torsdag 10. april 2014

Like eller ulike? Riktig eller galt?

Raushet er den nye valutaen sies det og jeg tror på det, jeg håper med alt jeg har at det er sant og jeg forsøker så godt jeg kan å leve i ånden av raushet selv. I går så jeg et intervju med en munk som virkelig satte raushet på spissen for meg: Å møte alt og alle med medfølelse. Å virkelig forsøke å gå til et sted i seg selv der man ønsker å forså, unner den andre det aller beste og ikke minst møter med den innstilling at personen foran deg fortjener din medfølelse uansett hvem han er eller hva han gjør.

Likeverd er også et viktig begrep. Vi har i årekker ropt høyt om likestilling og det ropes fortsatt. Jeg tror likestilling alltid vil komme som et resultat av at vi virkelig ser at alle mennesker er likeverdige. Likestilling trenger ikke i min bok å bety at vi må gjøre alt likt. En mann kan ikke bære frem et barn. En kvinne kan ikke være pappa. Man er likevel likeverdige som foreldre. Som mennesker. Man er unike og nødvendig som den man er og derfor likeverdige. Derfor kan man likestilles ut fra prinsippet om unikhet og samspill. Man må ikke likestilles ut fra likhet. Verdien likhet har alltid stått støtt som grunnpilar i det norske samfunnet. Jeg tror det tipper i feil retning. Vi trenger ikke å være like i alt, men vi er alle likeverdige. Jeg ønsker meg større rom for individene!

Så har du debatten om homofile og kirke. Jeg kan bare ikke forstå problemet her. Jeg kjenner det gjør vondt dypt inne i meg at noen mennesker skal diskrimineres og ikke ha de samme rettigheter som andre på grunnlag av hvem de elsker. For å spisse det enda mer: På grunnlag av hvem de er! Vi er kjærlighet! Alt er kjærlighet! Og i det er vi alle likeverdige!  Slik jeg forstår det så er dette også essensen i kristendommen og all spiritualitet. Hvordan kan man da diskrimineres ut fra kjærlighet? For meg er det hjerteskjærende med ekskludering - uansett form! Jeg brenner for et samfunn der det er plass for alle og der vi feirer forskjellene og ressursene i det, fremfor å forsøke å presse hverandre inn i "one size fits all". Det finnes ikke en slik størrelse!

Jeg er helt sikker på at om raushet, likeverd og medfølelse får lede. Hvis vi lærer oss å se verdien i ulikhetene vi har, samtidig som vil feirer våre likheter og ser hvordan alle mennesker er som hverandre i sin mest nakne form. Hvis vi slutter å fokusere på riktig eller galt og å systematisere verden ut fra slike rammer og heller ser mot individet og kjærligheten som ligger i alle mennesker, ja da vet jeg vi hadde levd i en helt annen verden.

Jeg er ingen debattant. Jeg er ikke en som går i demonstrasjonstog og kjemper for rettigheter. Jeg hadde antagelig vært den mest inkompitente politikeren om jeg hadde forsøkt meg i politikken, og i en skikkelig kamp hadde jeg kjent at energien ble dyster, så hadde mistet sinn kraft og til slutt kjent meg tappet og svak. Det er flott at noen tar disse vervene og kjemper viktige kamper og jeg håper flere og flere tar slike verv med raushet, medfølelse og kjærlighet som ledestjerner.

Min rolle for å gjøre verden til et bedre sted å være finnes ikke i rollene nevnt over. Det er ikke der jeg får brukt mine ressurser. Nei... Mine ressurser bruker jeg i coachingrommet, i en-til-en(-noen ganger fler)-samtaler, i møte med mennesker i mine omgivelser. Jeg bruker mine ressurser og forsøker å se menneskene foran meg som den de er. Feire essensen av de. Dra den frem og se ressursene i det unike mennesket. Jeg jobber med likeverd i form av å veilede følelsen av å være likeverdig frem i den enkelte, for jeg vet at når man kjenner seg verdifull og likeverdig, ja da gjenkjenner man seg selv og dette også i den andre, og når man kan se seg selv i den andre, ja da handler man i essensen av kjærlighet. Om mange nok mennesker handler i essens av kjærlighet så endrer verden seg.

Jeg begynte min ungdomstid som samfunnsengasjert og jeg har gjennom hele livet kjent dette engasjementet, men det tok sin tid for meg å finne ut hvor jeg virkelig kan bruke engasjementet mitt og gjøre en forskjell. Det er godt å si dette: Hver eneste dag gjør jeg en forskjell!

