handlet om å trosse egen frykt for å se dum ut for kjærligheten, og så var det jo gøy å ta gjestene med på en liten berg og dalbane av frykt og kjærlighet også ;)

mandag 19. mai 2014

Coaching, jubel og hjernevask

Etter å ha lest denne og denne artikkelen fikk jeg lyst til å skrive et blogginnlegg om coaching. Det ene er et innlegg skrevet av Anne-Kat Hærland som ser med et kritsk blikk på coaching-bransjen og først og fremst da bruker Gry Sinding som eksempel og så en artikkel som deler noe av Sindings svar på kritikken.

Som coach måtte jeg jo lese dette og det er kanskje ikke overraskende at det engasjerer meg. Først må jeg si at jeg ikke kjenner Gry Sinding sin måte å jobbe på veldig godt. Mine tanker og meninger som kommer frem i dette innlegget handler derfor ikke om Gry Sinding og hennes konsept SkapDinDrømmejobb. Den eneste kjennskapen jeg har til dama og konseptet var en kort periode der jeg fulgte henne på Facebook med nysgjerrighet fordi hun er en slags kollega og fordi jeg alltid er ute etter inspirasjon. Det gikk noen uker og samtidig som flere og flere av mine Facebook-venner trykket liker på siden hennes så meldte jeg meg av. Jeg har aldri hatt helt sansen for jublende stemning og den ene postingen etter den andre ble rett og slett for positiv og opphausende for min smak. Men for all del - det som ikke fungerer for meg kan fungere supert for deg!


Når jeg leser Anne-Kat Hærlands ord så kan jeg jo relatere. Jeg kan også si meg enig i mye av det hun skriver ut fra perspektivet hun framlegger. Samtidig registrerer jeg Gry Sindings svar på kritikken som hevder at Anne-Kat tydelig viser at hun ikke har satt seg godt nok inn i det hun kritiserer. Det har heller altså ikke jeg, og det er sikkert noe av grunnen til at jeg finner meg nikkende til Hærlands innlegg. For jeg har det heller ikke godt med jubelstemning og tomme løfter, slik Hærland setter ord på at coachingindustrien, og her i form av Gry Sinding, representerer. Men det har seg altså sånn at meget mulig verken jeg eller Hærland vet nok om Gry Sindings konsept til å vite hva vi dømmer.


"Coachingindustrien beveger seg i et etisk tvilsomt landskap" skriver Hærland. "Ukritisk jubling er hjernevask, og jo høyere folk rundt deg jubler, jo vanskeligere er det å være kritisk" fortsetter hun. Jeg tror hun kan ha noe rett i det.


Jeg er en del av coachingindustrien. Beveger jeg meg i et tvilsomt landskap? Jeg synes det er et viktig spørsmål å stille meg selv og jeg synes mine lesere fortjener et svar. Som coach er min form en ganske annen enn Anne-Kat beskriver. Det er ikke mye jubel og applaus i mitt coachingkontor eller i mine kurs og foredrag. Det er liksom ikke helt min stil. Det er mye latter. Mye deling. Mye åpenhet og raushet. Mye kritiske spørsmål. Mye øvelser. Mange perspektiver. Det ser i det hele tatt ganske annerledes ut enn bildet som skisseres i artikkelen og bildet som mange kanskje har på coachingbransjen. Hvis jeg følte at jeg beveget meg i et tvilsomt landskap hadde jeg personlig beveget meg ut av det. Som coach er det ekstremt viktig med en tung og godt informert etisk sekk på ryggen. Det er menneskers sårbarhet man har å gjøre med, man skal være ydmyk, våken, taktfull og dyktig for å møte og jobbe med det på en sunn og balansert måte. Jeg tror det fareelementer i bransjen. Man kan fanges av lysten til å tjene godt på andres drømmer og utfordrende livssituasjon. Dersom det på noen som helst måte er det som inspirerer en og driver en i rollen som coach så tror jeg man beveger seg i et tvilsomt landskap. Penger og suksess samt det å ville hjelpe mennesker er etter min mening ikke en ideell miks av ambisjoner. Det er viktig å ha klart for seg hva motivasjonen man har egentlig er når man jobber med mennesker og dersom det som ligger i bunnen ikke alene er å klientens beste, vel da er man ikke bare i et etisk tvilsomt landskap, man har beveget seg over i det uetiske etter min mening. 



"Coachingbransjen hevder at suksess handler om riktig innstilling. Dersom du ikke lykkes etter å ha gått på kurs er det din egen innstilling det er noe galt med. Du ville det rett og slett ikke nok"  skriver også Hærland, samt:  "Å kurse folk til å tro at alt er mulig bare du er positiv nok er farlig."

