fredag 22. august 2014

Når jeg blir sååå god - at det går galt!

Her om dagen skulle mannen min sette opp lister rundt vinduet på coachingrommet. Han tok seg god tid der inne og jeg satt og gjorde andre oppgaver. Når han endelig kom ut i stua og smilte stolt over å være ferdig, hastet jeg inn dit for å se på resultatet. Foran meg lyste to perfekte limte listverk rundt to forskjellige vinduer... det var bare det at de hadde helt forskjellig høyde! Siden vinduene har samme høyde ble jeg stående å se på, vri litt på hodet for å se om det hjalp men innså til fort at ingen hodevridning i hele verden kom til å sette listene ved siden av hverandre sånn at det så riktig ut. Jeg påpekte høydeforskjellen og brøt ut i totalt latterkrampe. Hjertlig latterkrampe vel og merke. Mannen min gjorde det samme. Og der stodt vi krokbøyd begge to over vår egen latter og fniste oss gjennom dilemmaet: "Hva gjør vi nå?"

Jeg skriver ikke om denne episoden for å henge ut mannen min. Han er en super handymann som jeg nyter godt av, men selv den beste kan gjøre feil av og til. Det interessante for meg med denne lille hendelsen er hvordan han har kuttet lister, tittet nøye på de med fullstendig fokus og klart å gjøre akkurat det han ville så bra som han hadde ambisjoner om. Listene ble helt supre de! Og likevel ble det helt feil.

Kjenner du deg igjen? Hvor mange av oss har vel ikke fordypt oss eller hengt oss så mye opp i noe at vi gir all vår energi og hele vår sjel for å få det til, og får det til, men i å fokusere så fullstendig på noe så mister vi fokus på alt annet og her kan det derfor gå litt galt.

Jeg gjetter at noen av dere har gått så opp i en forelskelse at dere mister grepet om livet forøvrig. Noen av dere har gitt alt på jobb og oppdaget, kanskje for sent, at familien lider under det. Andre igjen har hatt det sååå gøy, festet og drukket ute på byen, sjekket opp damer - eller menn - og bare levd livet. Fantastisk - der og da! Likevel våkner man opp til hverdagen en dag og innser at dette livet har gjort at man henger bak "alle andre" og viktigst av alt - ikke er der man skulle ønske man var selv. Eller hva med den nybakte mammaen som går så opp i barnet sitt at det svekker den romantiske relasjonen til pappaen. Hva med deg som har så sterkt fokus på riktig kost og jevn og fast trening at du har fått superkroppen og kanskje også superhelsen, men nesten er redd for å dra i middagsselskaper fordi det kanskje serveres "vanlig" mat der eller fordi du går glipp av en treningsøkt. Alt går på bekostning av noe og jeg tør å påstå at graden vi går inn i det ene gjenspeiler graden det går utover det andre.

Er det feil å gi alt i en retning? Absolutt ikke, men det kan ha uheldige konsekvenser!

Felles for situasjonene nevnt ovenfor tror jeg er dette: Jeg blir så opphengt i noe at jeg mister meg selv i prosessen! 

Eller: Jeg er så opphengt i noe at jeg blir det!

Jeg blir "den forelskede" på etterslep etter min elskede! Jeg blir "arbeidsnarkomanen"! Jeg blir "party-duden"! Jeg blir "mammaen"! Jeg blir "den sunne og veltrente"! Hvem jeg er blir gjennom intens fokus knyttet opp til dette ene jeg gjør og det er dette i seg selv, den intense følelsen av å være i det og drive med det som gjør at jeg føler at jeg er noe, som gjør at jeg føler meg levende!

Jeg har tidligere skrevet her på Livsstrategi om farene ved å knytte identitet opp mot ytre faktorer. For hva skjer når den forelskede blir fullstendig avvist? Hva skjer når arbeidsnarkomanen mister jobben eller går på veggen og ikke lenger kan jobbe? Hva skjer når party-dudens venner slutter å feste og vender nesen mot familieliv og andre forpliktende sysler? Hva skjer når babyen blir stor og ikke trenger mamma på samme måte? Hva skjer når den sunne og veltrente plutselig en dag ikke kan trene? Hvem er man da?

Mange jeg snakker med går gjennom en livskrise når identiteten de har bært slår sprekker og ikke lenger rommer alt man er. For man er mer enn denne ene tingen man har hatt fokus på. Man er alltid hele seg, uansett om man gir det oppmerksomhet eller ikke.

Min agenda med dette innlegget er ikke at du som leser skal legge bort lidenskapene dine og kun spasere på den gyldne middelvei, denne veien passer ikke for alle, men jeg har et ønske om å inspirere deg til å jobbe med å ha hele deg med deg i det du gjør og å hele tiden huske at du er så fantastisk mye og at du er bra i din helhet også når du ikke er verdensmester i et spesielt felt.