Det handler ikke alltid om å gå i front, være leder eller å hyle høyest. Det handler like mye om å ta ansvar for sine medmennesker nettopp som et medmenneske og å bidra der man har kraft. Min kraft ligger i møte med deg. Mitt samfunnsengasjement brenne og er nyttig i møte med deg. Når jeg gjør det som gir meg energi og jeg kjenner det brenner i meg, da har jeg gitt videre. Når man gir videre har man startet en energirekke av dominobrikker som bidrar til verden.

Noe av det beste jeg vet er når jeg har coachet noen en stund og de kommer til meg og gledelig forteller at de har lært masse, skjønt noe viktig og at de bruker det de har lært i møte med andre mennesker, lærer videre bort og får positiv respons på det. Det finnes ingenting som kjennes mer meningsfult ut for meg. For det betyr at min lille spire for mange år siden når livet var tøft og vanskelig har blomstret. Jeg satt der da og sa til meg selv "Jeg skal bruke det som skjer med meg nå til å lære og det jeg lærer skal jeg lære videre, jeg skal gi..." Når jeg har gitt og det skaper en kjede der andre gir videre gjennom hverandre, ja da har energien, meningen, rausheten og kjærligheten i meg blomstret seg gjennom flere greiner. Gjennom meg. Gjennom deg. Og videre. Vi er alle en del av noe større enn oss selv. En viktig del.

Man kan bli ganske maktesløs i denne store verden med så mye rart som skjer. Ihvertfall hvis du som meg føler at du har et kall i å hjelpe mennesker. Da er det vondt å se at mennesker i den store vide verden og helt nærme lider eller møter urettferdighet. Da er det viktig tror jeg å innse at man ikke er maktesløs. DU - jeg - har så mye makt! Det gjelder bare å finne det stedet i livet der man strekker til og ser at man kan bruke egne ressurser til å gi videre. For gjør man det strekker kjeden seg lang og du aner aldri hvor din gode gjerning ender og hvor dominobrikkene du selv har dyttet på leder. Positiv endring, et samfunn preget av raushet, kjærlighet og likeverd starter som alle andre samfunnsendringer med en spire og når den spiren vannes og pleies vokser det seg stort og vakkert gjennom mange ledd. Din viktigste rolle som samfunnsborger er å la rausheten, kjærligheten og verdien om likeverd flomme gjennom deg og videre gjennom flere ledd, din viktigste oppgave er å se til at den gode energien av raushet og kjærlighet ikke stopper i deg.

Jeg heier på et samfunn med plass til alle. Uansett om det gjelder skole, arbeidsplasser, nabomiljøer eller i kirka. Alle samfunn trenger samspill og et godt samspill er preget av individer som føler seg akseptert og som aksepterer. Et godt og funksjonelt samspill handler om rom for individer og å ta ibruk alle tilgjengelige ressurser. Skal man få til det må man slutte å leve og systematisere samfunnet vårt som om noe er riktig eller noe er galt. Som om en form er bedre enn en annen. Som om likhet er viktigere enn ulikhet. Skal man få det til må det bli plass til individene! La mennesker vise sin kjærlighet hvor de vil og hvordan de vi uansett legning! La små barn få være små barn og sånn som de er uten og forsøke å presse de inn i en ramme som bare passer en liten gruppe! Bruk ulikhetene som en ressurs! La folk få være sånn som de er! La deg selv få være den du innerst inne kjenner at du er! Vit at du er en viktig brikke i å skape det livet og det samfunnet du ønsker å leve i! Vær ærlig med deg selv! Vær tro mot deg selv! Følg energien din! Får du til det har du allerede begynt å endre verden!


fredag 4. april 2014

Når du vet - Hvorfor er vi egentlig her?

I bryllupet til meg og mannen min spilte min kjære og dyktige onkel, låten "When you know":

When you know that you know who you love, you can't deny it. 
Or go back, or give up, or pretend that you don't buy it. 
When it's clear this time you've found the one, you'll never let him go 
Cos you know and you know that you know. 


Jeg visste allerede etter første date at jeg hadde truffet en helt spesiell person for meg. Ikke fordi daten i seg selv var så fantastisk eller noen av oss fikk solgt seg særlig godt inn. Det var ikke et sånt møte. Det var et møte mellom to mennesker som møtte opp som seg selv, ærlige, forhåpningsfulle men realistiske. Hadde man spilt inne en filmscene av daten vår hadde sikkert ingen av dere blitt særlig imponert. Likevel gikk jeg derfra med en ro og sikkerhet i at dette var mannen for meg.

Jeg har egentlig aldri trodd på kjærlighet ved første blikk og det var vel heller ikke det dette var. Men et eller annet i meg var annerledes i møte med denne mannen og et eller annet i meg bare visste... noe. Uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva eller hvorfor.

