lørdag 18. april 2015

En veldig stor dag

Jeg har funnet ut med årene at jeg er veldig visuell. Jeg tar i overkant mange bilder sammenlignet med Ola og Kari Nordmann og jeg deler de gledelig. Jeg husker i bilder. Jeg lærer i bilder. Jeg kan gjengi de eksakte ordene du har sagt til meg i en gitt situasjon (ihvertfall så godt som) dersom jeg bare kan huske meg tilbake til det visuelle og hvor vi stod og akkurat hvordan alt så ut i det øyeblikket det ble sagt. Når jeg tar bilder, ser på bildene og legger de ut så er det som om hele dagen, opplevelsen og erfaringen lagres i de og de fremkaller lukt, følelser, lyder og andre minner. Opplevelsene mine, har jeg oppdaget, er gjerne kategorisert etter ulike bilder jeg har tatt. Så jeg husker gjennom bilder som er tatt eller sett og det igjen aktiverer det andre. Hva med deg? Hva er din læringsstil og hukommelsesstil?

Jeg burde av det jeg skriver ovenfor derfor kanskje ikke vært så overrasket over dagens opplevelse og virkningen den har hatt på meg. Vel... jeg valgte å gjøre akkurat det vi gjorde i dag fordi jeg hadde en hypotese om at det ville gjøre det hele mer virkelig. Likevel er jeg overrasket over hvor virkelig det plutselig ble.

I dag har vi nemlig vært på 3D ultralyd. Store og små! En hel familie på lørdagsutflukt på Oslo City legesenter for å ta en titt på tulla i magen. Inn på legekontoret tråkket vi fire stykker i stigende høyde, en med litt større kul på magen enn de andre, og fant våre plasser. Han med litt på kul på magen og hun med etterhvert stooor kul på magen har vært på ultralyd før, så kjent er det for oss, men 3D i denne fasen av svangerskapet var helt nytt og noe vi gledet oss til. De to uten kul på magen men med kulerunde øyne var klar for å se nærmere på sin lillesøster og visste nok ikke helt hva de skulle forvente men var spent på det som skulle skje de også.

Når vi bestilte ultralyd med det i tankene å dra som familie tenkte jeg for meg selv: "Er det helt teit? Ta med unger på ultralyd liksom? På den ordinære ultralyden er det jo ikke velkomne enn gang. Hvordan ser det ut med fire stykker på vei inn på legekontoret og er det i det hele tatt plass der inne? Hva synes legen om det? Forstyrrende? Søtt?" Nå er jeg ikke en som bryr meg så veldig om hva andre tenker om det kjennes riktig ut for meg, og i tillegg reklamerer legesenteret med at det nettopp er plass til familien der inne, så vi gikk for magefølelsen på at dette blir en fin greie og bestilte ultralyd som en familieopplevelse.

Inn gikk vi altså fire stykker. Undertegnede fant plassen på benken. Den minste av oss fire satt på en stol ved siden av meg. Den største av oss fire stod på andre siden bak sin lille og filmet ivrig. Det er jeg glad for. Det er en film jeg kommer til å glede meg med til dagen jeg er gammel og grå.

Legen dyttet på lillemor i magen og lette frem organer og til slutt ansikt. Skal jeg være helt ærlig var det det vi var der for, et lite glimt av ansiktet og en bekreftelse på at det er ei tulle som lever der inne. Etterhvert som tulla tittet frem på skjermen begynte kommentatoren på sidelinjen å sette lyd til opplevelsen. "Hun ser helt magisk ut!" kunne han fortelle. "Jeg tror hun er veldig snill og flink!" fortsatte han og kommenterte ivrig hver minste endring i nyansene på skjermen. Jeg lå der verkende av stolthet over min store solstråles positive ord og herlige evne til å leve seg inn og by på seg selv og observerte i samme øyeblikk den lille jenta som vokser i magen min og som etter to ultralyder å dømme, samt mange uker med merkbart liv i magen virker til å ha et helt annet lynne enn sin storebror. La meg si det sånn: Det vi ble best kjent med i dag er hendene hennes! Jeg kan fastslå at hun har praktfulle hender og akkurat så mange fingre som forventet. Jeg kan også fortelle at disse fingrene stort sett ligger foran ansiktet til den lille - i hvertfall i denne ultralyden og på den ordinære. Jeg har en følelsen av at det ikke er tilfeldig og at hun viser litt av sin personlighet på denne måten.

Jeg forventet det ikke, men denne ultralyden er et av mine topp ti øyeblikk i livet, mye fordi det var så tydelig en opplevelse for sønnen min og jeg levde litt gjennom han i den, men minst like mye fordi tulla vår plutselig ble virkelig. Der var hun, tross noen hender som gjemte henne ofte bort, og vi kunne tydelig se noen trekk. Pappaens panne og bryn, mine lepper og overbitt, gode bollekinn fra meg, men med noe glattere over seg fra pappaen. Tydelige konturer av et lite individ og likevel ganske så kryptisk og mystisk sånn at vi har mye igjen å oppdage, akkurat slik vi ønsket at det skulle bli.

Nå sitter jeg her med en yrende morsfølelse for den lille personen som vokser i magen min. Dultene hennes hører til hender jeg vet hvordan ser ut og derfor kan se for meg. Sparkene hennes hører til føtter og ben jeg har sett tydelig og kan se for meg. På toppen av det hele finnes et lite ansikt som jeg også kan se litt for meg og noen mønstre som sier meg noe om den lille personen som vokser og gror i livmoren min. Det gir noe helt eget og nytt til prosessen og selvsagt var det noen bilder (mer tydelige enn 2D ultralyd) som skulle til for å aktivere dette i meg. Det er jo sånn jeg virker har jeg funnet ut.