Jeg tror desverre det innenfor selvutvikling er lett å bli nyfrelst og i noen tilfeller også sikkert mulig å bli langfrelst. Jeg tror man i mange tilfeller rett og slett kan bli hekta på alt det positive og mulighetene som finnes der ute. 
Det ironiske i det er at mitt fokus i coaching er hva som finnes her inne, inne i hjertet, i dypet av deg selv. Jeg tror også vi er inne i en positivitets-trend som gjør at folk kommer til kort når de opplever livets nyanser og ikke klarer å være positiv i møte med alt. Jeg tror mange på grunn av dette oppsøker en coach og oppsøker vedkommende da feil coach, en overdrevent positiv en som ikke klarer å se mennesket foran seg, vel da er vedkommende inne i en ond sirkel. I så fall kan deler av bransjen selv ha skapt et behov som det opprettholder. Det er ikke bra. Når det er sagt handler coaching, fra mitt faglige perspektiv, verken om å være positiv eller om suksess. Det handler i grunnen ikke om lykke heller. Det handler om livet og det å lære seg selv å kjenne på en måte som gjør at man ikke fanges av alle trender, livets jag og i det "alle andre sier". Men heller å lære seg å lytte til seg selv og gjøre egne valg som gir ro i sjela og gir mening i hverdagen. Veldig kort oppsummert så klart.

Hærland skriver også: "Et annet trist aspekt ved denne bransjen er at ingen av disse kursene handler om å gjøre noe for andre, det er bare «meg meg meg», «finn din indre gudinne», «skap din drømme jobb» eller «bli den beste utgaven av deg selv», Selvfølelse og lykke kommer helt gratis ved å være til stede for andre mennesker, ved å gjøre noe for andre, mener Hærland."

Hva skal jeg si? Hun har jo helt rett! Også i mitt coachingrom er fokuset på personen som sitter der og hans eller hennes prosesser. Men, når sant skal sies, det er vel egentlig ikke noen andre å ta tak i, i et coachingrom, enn personen som sitter der. Man må nødvendigvis ta utgangspunkt i klienten når man coacher. Nå henter ikke jeg frem folks indre gudinne og jeg er heller ikke så opptatt av at de skal bli den beste utgaven av seg selv. Jeg jobber med at folk skal bli den sanneste utgaven av seg selv. En utgave som gjør at tilværelsen kjennes lettere ut. Ikke fordi alt løser seg når man har gått i coaching, jeg er nøye på å også opplyse om det, men fordi man lærer seg selv bedre å kjenne, bedre å håndtere og derfor lettere kan møte livets opp og nedturer. At selvfølelse og lykke kommer helt gratis ved å være tilstede for andre mennesker og gjøre noe for andre slik Hærland påpeker er jeg delvis uenig i. Det å være tilstede for andre og gjøre noe for andre kan ta mange forskjellige former og for noen en destruktiv form. Derfor mener jeg det er viktig at det er rom for at den enkelte kan finne ut hvem de er og selv oppdage hva som gir selvfølelse og lykke. Min erfaring er at mennesker med selvfølelse og som opplever lykke automatisk gir av seg selv til andre og derfor blir et postivt tilskudd til felleskapet, tross at de begynte med å fokusere på seg selv. Det er forresten ingen motsetning i å ta seg selv på alvor og å prioritere seg selv og å være raus og imøtekommende med andre mennesker. Det er fint mulig å gjøre begge deler om man ønsker der. 


Jeg nevner hjernevask i overskriften fordi det nevnes av Anne-Kat. Jeg kan ikke snakke for andre, men i mitt coachingrom skjer det motsatte. Der opplyses klienter om mønstre vi mennesker har, opplysningene er basert på gestaltpsykologi som er en etablert retning med historiske røtter innenfor psykologien. Hele mitt arbeid hander videre om å få klienten til å kjenne etter og tenke selv. Altså, det stikk motsatte av hjernevasking.


Jeg ser perspektivet til Anne-Kat Hærland i mye. Jeg tror også som Sinding delvis sier i sitt svar at det er mye frykt ute og går for det unorske, uhøytidelige, morsomme, løsslupne, frie og positive. Kanskje står Sinding på den ene siden av polen og Hærland på den andre? I så fall blir det vanskelig å forstå hverandre! 


Hvorfor må det være feil å tenke annerledes, være positiv og å inspirere? De aller fle
ste er da voksne mennesker som kan tenke selv og eie egne konsekvenser! Samtidig må det være rom for et kritisk blikk og jeg er i grunnen glad for at det også settes på coachingbransjen.


Jeg håper at et kritisk blikk på vår bransje kan vise den frem. Vise frem mangfoldet. Vise frem de virkelig gode coachingtalentene som finnes der ute. Vise frem resultatene. Jeg vet det er mange mennesker som har fått et mye bedre liv etter noen coachingtimer. Det er så mye bra denne bransjen representerer og har å bidra med. Desverre er det for dere som søker en dyktig coach også som å lete rundt i en tett jungel av en miks av "coacher" som både vet hva de driver med og de som ikke egentlig har peiling. Derfor sier jeg: Flott - ta et kritisk blikk på oss! Kanskje er det også på tide å gjøre "coach" til en beskyttet tittel forbeholdt folk med reell kompetanse og en offentlig beskrivelse som gjør at folk flest vet sånn circa hva de oppsøker og kan forvente når de går til en coach.


Det blir feil å avskrive en bransje som fenger så mange mennesker som coaching og selvutviklingsbransjen gjør - det viser at det er et behov der ute. Jeg tror det er mye mer å hente på å ta bransjen på alvor. På den måten kan man kanskje sammenfatte og spesifisere den "ungdommelige" coachingen slik at all kunnskapen og erfaringen løftes frem og bridrar til en modning av bransjen i sin helhet.