Det finnes mange teorier om forelskelse og kjærlighet. At du gjenkjenner trekk i den andre som minner om mennesker som allerede er i livet ditt og at den nye personen derfor aktiverer følelseslivet ditt. Eller at det du ser i personen foran deg er det du trenger å finne i deg selv. Derfor kan det føles som full klaff og det er full klaff, men ikke nødvendigvis fordi dere er sjelevenner for livet, men fordi du klarer å se noe i deg selv i dette mennesket akkurat her og nå som du trenger å se.

Selvsagt kan dette være forklaringene på min umiddelbare følelse av klaff med min mann også, men jeg vil utforske en annen teori. En teori jeg tror på.

Vissheten handler ikke bare om kjærlighet. Jeg har søkt gjennom livet etter riktig karrierevei og jobb. I møte med noen erfaringer har det vært som et karrieremessig mellomsteg. Det kjennes riktig ut der og da, men jeg faller ikke helt til ro, det er et eller annet i meg som nøler litt, er avventende Så har du dagen da jeg tråkket inn på Norsk Gestalt Institutt og kjente meg hjemme med det samme. Jeg bare visste at jeg her var på rett spor, at dette var nøkkelen min mot en karriere jeg kunne slå meg til ro med.

Så mange ganger har jeg hatt en følelse inni meg som er nølende og en energi som bare ikke faller til ro der jeg er. Så har jeg et fåtall ganger gjennom livet bare visst. Visst med sikkerhet. Uten noen form for tvil. Falt til ro. Skal jeg forsøke å analysere det så er fellesnevneren dette: De gangene jeg bare vet kjenner jeg på en trygg og harmonisk form for gjenkjennelse.

Det er som om sjelen min allerede vet og har vært et sted det umiddelbart føler seg hjemme og som om den andre ganger umiddelbart vet når jeg ikke har funnet et sted å lande, for det er ikke her den kommer fra, det er ikke her den hører hjemme.

Jeg tror vi alle har en plass og en mening. Jeg skal ikke forsøke å forklare hvorfor - det blir å bringe det inn på områder jeg ikke har kompetanse og det er vel ingen som egentlig har det. Jeg ser verden, mennesker, dyr og alt annet vi omgir oss med som et fantastisk og kompleks system. Vi utfyller hverandre og passer sammen på et vis. Bare se på naturens økosystemer når vi ikke går inn og ødelegger flyten i dem. Det samme systemet tror jeg finnes mellom mennesker. Vi har alle våre talenter. Du har de som synger fantastisk og uten tvil har fått en gave her. Jeg har hørt flere med denne gaven si at de drukner innvendig når de ikke får synge og bruke talentet sitt. Så har du mennesker som er fantastiske til å skape ting. Oppfinnere, designere - ja alt mulig! Som får til ting vi andre bare kan drømme om. Som tenker på måter vi andre ikke kan forstå. Og som skaper og treffer oss mennesker med sine talenter og innsikt i noe som ikke Ola og Kari Nordmann nødvendigvis har særlig peiling på. Vi trenger disse menneskene! Så har du sånne som meg som elsker å jobbe med mennesker og får til noe i slikt arbeid som andre rundt meg ikke kunne drømme om. De derimot mestrer sine greier på en måte som er forbløffende for meg. Det er vakkert er det ikke? Mangfoldet blant oss mennesker. De ressursene hver og en av oss besitter. Talenter. Det er ingen tvil - jeg vet - at vi har fått våre talenter av en grunn. Vi har fått de for å bruke de og for å bidra til verden med den gaven vi har fått og å gi videre til andre fra den. I et idealistisk bilde ser jeg for meg at hver og en av oss finner vår mening, vårt talent og åpner vår gave og at vi alle gir til andre fra den. Jeg tror vi hadde levd i en ganske annen verden da om det var målet, idealet og vårt syn på verdien i oss selv og andre. Likeverdige. Unike. Og likevel en brikke som fungerer i full harmoni når alle brikker, alle mennesker, har funnet sin mening og et sted og en funksjon som gir de harmoni.

Når man har slike talenter er det ved et eller flere øyeblikk i livet man bare vet. Man vet at man er her for å drive med akkurat dette. Det betyr ikke at man må bli rik av det. Heller ikke berømt av det. Talentet kan være å være en god mor. Det kan være å være en som sprer glede og omsorg. Det kan man gjøre som sykepleier, det kan man gjøre som ansatt i butikk, det kan man gjøre som stand-up komiker. Jeg tror vi alle har våre talenter og vår mening og jeg tror det finnes utallige måter å uttrykke dette talentet på. Jeg tror også at når du finner en plass der du virkelig får levd ut potensialet ditt, ja da aktiveres du i all din kraft. Energien strømmer gjennom deg fordi du gir og fordi du får tilbake også, all den kraft du rører menneskene rundt deg med.