Nå kan jeg med trygghet vaske de innkjøpte jenteklærne og brette klar til babyen vår kommer. Legen i dag var helt sikker på at det var ei lita jente som skal inn i søskenflokken. Nå kan jeg se for meg jenta vår i disse klærne. Nå kan jeg se for meg en person i armene mine august og jeg har en liten idé om hvordan hun vil se ut. Nå vet jeg hvem det er jeg tenker til, snakker litt til og dytter litt på. Jeg trengte det.

Jeg sitter her med en kriblende stolthet i magen og et litt varmere hjerte. Nå begynner jeg å kjenne igjen det romantiske ved svangerskapet. Nå kan jeg relatere til alle de varme følelsene jeg fikk for førstemann. De er her nå og skal nok vokse seg sterkere og varmere i omtrent samme tempo som varmegradene stiger på gradestokken. Jeg gleder meg til å få nok et sommerbarn!

La meg få presentere tulla vår :) Et bittelite glimt av henne ihvertfall :)

onsdag 15. april 2015

Svangerskap, sårbarhet og endringer

Gjennom mange år er det en følelse som har satt seg i kroppen min av og til - veldig sjelden i grunnen - som er sånn godkjip. Det vil si at det er noe så søtt, godt, rolig, deilig, avslappende med følelsen, men på andre siden er det knyttet en motstand, kanskje en form for frykt og bare et ubehag ved å kjenne på den. Den sitter i magen. Det har den alltid gjort. Den brer seg litt utover i magen - gjerne sidelengs og rekker helt bort til ytterkanten ribbeina på et vis. Det er akkurat som om - dersom jeg gir den lov - at den brer seg utover. Vokser.

Det søte, behagelige i følelsen av vært så skjørt på et vis, som et lite nakent spebarn eller det tynneste glass, ja kanskje jeg føler meg sånn. Derfor har jeg god historikk i å kvele følelsen når den kommer. Jeg vil jo ikke at det skal bre seg utover i meg. En svakhet om du vil. En nakenhet. Derfor har jeg ikke sånn alt for mye erfaring med denne følelsen.

Nå som jeg er gravid kommer den litt oftere enn ellers. Jeg tar den også litt mer i mot enn ellers. Når jeg gjør det kommer bilder. Bilder fra snart to år tilbake hvor jeg ble innlagt på sykehus pga kraftig lungebetennelse. Når jeg satt der alene, eller med det som nå er mannen min, ved min side. Når jeg ble så innmari tatt vare på av han, leger og sykepleiere. Når venner og familie kom innom og så på meg med kjærlighet og bekymring. Så meg som litt liten og hjelpesløs - for det var akkurat det jeg var da. Da var denne følelsen tydelig i meg, tydelig og jeg lot den vokse frem. Aksepten av at jeg var hjelpesløs uten riktig behandling. At jeg hadde så vondt at jeg så vidt klarte å røre på meg. Da var det bare å gi seg hen til situasjonen og med det slapp jeg denne følelsen i magen helt fri og lot den bre seg utover. Det ble godt da. Jeg så at den ikke var så skummel.

Jeg kan tenke meg andre situasjoner der den også melder sin ankomst. Når man kler seg naken og gjør seg ytters sårbar sammen med et annet menneske. Man gir seg hen til noen - ikke bar seksuelt men også på sett og vis spirituelt ved en tilstedeværelse og både psykisk og fysisk nakenhet. Eller når man for aller første gang sier "Jeg elsker deg..." uten å vite om man får ordene tilbake. Det er å blottstille seg fullstendig og åpne opp for at andre kan se hva du bærer inni deg, som så langt bare har vært ditt.

Som gravid dukker følelsen opp når jeg plutselig titter meg i speilet og ser hvordan hele kroppen har endret seg på kort tid. Det blir så symbolsk for det er noe jeg bærer inni meg og en opplevelse som bare er min, samtidig er den så synlig for alle andre. Når jeg ligger i sofaen utkjørt etter en dag på jobben og kjenner at jeg ikke har mer å gå på og lillemor i magen gir meg noen trøstende dult dukker følelsen også opp. Når jeg tillater meg å kjenne på at livet allerede er helt annerledes og snart blir snudd enda mer på hodet. Da brer denne følelsen seg utover igjen. Denne gode, skjøre men litt skumle følelsen. Jeg velger å la den komme nå. Har ikke krefter til å bekjempe den og skjønner at den egentlig ikke vil meg vondt. På mange måter har jeg heller ikke noe valg. Det er som om jeg dyppes ned i døpefonten og lar meg omfavne av vann og kan velge å synke eller flyte med. Jeg velger å flyte med og kjenner hvordan jeg løftes og blir lettere på en og samme tid, samtidig som følelsene som nå strømmer til fra alle kanter er veldige og finnes i mange nyanser. Jeg tar de imot og oppdager hva det er jeg har kjempet sånn mot ved så mange anledninger i livet: Sårbarhet. Jeg gjør meg helt sårbar.

Det er ikke så rart. Jeg er sårbar nå. Livet i magen min er så skjørt. Det kan overleve om det fødes nå, med god hjelp, men jeg kjenner så alt for godt historiene der det har gått galt. Jeg ser på "Jordmødrene" og "One born every minute" på TV sammen med mannen min for å la meg omsvøpe i den innsikt og aksept at det er oss om noen måneder og jeg blir samtidig med på en berg og dalbane av følelser. Noen barn dør. Noen barn fødes med komplikasjoner. Noen kommer nesten ikke ut. Det er en realitet jeg ikke kommer bort fra. Jeg vet nå at vi sitter her uten garantier men med mange forhåpninger. Så sårbare som vi kan gjøre oss egentlig. Jeg ser også solskinnshistoriene. Drømmefødslene. Nurkene som blunker sin vei inn i verden og fylles med en sterk følelse av ydmykhet. En ydmykhet som hører sammen med og er en del av sårbarheten. Jeg kjenner meg så utrolig liten i møte med det store i livet. Samtidig kjenner jeg meg så sterk. Så betydningsfull og viktig.