Når vi nå kommer inn i denne verden med et genetisk oppsett som både avgjør hvilke talenter vi har, som avgjør hvilken lukt hos andre som tiltrekker oss og som i stor grad avjører de personlige egenskapene vi har og hvordan vi møter andre og verden. Da blir det åpenbart for meg at vi er del av et stort og kompleks system. Noe fungerer ekstra godt for oss, annet fungerer ikke i det hele tatt. Hvorfor er det da så rart å tenke at kroppen, DNA'et vårt, eller sjelen vår om du vil, kan kjenne når man handler i tråd med dette systemet og når man handler imot?

Jeg mener ikke med dette at det er en skjebne og at vi ikke har fri vilje. Jeg finner det bare logisk at vi er skapt for å utfylle hverandre og for å selv utfylle et visst potensiale som bidrar til helheten. Og hva hvis fri vilje alltid er å leve ut det innerste potensialet vi har? Hva hvis det først er når vi gjør dette at vi virkelig føler oss fri til å gjøre akkurat det som gi oss størst mening?

Jeg tror på dette og jeg kjenner med hele meg at det er sant for meg. Livet mitt har også blitt ganske annerledes etter at jeg la mine livsstrategier rundt et slikt menneskesyn. Det gir meg tillit til min egen kompetanse til å finne ut av mitt liv. Det gir meg tillit til at jeg har alt jeg trenger i meg allerede for å gjøre det som vil gjøre at livet mitt føles mest mulig meningsfylt og berikende. Jeg mener ikke med dette at det er mulig å leve et liv uten utfordringer, men jeg tror med hele meg at utfordringene blir mindre og mister sin effekt på deg når du begynner å leve det livet som best passer din natur. Når du finner energien i deg og begynner å følge den. Når du lever i tråd med det som er din mening her i livet.

Dette er hva jeg tror og du kan være uenig eller tro annerledes, det er helt i orden for meg. Min erfaring er likevel den at når mennesker begynner å lytte til sin indre stemme, sin indre visshet, så finnes det svar der som ingen verdens bøker, blogger, coacher eller terapauter kan gi. De kan veilede mot den indre stemmen selvsagt og hjelpe til å rydde vei til å høre den, men det er der svarene ligger, i den indre stemmen. Ikke i en generell fasit for alle mennesker, nei, jeg tror du allerede har din fasit i deg, om du bare tør å lytte til den.

Jeg har prøvd begge deler. Prøvd å overdøve den indre stemmen med "fornuften" og jeg har til dags dato aldri vært tilfreds med retningen livet dreier etter det. Og så har jeg forsøkt å være tro mot den indre stemmen også når fornuften er uenig og jeg ender alltid på en vei som gjør meg godt og som på sikt viser seg som riktig, selv om det der og da var mange argumenter imot. Nå har jeg blitt godt kjent med den indre stemmen min, jeg har også blitt kjent med fornuften og jeg er blitt kjent med stemmene i hodet som vi alle har som forkler seg som "fornuft" men egentlig er gamle demoner motivert av frykt. Det har vært godt for meg å bli litt kjent med hver av disse delene. For jeg gjenkjenner lettere og lettere demonene, når de dukker opp og kan lettere se forbi deres argumenter og så kan da bruke magefølelsen (den indre stemmen) og fornuften som utfyllende veiledere som sammen jobber for meg.

Coaching handler mye om dette. Om å rydde vekk forstyrrende elementer slik at man lærer seg å lytte - til seg selv. Sånn at man kan bli mer - av seg selv. For jeg tror bare det er her virkelig lykke også kan oppdages.

"Når du vet" lyder dagens overskrift og jeg skal nå sammenfatte en konklusjon på min teori. Kanskje er det slik at når man virkelig er i kontakt med seg selv og finner et annet menneske som også er det, når man er en genetisk god match og "sjelen" (eller hva du vil kalle det) gjenkjenner et menneske som "riktig" så er det kanskje sånn. Riktig. Så sant det ikke er mønstre, demoner eller ideer om hvordan ting burde være som får det til å gnistre. Kan man virkelig kjenner en kontakt og visshet inne i seg selv i møte med dette andre mennesket så kan det kanskje bety at det faktisk er "den rette" eller ihvertfall en av mange som kan fungere som "den rette" for deg. Kanskje det faktisk er mulig å vite! Slik så mange av oss bare vet hvilken jobb som gir den samme gjenkjennelsen, roen og likevel energien som fyrer av mening gjennom årene - og like mye vet når man er på helt feil sted fordi man kjenner at "sjelen" sakte visner og en uro beveger seg gjennom årene.