Jeg gråter av alt nå. Invitasjonen til hver av mine foreldre sine bryllup der de stråler av kjærlighet sammen med sine kjære. Tårene flommer ut av øynene mine. Jeg kunne ikke stoppet de om jeg ville en gang, og jeg vil ikke, for det noe veldig godt med å kjenne på sårbarheten, for med det kjenner jeg på kjærligheten og den sterke livskraften som ligger i alle verdens følelser. For første gang har jeg sitti her og sett på sport med kjæresten min. Altså - virkelig sett på med han - og like mye sett på han. Sett på hvordan det gnistrer i øynene hans og hvordan han våkner til live. Jeg skjønner ikke sport. Jeg liker ikke sport. Likevel blir jeg engasjert og smittet fordi jeg slipper til alt i denne sårbare tilstanden og deler noe som brenner i han som jeg vanligvis ikke slipper til i min gjespende holdning til idrett. Foreldre som gratulerer barna sine med bursdagen på Facebook rører meg som aldri før. Ungen min som forteller om mystisk tåke og kraft - noe jeg vanligvis ikke klarer å leve meg så godt inn i - fyller meg med mystisk kraft og jeg tar meg i å bli interessert i det han deler på en helt ny måte. Jeg tar meg i å være tilstede på en ny måte. Jeg ser klarere nå. Jeg er mer. Jeg blir tydeligere selv.

Jeg finner det logisk. Logisk at kroppen og sjelen presses inn i en sårbar og ydmyk tilstand. Om noen måneder skal jeg gjøre meg så sårbar som jeg bare har vært en gang før i livet. Jeg skal ligge naken i et rom med fremmede og mannen min og presse et liv ut i verden. Jeg skal hente det siste jeg har av krefter. Jeg skal kjenne på alle mulige følelser i prosessen og så skal jeg blottstille meg og klargjøre meg til å åpne opp for den dypeste kjærligheten som finnes en gang til. Ønske nok et lite menneske inn i hjertet mitt. Elske ubetinget en gang til. Åpne opp for et nytt liv. Ikke bare livet som jeg ruger til verden nå, men også mitt liv, for det vil aldri bli det samme igjen. Skal jeg klare å virkelig ta imot den opplevelsen i all sin kraft så er det ingen tvil - jeg må øve! Øve på bare være. Øve på å være sårbar. Øve på å flyte med. For er det noe jeg er sikker på så er det at, den lille som romsterer i magen og de litt større som romsterer runt meg, mer enn noe trenger at jeg evner å flyte med alle de endringene som skjer over sommeren og høsten.

Jeg har jobbet med mange ulike mennesker i mange ulike situasjoner over de siste ti årene og noe av det jeg har fått brynet meg mest på er hvor endringsmotvillige mennesker ofte er. Hvordan små og store endringer skaper sterk motstand. Hvordan vi som mennesker har en innebygd skepsis mot noe som plutselig (og ikke alltid så plutselig) blir annereldes. Vi setter bremsene på. Vi trenger å få kjøre inn i endringen i et tempo vi kjenner vi kan ta, som vi kan overleve. Noen bremser fullstendig og velger å ikke kjøre inn i endringen i det hele tatt. Det ligger en frykt der for at endringen skal ødelegge alt som allerede er bra og som fungerer, eller som kanskje ikke helt fungerer men som ihverfall er trygt. Vi klynger fast til det som har vært fordi vi klynger fast til det som er trygt.

Sånn kan man ikke møte det å få et lite nyfødt barn inn i verden. Man kan ikke motsette seg det. Man kan ikke sette bremsene på. Når riene setter igang (og egentlig fra den dagen to celler møtes og sammen skaper nytt liv) finnes ingen vei tilbake. Man har ikke annet valg enn å akseptere, flyte med og ta imot etter beste evne. Når jeg tenker på hvor sjelden vi gjør det ellers i livet blir det enda tydeligere for meg hvor sårbare vi gjør oss når vi venter barn og det gjør det veldig tydelig for meg hvor viktig det er at det tar ni måneder. Ni måneder med målrettet modningstid. Ikke bare for livmoren, men også for hjerte og sinn.

Frem til rundt uke 20 hadde jeg nok bremsene på. En motstand mot endringen som skjer i meg. For det første ville jeg ikke omfavne å bringe nytt liv inn i verden når det var så stor fare for at dette livet ikke ville se verden. Jeg hadde en spontanabort kort tid før jeg ble gravid med lillemor i magen. Det gjorde noe med evnen til å åpne opp for den naive gleden jeg kjente i første svangerskap. Jeg var alt for oppmerksom ved risikoen ved det jeg gjorde og brukte den til å bremse min egen sårbarhet og åpenhet for at det kunne gå bra. Ellers er livet mitt veldig godt som det er med et herlig ekteskap og verdens fineste unge som vi har her 50%. Å ønske et nytt barn velkommen vil kunne snu så mye. Hverdagen blir ny og mye av det jeg setter pris på vil forsvinne. Selvsagt vil det erstattes av noe veldig fint og helt sikkert enda finere, men det endrer ikke det faktum at jeg også vil miste noe. Og det er en stor endring og en viss sorg ved det som jeg har trengt å gå igjennom, uten at det betyr at jeg ikke ønsker endringen. Likevel må prosessene gå sin gang. Det er også en liten frykt der bak - selv om livet nå er helt annerledes, jeg er annerledes, forholdet til han jeg får barn med er annerledes - for at å bringe et barn til verden snur livet litt for mye på hodet. Sist endte jeg i et samlivsbrudd innen den lille var blitt et år. Det handlet ikke om barnet i det hele tatt, men det å få et barn vet jeg nå at synliggjør ting på en måte man lettere kan gjemme bort når sårbarheten og slitenheten ikke slipper til slik den gjør når et barn kommer til verden. Det har derfor ligget i meg en liten frykt for at jeg ved å velge å få et barn til velger store konsekvenser for min nærmeste og senere fremtid. Det har også vært en viktig prosess å kjenne på og gå igjennom. Alt dette gjør at organismen bremser og motsetter seg det som skjer.

Nå har jeg sluppet bremsene godt opp kjenner jeg. Det jeg gir opp for å få et barn til er helt greit. Jeg ønsker meg det jo. Jeg ønsker å dele denne opplevelsen med mannen i mitt liv. Selv om våkennetter venter, søvnløshet og frustrasjon vil melde sin ankomst, så vil jeg mer enn noe ha et normalt familieliv med alle sine opp og nedsider sammen med min store kjærlighet. Jeg er ikke lenger redd for at det skal gå galt med barnet i magen. Jeg vet at å vente et barn innebærer en viss risiko, men det innebærer livet generelt også, så jeg omfavner det med den innstilling at det mest sannsynlig går veldig bra. Jeg er heller ikke redd for at et samlivsbrudd står på trappene om et drøyt års tid. Vi er voksne mennesker som går inn i dette sammen og har stått i våre kriser før og stått i våre kriser sammen. Vi vet at vi skal være sammen. Vi vet at det venter oss opp og nedturer slik alle samliv går igjennom. Vi vet også at vi skal takle disse turene, sammen. Vi har funnet den vi skal bli gammel med og det finnes ikke noe større og sterkere enn det for meg. Fundamentet i livet mitt er satt og det står stødig med mannen min, sønnen min og den lille som er på vei.

Her jeg sitter nå kjenner jeg meg veldig sårbar og i ånd av det veldig sterk, veldig sikker. Jeg tror jeg aldri har følt meg svakere i hele mitt liv. Jeg har heller aldri følt meg sterkere, aldri sikrere, aldri lykkeligere enn det jeg gjør nå. Jeg er blant verdens heldigste rett og slett. Det har jeg vært i mange år - de fleste av oss er i den kategorien sammenlignet med livet ute i verden og det mange gjennomgår som vi ikke en gang kan se for oss i vår boble. Det som gjør at jeg har havnet på listen over verdens heldigste de siste årene er enkelt fordi jeg skjønner det. Jeg skjønner hvor ufattelig heldig jeg er. For det er ganske mange der ute som er så heldige, så heldige men ikke har skjønt det enda.

En av hemmelighetene for å se hvor godt man egentlig har det har for meg vært å nettopp gjøre meg sårbar og slippe denne godkjipe følelsen som jeg skriver om i begynnelsen av innlegget til. Det er gjennom å blant annet omfavne den at livet viser sin mening for meg. Et liv full av nyanser - på godt og vondt - verdt hver eneste følelse!

Det er rart å være gravid. Det er fint å være gravid. Det er litt skummelt å være gravid. Det er mest sårbart å være gravid. Mest sannsynlig er det siste gangen jeg er gravid. Derfor ønsker jeg å flyte med alle sider ved det og aksepter og dele hva som skjer med meg. Ikke bare solsiden men også skyggesiden. For det er hva livet handler om for meg nå - alle nyansene - og da er det nyansene jeg vil tillate meg å kjenne på og tørre å være ærlig om også i denne prosessen. En av de viktigste prosessene i mitt liv.

Jeg var så sårbar her, uten å egentlig skjønne det selv. Jeg gleder meg så veldig til å være like sårbar igjen med visshet og aksept for at det er nettopp det jeg er.

søndag 12. april 2015

"Jeg har utgitt bok" - Om livets prosjekter

I helgen var jeg på studiesamling i studiet gestaltterapi. Temaet i helgens studiesamling ble på sett og vis prosjekter. Valg og vilje, samt motivasjon og prosesser rundt dette var andre temaer. Vi skulle finne et prosjekt vi har i livet eller ønsker å ha i livet som vi kunne tenke oss å jobbe med denne samlingen. Mitt prosjekt tenkte jeg skulle få være det jeg har hatt siden jeg var fersk ut av en realityserie på TV3 når jeg var 20 år - å skrive bok! Den gangen om realitylivet. Siden har temaet endret seg hundrevis av ganger. Det som riktignok aldri har endret seg er ønsket om å skrive bok. Det har nå ikke blitt noen bok, selv om jeg i løpet av de 15 siste årene nok har skrevet mellom 200 og 400 sider (kanskje mer til og med) på ulike bokprosjekt (pluss tusenvis av bloggsider). Likevel blir det liksom aldri noen ferdig bok. Jeg gir meg lenge før jeg er i mål. Det har liksom bare blitt feil etterhvert. Denne samlingen så jeg derfor som en ypperlig anledning til å finne ut hva det er som stopper meg. Hvorfor denne boka jeg tydeligvis har på hjertet ikke vil ned på papiret. Ihvertfall ikke i en bundet utgitt utgave.