Jeg vil legge til at jeg ikke anbefaler å slutte, slå opp eller endre vei med det samme bare fordi noe kjennes ubehagelig. Husk - det kan være "demonene" dine som aktiveres og forsøker å snakke deg bort fra deg selv også. Mitt råd er å tørre å kjenne på livet, på ubehaget og på gleden livet bringer og å sakte men sikkert lytte din vei inn til ditt innerste der du kanskje en dag også bare vet, uten at du eller noen andre egentlig kan forklare hvordan eller hvorfor. Du trenger heller ikke det da, for som sangen over sier: Når du vet noe, så VET du!





søndag 30. mars 2014

Når du hele tiden havner - der du har vært tusen ganger før

Har du vært der? Der hvor du endelig tør å ta skrittet ut av et forhold som ikke har fungert for deg, finner deg en helt ny type neste gang, er full av forhåpninger for fremtiden for du fant hva som var feil med den forrige og har valgt det bort i den nye... Så går månedene, kanskje årene og så våkner du midt i forholdet du hadde med den forrige! Det er bare at nå ligger en ny mann eller kvinne ved siden av deg. En mann eller kvinne som alt skulle bli så annerledes med, men så ble det ikke det.

Har du søkt etter din karrierevei eller "den rette jobben" og prøvd deg både her og der uten helt å finne roen? Ender du opp med den samme følelsen når det spennende i "nyheten" har lagt seg? Følelsen av at det ikke stemmer helt. Blir litt feil. Eventuelt. Havner du i det samme dramaet uansett hvilken arbeidsplass du befinner deg på? Finner du deg alltid i en situasjon med en teit sjef, eller en sånn kjerring av en medarbeider som gjør det kjipt å være på jobb? Har det en tendens til å dukke opp et sånn kvinnemenneske i hver jobb du tar?

Det er ganske vanlig. Det hender de fleste av oss. Livet har en tendens til å gjenta seg. Våre problemstillinger også. Helt til vi finner vår rolle i dem og da også vår vei ut av dem.

Det er ofte en fellesnevner i problemene som gjentar seg, eller hva? Nemlig, deg! Likevel har de fleste av oss en sterk tendens til å skylde på alle andre, på situasjonen og på omgivelsene. Men når man befinner seg med de samme frustrasjonene om og om igjen men med ulike omgivelser og mennesker rundt seg - da er det på tide å ta en nærmere titt på seg selv og det er på tide å handle!

Ta for eksempel mannen som alltid ender om med en bitchende kjæreste som kommanderer han rundt og avspiser han med blikk om kommentarer. Kanskje gjør moren hans det samme. Kanskje bestemoren. Kanskje faren. Det er et mønster i å være den som tar imot fra andre, spiser kommentarene og som forsøker å blidgjøre og tilfredstille. Denne mannen vil antagelig søke seg mot grønnere gress og drømmer om en litt annerledes kvinne som verdsetter han. Som gir han rom. Som lar dem være to. Ofte går det en av to veier. 1. Mannen ender på nytt opp med et dominerende kvinnemenneske, det blir først tydelig når forelskelsen har lagt seg. 2. Mannen finner seg en ny kvinne som er en spakere type og tar selv den dominerende rollen, som også først blir tydelig når forelskelsen har lagt seg. I begge tilfeller gjentar mønsteret seg, det er bare at i det siste eksempelet har han fått en ny rolle. Han vil fort finne ut at den andre siden i relasjonen, altså som den dominerende, heller ikke kjennes godt. Det blir en relasjon med bismak begge steder. En relasjon han ikke trives med å være i.

Denne mannen kan avslutte forholdet og søke etter et nytt. Jeg kan garantere deg at så lenge det er alt han gjør vil mønsteret gjenta seg til den dagen han dør. Han vil for alltid være i et forhold med skjev maktbalanse der han ikke opplever likeverd og en blomstrende kjærlighet som resultat av det.

Så hva kan mannen gjøre? Jo han kan innse at han er den ene halvparten i alle relasjonene som viser dette mønsteret. Med andre ord - tross den andres mønstre og dårlige sider - han er mønsteret i sin egen skjebne. Han skaper sine egne konsekvenser. Mor, far og bestemor må han kanskje forholde seg til i mange år til. Å flykte fra familie er ikke like lett som å flykte fra en dame. Han kan også flykte ut av forholdet som også denne gangen går i kjente spor og prøve sjansen nok en gang med en annen. Men denne gangen gjør han noe annet. Han tar kontakt med en han kan snakke med. Han uforsker seg selv og egne mønstre. Han ser seg selv i relasjonene han har og mønstrene sine i dem. Han ser at han ikke setter grenser for seg selv. Han ser at han er mer opptatt av hva den andre part i relasjonen sier og reagerer med, enn å lytte til egne behov og bli kjent med og respektere sin egen indre stemme om hva som er riktig for han og hva som blir feil. Han ser at han har brukt mange år på å være redd og å synes synd på seg selv. På å tenke at han "må" og "bør" ting fordi "alle andre" forventer det av han. Han ser at han velger det han "må" og "bør" og at han har et stort fokus i møte med andre og i indre dialoger med seg selv på at han egentlig ikke har lyst til disse tingene. Han gjør seg selv dermed til offer i eget liv og tilværelse.