Jeg drodlet litt rundt prosjektet mitt som bar ordlyden "Jeg har utgitt bok". Jeg skulle hente frem fakta i prosessen av det å skrive en bok og bli klar over alt fra begrensninger til muligheter. Mens jeg satt der og jobbet med det ble jeg mer og mer irritert. Kanskje jeg ikke egentlig vil gi ut noen bok? Det jeg vil er kanskje bare å jobbe med min greie og skrive om det, holde foredrag og kurs. Så det ble en liten prosess i klassen på hva prosjektet mitt egentlig handlet om. "Jeg har funnet min nisje og skriver, holder foredrag og kurser i det" ble det endret til. Vi jobbet videre med det og jeg satt i gruppe med en medstudent og vi byttet på å være terapeut og klient for hverandre. Å sitte der som terapeut var krevende men også ganske fantastisk. Jeg elsker jo å jobbe med menneskjer på denne måten. Å sitte der som klient var ganske pyton. Ikke fordi medstudenten min ikke gjorde en fantastisk jobb, for det gjorde hun, men jeg tok meg selv i skravle i vei rundt prosjektet mitt og gjenta ord som har surret i hodet mitt i sikkert 15 år eller mer. "Åh så lei jeg er av meg selv og egne greier" tenkte jeg bare der jeg satt. Jeg snakket om strukturen og rammen i livet mitt som ikke tillot å gi seg kunstnerisk hen til store kreative prosjekter. Om ildkulen i magen som vil formidle, skape noe og bidra og motsetningen mellom disse. Altså - jeg vet ikke med deg, men jeg har fortalt meg selv de samme historiene i åresvis på noen områder og noen ganger oppdager jeg nettopp det og blir bare utrolig lei min egen tendens til å gå i sirkel og fortelle en historie som gjør at jeg ikke går videre. Altså - jeg blir gående i sirkel og i sirkel og i sirkel - og jeg må innrømme at disse sirklene er sjarmerende en gang eller to når man trenger de for å virkelig se omgivelsene, men når man har tråkket ned en sti over 15 år, da er det ikke sjarmerende lenger. Da blir det bare gammalt, uninspirerende og teit - rett og slett. Medstudenten min sa en setning som nok var med på å vekke meg der jeg tråkket inn i en sirkel jeg er godt vant å tråkke i: "Prosjektet ditt starter nå! Glem hva som har vært før, det starter nå!"

For meg var det en herlig aha-opplevelse som ikke var ny. Hvor er jeg nå? Hva skjer om jeg kutter navlestrengen på fortiden og lar prosjektet utfolde seg meg her og nå og inn i fremtiden?

Prosjektet mitt, skrive bok eller det andre, ble bare kjedelig og uinspirerende når jeg skulle ha det som prosjekt. Det var det jeg ble klar over her og nå. Så jeg endte hele studiedagen med å dele til klassen "Jeg har ikke noe prosjekt!" Vel hjemme gikk jeg delvis rundt i ringen min igjen og irriterte meg. "Æsj, jeg har hatt prosjekter i mange år! Jeg er så lei av prosjekter! Jeg er så lei av å skulle skrive bok, eller skulle skape et foredrag og profilere det eller skulle lage et gründerkonsept. Herregud så lei jeg er! Altså - jeg vil bare være fornøyd! Tilfreds! Må man ha prosjekter? Må jeg virkelig sitte og snakke om noe bare fordi jeg skal det? Gidder jeg virkelig å bruke morgendagen på å jakte på et mål eller et prosjekt?" Jeg tok meg i at jeg hadde satt kasettspilleren på i samtalen med min medstudent og sagt ordene jeg har sagt eller tenkt så mange ganger før. Fylt inn rollen min som student som har et prosjekt. Vært pliktoppfyllende og problematisert prosjektet. Sagt mange ord som jeg ikke en gang vet om er sant lenger. Så ble det så tydelig for meg at jeg er fornøyd! Jeg har det utrolig bra! Jeg trenger ikke skrive bok, bli slankere, trene fast, skifte hobby, kjøpe hus eller ha andre prosjekter. Jeg har det utrolig bra i livet mitt akkurat sånn det er nå. Jeg er tilfreds. Jeg har alt jeg noen gang har ønsket meg og jeg har muligheten til å gjøre akkurat hva jeg vil. Akkurat hva jeg vil. Det er ingenting som stopper meg. Og dersom jeg ikke gjør så er det mest sannsynlig fordi jeg ikke har et behov for det der og da og når behovet oppstår, vel, da gjør jeg! Det var helt herlig å få kontakt med det igjen. Dette jeg har jobbet med i mange år og oppdaget den siste tiden - at livet er godt og ikke mer komplisert enn man gjør det til selv. Jeg kan skrive det jeg har i hjertet mitt når jeg vil her på bloggen. Vil jeg sette meg ned å skrive bok isteden så kan jeg bare gjøre det. Og gjør jeg ikke det så er det helt greit det også. Det er lov å gi opp et prosjekt. Det er lov å oppdage at drømmen ikke var som man hadde tenkt. Det er lov å endre retning i livet. Jeg kuttet strengen ikke bare til prosjektet frem til i dag, men også prosjektet som oppgave i klasserommet. Jeg trenger det ikke mer! Jeg vet ikke hvilken funksjon "jeg skal skrive en bok" har hatt for meg, men en funksjon har den hatt, hvis ikke ville jeg ikke holdt fast på det over 15 år. Prosjektet - hva nå enn det egentlig har handlet om - har utspilt sin funksjon nå og jeg trenger det ikke lenger. Da er det godt å gi slipp.

Det er viktig for meg å fri meg fra alle tanker jeg har hatt om hvordan livet mitt skal bli og heller forholde meg til hvordan det er. Det er viktig for meg å her og nå føle meg fri til å leve livet mitt som jeg vil. Det er viktig for meg å ikke trenge prosjekter for å ha det bra. Det er viktig for meg å bare ha det bra - og det - har jeg oppdaget er hva som hele tiden har vært mitt prosjekt. Det har hele tiden vært hva "boka", "hjemmet", "kjærlighetsjakten" og alle andre prosjekter alltid har handlet om. Jakten på å bare ha det godt i egen hverdag.