Mannen skjønner at han har vært med å skape sin egen situasjon med sine valg eller mangel på valg. Han har blitt underkuet fordi han har gjort seg liten og underkjent seg selv og egne behov. Han har blitt bitchet med, fordi han har latt seg bli bitchet med. Han har ikke tenkt en selvstendig tanke eller tatt et selvstendig valg på mange år, fordi "alle andre" (partner og familie) har kommandert han og tatt valgene for han. Mannen kjenner at det brenner litt inni han nå. Det er som om noe der inne vil ut. Og brannen blir så påtrengende at han ikke klarer annet enn å gi den sin oppmerksomhet.

Han kommer hjem til kjæresten en dag og hun klager på at han har handlet feil og ikke har redd opp sengen. Inni han tordner det. Flammen er så sterk som den aldri har vært før. Mannen puster. Vanligvis ville han gått og redd opp senga for å unngå bråk, og tatt en tur i butikken for å handle det han har handlet feil. Men ikke i dag. I dag brenner en stemme så klar og tydelig i han og han går målrettet inn på kjøkkenet. Han er ikke sint. Ikke redd heller. Han føler seg bare sterk og sikker. Sikker på hva som kjennes greit ut for han i dette øyeblikk og hva som er helt feil: "Hvis det er viktig for deg å re opp sengen, så kan du jo bare gjøre det! Jeg skal re opp sengen når jeg vil det, akkurat som jeg gjør så mye annet her hjemme fordi jeg vil. Det med å re opp sengen er ikke så viktig for meg. Vi kan godt ta en handletur i morgen og kjøpte det som er feil, men i dag trenger jeg å slappe av. Vi kan gjerne bare koke noen pølser til middag for min del." Han smiler. Gir henne et kyss på kinnet. Tar med seg telefonen på sofaen og sitter der og surfer litt. Samboeren står spak igjen. Øynene er blitt store. Hjertet hamrer inni henne. Hun er ikke sint. Mer overrasket. Litt lettet kanskje. Hun kjenner respekt for han. Bittelitt irritert fordi hun ikke får det akkurat som hun vil, men på merkeligvis gjør denne vendingen henne trygg.

Mannen tar sine små kamper steg for steg. I møte med familie og med kjæresten. Vel vitende om at han ikke vil tippe maktbalansen. Han vil ikke ta over kontrollen. Han vil dele den. Samarbeide. Over tid endrer relasjonene rundt mannen seg. Noen blir furt og trekker seg tilbake. De takler ikke denne nye versjonen helt. Andre liker han bedre og bedre. Forholdet til kjæresten blir mer og mer balansert og mellom dem skjer vidunderlige ting. Smilene kommer. Latteren sitter løsere. Dagene blir lysere. Litt etter litt beveger de seg til noe som ligner litt på den nyforelskede fasen, men med innsikt og strategier som gjør dem sterke sammen.

Det er lett å glemme hvilken makt man har i eget liv og ikke minst hvilket ansvar. Det er du som er fellesnevneren i dine situasjoner og i det som er vanskelig for deg. Det er du som har ansvar for å endre det du ikke liker på en måte som gjør deg godt. Først når du gjør det bryter du mønstrene og muliggjør positiv endring.

Vi lever i samspill med andre mennesker og er en essensiel del. Så når du som en part i relasjonen endrer deg og dine strategier vil hele relasjonen endre seg. I noen tilfeller går det som med mannen, positiv utvikling og endring fører til positive relasjoner. I noen tilfeller er ikke den andre part moden for den utvikling du finner nødvendig for å ha det godt med deg selv og kan i verste fall gå tapt. Spørsmålet er om det da er verdt å fortsette å ha det vondt og vanskelig for å holde fast på noen? Eller er det kanskje verdt å miste noen du har det vondt og vanskelig med for å gjøre deg selv godt?

Jeg nevner også arbeidsplassen her oppe. Mønstre også her handler om hvordan man selv møter livet, situasjoner og andre mennesker. Havner du stadig i konflikt med andre, er det kanskje på tide å se på hva som skjer i deg og med deg i møte med disse menneskene og ta tak i egen endring i slike situasjoner. Mister du fort gnisten i jobbene du tar er det kanskje på tide å ta et oppgjør med deg selv og din egen gnist. Er det slik at du kveler deg selv med for høye forventninger? Er det slik at du har et negativt fokus? Er det rett og slett slik at du har hatt en type jobb i alle år og aldri kjenner gnisten? Er det da kanskje på tide å finne ut hva som gnistrer og søke en annen karriereretning?

Hva som er rett og hva som er galt, hva som bør endres og hva som kan bestå, hva som må til for å endre de livsmønstre som gjentar seg er umulig å svare på for andre enn deg selv. Men når du ser at du befinner deg i en gjentagende spiral med situasjoner du ikke setter pris på er det et tegn til deg om å se deg selv. Når du til stadighet møter vanskelige situasjoner er det et tegn til deg på å undersøke hva som skjer med deg i slike situasjoner. Når du endelig ser deg selv, dine mønstre og din rolle er det på tide å lytte med innsikt til din indre stemme, din gnist eller din flamme, og når du endelig lytter så vil det komme svar. Ikke nødvendigvis med en gang. Ikke nødvendigvis med fulle, ferdige løsninger med det samme. Men litt etter litt vil du lære deg selv å kjenne og litt etter litt vil du ivareta deg og bruke ressursene dine på en måte som gjør at livet begynner å jobbe for deg og gjennom deg også for andre. Uansett hvilket mønster du har så bunner det helt sikkert i frykt og uansett hva du frykter så bunner svaret og strategiene videre i raushet og kjærlighet - med både deg selv og andre! Jeg ønsker deg en oppvåkning og jeg ønsker deg et liv der du er den som står ved spakene og har evne og mulighet til å forme det livet som vil gjøre deg godt å leve!! Det er bare å begynne! Lykke til!





torsdag 27. mars 2014

Hva skjer etter aksept? Hvorfor det vonde ofte er nøkkelen til det gode i livet

I de siste innleggene har jeg skrevet mye om det tunge og verdien i å møte det. Det å tørre å kjenne på følelsene og situasjonen også når den ikke er slik du ønsker. Det å se at følelser ikke er farlig, men nødvendig informasjon som hjelper oss videre så lenge vi tør å ta det på alvor og utforske det vi kjenner på.

I dag har jeg lyst til å skrive noe om skrittet som kommer etter. Etter du har stoppet opp og latt de vonde følelsene eller erkjennelsen av livet ta deg igjen istedenfor å dytte det vekk eller flykte fra det. Etter du har akseptert at det er som det er akkurat nå. Etter du har lyttet og vært litt i det vonde for å finne ut hva det prøver å fortelle deg. Etter alt dette...

"Etter regnet synger fuglene..." synger Erik og Kriss. Det er sant er det ikke? Det finnes alltid et motstykke. En pol. Drifter man lenge den ene veien, så vil etterhvert naturen strebe etter balanse og dra i motsatt retning. Natt - Dag. Mørke - Lys. Vinter - Vår. Regn - solskinn. Støy - Stillhet. Stillhet - Støy. Livet er bygd opp av kontraster uansett hvor man vender nesen. Det er også kontrastene som bærer hverandre frem. Derfor er motpolene ofte en like viktig essens i det gode, som det gode i seg selv. Hvordan gjenkjenne verdien i lettelse om man ikke først har kjent på stress? Hvordan gjenkjenne og virkelig sette pris på effekten av sol og sommervarme om man ikke også har kjent regnvær og kulde på kroppen? Hvordan virkelig sette pris på stillhet om man ikke først har opplevd masse støy? Hvordan gjenkjenne sin prins om man ikke først har kysset noen frosker? Hvordan vite hva som gjør en godt om man ikke også har kjent på og lært litt om hva som gjør en vondt?

Det vanskelige, vonde og krevende har også sin verdi. Det kan være vanskelig å verdsette og innse når man sitter i den mørke polen og lengter mot den lyse, men så er det også mørket som gjør lyset der fremme tydeligere for oss og som på sett og vis virker som en drakraft mot noe som vil balansere ut smerten og gjøre livet bedre.

Jeg tror på balanse! Jeg tror at livet er matte! Jeg er ikke så innmari god i matte, men jeg husker likevel at det alltid ble samme verdi på begge sider av likhetstegnet. Slik tror jeg livet også er. For hver nedtur finnes en opptur. For hver negativ, finnes en positiv. Sum i sum så ender vi i harmoni!

Jeg tror mange av oss motsetter oss harmonien ved å forsøke å kontrollers det som skjer og ved å motvirke minusene i livet. Da motvirker man også på sett og vis plussene. For til slutt går man i null. I balanse. I harmoni. Men skal man få til det tror jeg man trenger å la seg selv være i flyt med det som skjer. Ri bølgene både på vei opp, på vei ned og på vei opp igjen. Kjenne litt på livet. Akseptere at livet har sine sider på godt og vondt og innse at når alt kommer til alt er ikke målet i livet å leve det bare med positiv ladning. Det er heller ikke mulig å leve det bare med negativ ladning. For hver pluss finnes en minus og for hver minus finnes en pluss. Spørsmålet er ikke om det er slik. Spørsmålet er hva som skal til for å se? Hvordan gjenkjenne plussene i de vonde stundene? Hvordan akseptere minusene som plutselig truer i de gode stundene? Hvordan omfavne at dette er livet?