Påskens prosjekter - nå skal vi nyte!



I påsken hadde vi jo litt av et prosjekt. Vi bygde bokhylle og kjøpte større sofa. Det tok noen dager det og ble knallfint i mine øyne. Det som skjedde når vi var ferdig, eller midt i prosessen, var riktignok ganske så avslørende - for mye vil ha mer. Jeg begynte å se for meg en ny TV-benk, å male veggen bak den og en vegg på kjøkkenet. Jeg begynte å tenke på badene våre og hvordan de kunne trengt en oppgradering og så videre. Ballen begynte å rulle. Heldigvis våknet jeg midt i jaget etter "det perfekte hjemmet" og innså at jeg glemte å ta meg tid til å nye og glede meg over det vi allerede har gjort. Vi bestemte oss for å legge videre oppussingsprosjekter bort for nå og heller ta de opp igjen når vi har lyst til å gjøre noe bare for lysten selv, ikke for å nå et langsiktig mål. Ikke for å perfeksjonere. Vi bestemte oss for å være fornøyde.

Og sånn ser jeg at jeg vil ha det. Jeg vil øve meg i å generelt være fornøyd. Ikke titte fremover etter noe større og bedre hele veien. Bare være i det som er og innse hvor ufattelig heldig jeg er som har alt jeg har i livet mitt akkurat nå. Dersom vi skulle få et innfall i øyeblikket av lyst og glede så er prosjekter velkomment. Det er morsomt å drive litt fremover av og til også. Men jeg vil ikke drive mer frem enn jeg er tifreds i med å være her og nå. Jeg vil lære meg å se hva jeg har. Noe jeg aldri vil få til dersom jeg hele tiden har blikket mitt rettet mot store eller små mål i fremtiden.

Jeg må legge til at jeg forstår at livet består av prosjekter og at vi med jevne mellomrom må gjennom noen for å komme videre et sted hvor vi kan hvile og ha det godt. Som å kjøpe en bolig man kan falle til ro i. Som å ta en utdannelse som gir jobb man kan trives i. Som å date for å finne en å dele livet med. Som å male et rom fordi det er godt med fornyelse. Jeg bestrider ikke viktigheten og verdien i prosjekter. Det jeg riktignok har lyst til å understreke, for min egen del først og fremst, er at etter mange år med mange prosjekter har mange av oss kanskje skapt oss et liv som virkelig er godt. Og det er noe med å tillate seg å stoppe opp og kjenne på at man faktisk har kommet i mål - mange ganger - og kjenne stolthet og takknemlighet i å for lengst ha skapt et liv man kan finne ro og glede i. Kanskje du, som meg, allerede har oppfylt de viktigste drømmene du har hatt. Kanskje du, som meg, ikke alltid innser hvor langt du har kommet, fordi du vender nesen fremover etter nye prosjekter istedenfor å ta en skikkelig titt på livsprosjektet ditt i sin helhet og kjenne kontakt med hvor langt du allerede har kommet. Hvor mye du har oppnådd.

Som en liten statuskommentar til dagens innlegg klarer jeg likevel ikke la være å vise dere vårt nye prosjekt. Vi var på loppis i dag og jeg falt pladask for et bord som vi fikk for 50 kroner (!!!). Tanken var jo bare være fornøyd og bruke bordet som det var og fikse litt på det etterhvert - for det trenger litt pussing og litt lakk. Vel... vi bar bordet opp i stuen og satte det foran sofaen og brøt ut i latterkrampe begge to. Det er ikke så lett å se på bildet med vårt kjære nye sofabord er omtrent dobbelt så høyt som sittehøyden til sofaen og det stilige bordet jeg så stående på loppemarked så plutselig ut som et gammelt slitent veikro bord som det er på høy tid å bytte ut. Vel... nå forstår jeg altså hvordan det havnet på loppis, og hva mannen på loppemarkedet så som gav oss prisen 50 kroner - der og da tenkte jeg han var knalldum og kunne lurt meg for langt mer penger. Jeg er ikke villig til å gi opp mitt nye loppiskupp helt enda og vips, tross blogginnlegg, har vi et nytt prosjekt. Forskjellen er at det er et gøy prosjekt som vi ikke trenger gjennomføre hvis vi ikke vil. Som ikke tar lange tiden og som i seg selv er gøy og gir oss morsomme her og nå øyeblikk sammen. Jeg blir aldri prosjektløs jeg. Det er for moro å gjøre smått og stort synes jeg. Det viktige for meg er å gjøre av lyst og med livsglede. Ikke av plikt, fordi andre forventer det eller som et jag etter et stadig behov for å perfeksjonere.

Veikroa vår - vi går for loungelook og flyt i interiøret - da passer det ikke med et bord som nesten er høyere enn mannen i huset selv ;)

Kniiis - bordet er fint det, men i mitt hode på loppis tidligere i dag var det omtrent 14 cm lavere enn dette.

Prosjekt: Bordplaten skal se omtrent slik ut og få litt annerledes bein.

lørdag 11. april 2015

Store omveltninger

Jeg vandrer rundt i leiligheten. Legger noen klær på badet, tar med meg noen nyvaskede inn på soverommet. Går tilbake igjen og stopper akkutt. Hva var det? Foran meg lyser et speilbilde jeg ikke kjenner igjen. En kvinnekropp i mine klær med skikkelig kul foran. Altså, hvor kom den fra? Hva gjør den egentlig der?

Senere på kvelden ser jeg hvordan basketballen står ut under puppene. Altså - hva er det egentlig som skjer med kroppen min? Det ser jo nesten ut som om jeg er gravid. Som om jeg venter en baby... men det gjør jeg jo ikke, jeg gjør jo ikke det! Jeg kan svelge at jeg er gravid som i morgenkvalme, smygende bekkenløsning og en litt tyngre kropp. Det er liksom ikke til å komme bort fra etter de siste 4-5 måneder, men at det hele er fordi det ligger en minibaby inni der som skal ut i hverdagen vår om kort tid og endre livet slik det ser ut nå for alltid - nei - det er ganske så ubegripelig. Jeg skjønner det virkelig ikke. Bevegelsene der inne er fra min datter - mest sannsynlig datter ihvertfall - altså, jeg har jo ingen datter, jeg vet ikke hvordan det er å ha det, jeg vet ikke hvordan det er å være mor til mer enn et barn av gangen. At det allerede finnes to, sånn egentlig, selv om den ene klarer seg ganske greit alene akkurat nå inne i hulen sin - ja, det er ubegripelig for meg!

Det er liksom ikke min kropp og bildet av tobarnsmoren med en bebis i armene og en åtteåring hengende over skulderen, det er liksom ikke bilde av meg. At jeg og mannen min skal sitte her i sofaen som kort tid og titte ned på vårt nurk som er en blanding av han og meg - det er liksom ikke mitt liv, liksom ikke helt min fremtid heller, for i nuet er det ikke slik. I nuet har vi ingen liten miks av han og meg som vi kan se etter trekkene i. I nuet er det ganske så abstrakt.

Det skal sies at ordene over var litt mer gjeldende for noen uker tilbake, det har skjedd litt siden da, men jeg ville ha de med. Jeg ville dele disse tankene og følelsene, for jo mer jeg er ærlig med omgivelsene og spør hvor de var eller er, jo mer jeg googler meg gjennom graviditetsblogger og leser - jo tydeligere ser jeg at nettopp dette er en del av prosessen for mange. Det å i det hele tatt begripe det store som skjer og at livet står foran så enorme omveltninger at vi virkelig på ingen måte kan forberede oss på det. Det må oppleves, rett og slett.

Jeg er nå sånn ca 24 uker på vei. Det vil si at jeg har sånn ca 16 uker igjen av svangerskapet. Det er først nå, siste uken egentlig, at det begynner å vokse seg frem en baby på sinnet mitt. Begynner så smått. Fortsatt er det ganske ubegripelig. Det vil si at jeg har gått over halvparten av svangerskapet sånn halvveis i svime i forhold til hva kroppen min driver med. Når jeg titter rundt og hører rundt så registrerer jeg at jeg ikke er alene. Det er ganske abstrakt for de aller fleste virker det som ganske langt ut i svangerskapet.

Når jeg gikk med sønnen min knyttet jeg sterke bånd til han i magen. Jeg aner ikke nå om det skjedde før eller etter uke 20. Jeg innbilder meg at det skjedde før og at jeg var litt mer naiv den gang og så for meg en liten blå dukke som skulle bli toppen på familekransekaka vår. At jeg drømte meg mer vekk den gangen. At jeg så for meg at MIN baby var på vei, min lille eiendom som jeg skulle kle opp, ha på barnerommet som jeg interiørmessig drømte frem og at han skulle bli den siste puslespillbrikken i en perfekt lyseblå verden. Når han nå endelig kom til verden kollapset hele mitt psykologiske system og jeg satt der jeg sitter nå med mini i magen og skjønte ikke helt at JEG hadde fått en sønn. Morsfølelsen som alle forteller så idyllisk om, var ikke der. Ikke sånn som de fortalte om ihvertfall. Jeg var mer kortsluttet følelsesmessig og fikk ikke kontakt med den kjærligheten som jeg visste lå i meg for han. Det var først 4-5 uker senere at det gikk opp for meg at jeg hadde fått en baby og virkelig kjente tilknytningen til han.

Vi skulle på første barseltreff på helsestasjonen og når jeg kom frem lå den blå bylten og sov søtt. Jeg stod der litt rådvill. Hva gjør jeg nå? Lar jeg han ligge i vogna i gangen så han ikke forstyrres i søvnen, eller tar jeg han med inn? Jeg hadde jo aldri hatt første møte med barselgruppa før, så jeg ante ikke hva som var vanlig. Jeg ante generelt lite om kodeksen for en nybakt mamma, så jeg vagte å ikke forstyrre han og la han sove videre i vogna. Vel inne hos helsesøster med ørene på stilke for å være parat om den lille våknet registrerte jeg at de andre mammaene hadde tenkt helt annerledes enn meg. På hvert fang lå en rosa eller lyseblå bylt. Noen sov, noen tittet rundt. Et øyeblikk følte jeg meg som verdens dårligste mamma. Tenk at min lille lå der ute alene. Skulle jeg hente han? Nei, jeg lot han ligge med ørene fortsatt på stilke. Jeg tittet rundt på de forkjellige babyene. Så ulike. Så unike. Helt spesielt. Så like også men likevel så forskjellig. Da hørte jeg det knirket ute på gangen "Takk!" sang hjertet mitt og jeg nesten løp ut av kontoret for å hente ungen min. Jeg tittet oppi vogna og der lyste to store øyne mot meg. Akkurat i det øyeblikket slo morsfølelsen ned i meg med en så enorm kraft at jeg nesten ble blåst bakover. For dette lille ansiktet var så kjent. Jeg følte for første gang siden fødsel ordentlig på at han var min. At blikket hans, trekkene hans og energien fra den lille kroppen var hjemme for meg. At vi to hørte sammen. Øynene ble fyllt med tårer, kroppen med lettelse og takknemlighet. Plutselig var jeg liksom mamma jeg og. Ihvertfall hadde jeg min helt egen baby som skilte seg sånn ut for meg fra alle de andre babyene. Jeg tok han opp i armene mine og bar han stolt inn til de andre - helt uvitende om at akkurat det øyeblikket skulle bli et av mine største noensinne og at historien om det øyeblikket skulle fortelles om igjen og om igjen.