Min erfaring er at mange av oss må ha det skikkelig, skikkelig kjipt, før vi kan få det skikkelig, skikkelig godt. Min erfaring er også at vi før vi har kjent på livets mørke sider og funnet lys her - egentlig ikke har våknet ordentlig i livene våre og løper litt rundt som hodeløse høner strebende etter å finne og etterleve den "perfekte oppskriften" på hvordan livet skal leves riktig. Det er først når man har "feilet" fullstendig at mange tør å gi slipp på denne oppskriften og gir litt slipp. Det er først når mange gir slipp at det begynner å skje ting. Magiske ting. Ting man ikke ante var mulig.

Det jeg ofte ser og hører fra klienter er dette: "Det har løsnet litt! Alt virker liksom litt lysere og lettere!" Og det er akkurat det jeg ser i ansiktene deres også. De endrer seg. Blir løsere. Mykere. Og øynene får et glimt jeg ofte ikke ser når de kommer til meg første gang. Det er som om de får kontakt med livet igjen. Livene deres fortsetter og utfordringene med det. Det er ikke sånn at problemene forsvinner. Neida. Noen ganger kan de oppleve at livet byr på enda flere utfordringer etter at det har "løsnet litt", eller som jeg ønsker å si det: Etter at de har våknet! Livet går sin gang det. Det kommer det alltid til å gjøre! Utfordringer er en del av livet vi lever. Det kommer aldri til å endre seg. Det som riktignok endrer seg er hvordan man møter disse utfordringene og om de skal ha makt over deg, eller om du skal ha makt over deg og derfor også oversikt i utfordringene.

Etter aksept. Etter å ha omfavnet livets mørke sider uten å kategorisere det som det. Kun med en anerkjennelse av at det som skjer det skjer. Det jeg kjenner, det kjenner jeg. Så har ting en tendens til å skje. Det altoppslukende mørke kjennes plutselig litt lysere ut. Hodet som har kvernet i sitt spor begynner etterhvert å åpne opp for at det finnes noe utenfor dette sporet. Kroppen reiser seg litt mer. Pusten går litt dypere. Sjelen kjennes lettere. Verden virker lysere. Og jeg, når jeg har slike oppvåknende perioder har en tendens til å legge merke til ting jeg overhodet ikke har sett, ikke ordentlig, når mørket har ligget over meg. Plutselig ser jeg konturene av tingene i hjemmet mitt og kjenner at det er godt å se på det. At det er fint og levende på sett og vis. Plutselig ser jeg ting i omgivelsene, hus, mennesker, trær, som jeg aldri har lagt merke til før. Jeg ser de, og jeg ser det og alt annet så mye klarere. Det er som om jeg får på meg riktige linser som gjør verden skarp, til motsetninge fra tidligere hvor alt var litt tåkete, men jeg ikke nødvendigvis la merke til det fordi jeg trodde virkeligheten var sånn akkurat der og da.

Det er en fantastisk ting å våkne til live i seg selv. Å være skikkelig tilstede. Å gi slipp på alle potensielle "problemer" akkurat der og da, fordi akkurat der og da eksisterer bare du, øyeblikket og hva det fylles av akkurat her og nå.

Verdien av å møte det vonde (møt det veldig gjerne med hjelp fra noen som har dette som profesjon), er ofte at det skifter art fra noe mørkt og vondt til noe viktig. Til informasjon. Til en del av deg. Når det er blitt en del av deg er det også du som styrer denne delen og kan velge å hente frem de andre delene for å balansere det ut. Det finnes et lys i deg også! Det finnes noe som kjennes godt der et sted! Du er mer en situasjonen din og det som er vanskelig akkurat nå! Du er alt! Helhet! Og når du våkner vil du se hvor vakker du er - og livet er - med alle dine nyanser!

Jeg vil avslutte med en klisje: Jeg er ufattelig takknemlig for alle utfordringer livet vier meg, for det er gjennom hver av disse ufordringene jeg oppdager gaver i tilværelsen som jeg aldri var oppmerksom på før jeg ble vist kontrasten til det. Det er gjennom utfordringene i livet mitt jeg virkelig har våknet til live og oppdaget mer og mer verdien i livet (som er noe helt annet enn jeg trodde det var en gang) og ikke minst verdien i meg selv!