Sønnen min elsker denne historien. Til å begynne med skammet jeg meg litt over den. Tenk at det måtte ta så mange uker og til og med etter det var det hele veldig rart og abstrakt for meg, men tilhørigheten var virkelig etablert. Nå forteller jeg den med stolthet, aksept og masse kjærlighet og det er like fantastisk å se det lille store ansiktet nå når jeg forteller om dette store øyeblikket mellom oss, som det var å oppleve det i seg selv den gangen.

I dette svangerskapet er det altså enn så lenge litt motsatt. Jeg har vært ute på viddene så langt uten å egentlig skjønne eller bånde noe særlig med bebis i magen. Med storebror var jeg helt annerledes. Det blir derfor spennende å se om tiden etter fødsel også blir annerledes med tulla. Det regner jeg med at den blir. Jeg var en jentunge da som fikk mitt aller første barn og jeg prøvde å passe inn i en rolle. Denne gangen er jeg moden kvinne som har vært mamma i mange år og gjort rollen til min egen. Denne gangen skal babyen få finne sin plass i det og jeg selvsagt bli kjent med babyen - men det er ikke så farlig med rett og galt eller hva andre tenker og forventer nå kjenner jeg. Det tok alt for stor plass da og i det ble babyen liksom ikke min, men allemannseie. Det ironiske er at jeg denne gangen tenker at det lille individet i magen min IKKE er MIN baby. Jeg tenker klart å tydelig at det er et eget individ som ligger der inne og som skal vokse gjennom livet med min veiledning i en rolle jeg har som mamma. Et ganske annet perspektiv enn jeg hadde med førstemann, men som er så veldig del av vår hverdag nå og som fungerer godt for oss. Det blir spennende å se hvordan denne filosofien blir utslagsgivende i rollen som helt fersk nybakt mor i august.



Det begynner nå likevel å skje mye i meg og det er altså siste uken, kanksje to ukene, hvor et eller annet begynner å falle på plass. Jeg innser at jeg trenger tid til å være i svangerskapet. At det er viktig for meg å tillate meg og skape rom for å oppleve dette fantastiske som skjer med kroppen min (selv om det ikke kjennes fysisk fantastisk ut) og ta vare på en fase som jeg aldri får igjen. For hver gang mitt eget speilbilde overrasker meg med en struttende mage (og den strutter virkelig mer for hver gang jeg går forbi speilet) merker jeg at det begynner å skje en modning i meg om at jo - gravid er jeg og gravid betyr faktisk å bære fram en baby. Når hun romsterer der inne gir det meg litt og litt mer et bilde av et lite individ og det er litt lettere å tro at en baby har plass i kulen jeg nå har på magen enn det var for bare noen uker siden, det også gjør det mer virkelig. Det som kanskje har vært aller viktigst for meg har vært stundene jeg og den vordene far har hatt i sofaen de siste kveldene, lyttende og letende etter minis dult og spark inne i magen. Det var kanskje første gangen hun dultet til og både jeg og min kjære så på hverandre med entusiasme og undring og delte dette øyeblikket at jeg for første gang i dette svangerskapet virkelig fikk kontakt med: Det er babyen vår som ligger der inne!

Å være gravid er ikke bare idyllisk. Det er noe drit å ikke fungere som før på jobb, i å måtte sette seg ned på en utstillingskrakk utenfor Home and Cottage istedenfor å gå inn fordi kroppen bare ikke makter, i å måtte legge fra seg varer på HM fordi det blir klin umulig å stå ut køen. Når bekkenet skriker etter en dag der man har gjort for mye et eller annet. Den perfekte balansen er essensiell, men nærmest klin umulig å finne. Når ingen klær passer lengre og man ikke kjenner igjen seg selv i speilet. Når kroppen føles som om den eies av noen andre for øyeblikket. Når mini har funnet ut at blæra er moro å sparke på. Når jordmor sier jeg må spise mer, men matlysten er borte. Når jeg våkner hver gang jeg snur meg om natten og må finne igjen puten som skal ligge mellom knærne. Alt det der er ikke særlig idyllisk, og jeg kjenner jeg ikke har noe behov for å glorifisere tilstanden jeg er i heller.

Samtidig er det et eller annet som skjer med meg her jeg bærer på et barn. Jeg blir roligere, mer tilfreds, kjenner at jeg gjør noe meningsfullt, føler sterk kontakt med at jeg er et skritt videre i eget liv, noe som senker forventningene til så mye annet. Jeg føler meg rett og slett mer hel. Om det er magen full av baby som gjør det, den indre kontakten jeg mater mer eller om det rett og slett er at noe som har vært viktig og uforfyllt i mitt liv nå er på vei til å oppfylles, det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg føler meg veldig heldig midt i det hele som får oppleve det å gå gravid igjen, som skal få følge enda et lite menneske gjennom livet, at jeg har funnet den perfekte mannen for meg å dele dette og livet ellers med og at jeg har blitt voksen. Voksen og rett og slett veldig tilfreds i livet jeg lever. Da kan jeg stå i forvirringen av at et lite menneske lever inne i meg. For når sant skal sies så er det en ganske så stor omveltning som jeg er glad jeg har fått mer ballast å møte nå enn jeg hadde for åtte år siden.