Selv er jeg et menneske som blir lett engasjert og intenst opptatt av det jeg setter fokus på. Jeg registrerer likevel at dette har tatt en annen form etter at jeg "fant meg selv" som klisjeen sier og lærte meg å jobbe med tilstedeværelse i meg selv i ulike situasjoner. Der jeg før ble så gira at jeg kunne miste bakkekontakten og da selvsagt kontakt med meg selv og den indre stemmen i meg, har jeg nå på vei inn i de engasjerte periodene dialog med stemmen i mitt indre og hele tiden en navigering ut fra følelsen av å være i kontakt med meg selv og å miste kontakten. Det jeg ser er at kontakten gjerne styrkes når jeg beveger meg i riktig retning og møter det med balanse, og så svekkes fort den samme kontaken når jeg blir så ivrig at annet forsvinner eller når jeg rett og slett beveger meg i feil retning.

Hvordan kjennes følelsen av kontakt ut? For meg er den todelt men i perfekt harmoni mellom en følelse av ro og mening - "Ja det er riktig å være her akkurat nå!" - og yrende energi som gjør at jeg får lyst til å hoppe inn i det med hud og hår men tross det tar mer varsomme skritt fordi jeg ønsker å ta med meg følelsen av ro og mening inn i det og kombinere disse tre i perfekt harmoni. I perfekt tilstedeværelse med hele meg!


tirsdag 19. august 2014

Forstoppelse...

Som vanlig går jeg i et kreativt dvale om sommeren. Ihvertfall på denne fronten. Jeg har lyst til å skrive. Kjenner at jeg leter og leter etter det nye poenget, men det står litt stille, det kommer liksom ikke noe ut. Jeg ser for meg at denne prosessen har følgende ledd: 

INPUT - IDE - TANKEPROSESS - HANDLING - FERDIG PRODUKT

Når det stopper litt opp for meg slik det kreativt har gjort de siste månedene så er det ikke fordi det skorter på 'input', neida livet er fullt av de. Det mangler heller ikke på 'idéer', de popper opp i tide og utide. Tankeprosessen er evig hos meg. Jeg liker å tenke. Jeg lærer når jeg tenker. Jeg inspireres til handlinger når jeg tenker. Så er det altså perioder der det ikke skjer en dritt på handlingsplanet - for å si det rett ut - der idéene og tankene ikke blir til tekster, at det stopper helt opp. Det slo meg her om dagen at jeg rett og slett har hatt en kreativ forstoppelse! Det bugner av ting jeg vil formidle og alt presser på på en og samme tid slik at det forstopper hele formidlingskanalen og igjen ligger en stillestående blogg. Jaja - det har vært ferietid, så timingen har vel ikke vært helt kritisk.

Det skjer ikke bare kreative forstoppelser. Vi mennesker vi forstopper oss hele tiden. Noen ganger vil vi så mye at viljen hoper seg opp og hemmer handling. Noen ganger vet vi ikke hvor vi skal eller hva vi skal gjøre med en situasjon, relasjon eller livet i seg selv at vi rett og slett blir apatiske. Det stopper helt opp. Noen ganger skjer det så mye i livet at det blir kaos og neste skritt blir umulig å ta - man blir så ør av alle livets punkter som drar en i alle mulige retninger at man stopper helt opp og ikke bare blir handlingslammet men også viljelammet og noen ganger til og med bare livsgnist rammet - andre ting, ting som egentlig ikke er viktige, hoper seg opp og stjeler energien og den indre gnisten og meningen med livet bort - fordi vi mister fokus.

Ingenting er så kjipt som når livet stopper helt opp... Det ser ikke alltid ut som det stopper opp for andre. Noen ganger stopper det ikke opp på mer enn et område heller og så overkompenserer man gjerne på et annet område, for en selv og kanskje også for at andre ikke skal se dette pinlige som skjer; forstoppelse!

Når livet eller områder i livet mitt stopper opp kjenner jeg at jeg blir litt mørkere innvendig. Det blir forsåvidt litt mørkerer rundt meg også. Som om det henger en mørk sky over hodet mitt med alle disse tingene som ikke er i flyt og er en del av forstoppelsen. Jeg kjenner på stagnasjon, kjenner det litt som om jeg sitter i et lite fengsel som jeg ikke aner når jeg slipper ut av. Ironisk nok kjennes det også ut som om jeg ikke har makt. Som om det ikke er opp til meg, eller ihvertfall som om jeg ikke har evnen til å gjøre noe med situasjonen jeg er i, som om jeg ikke vet veien ut. Ironsik fordi jeg selvsagt vet, også når den tunge skyen henger over hodet mitt, at jeg ikke bare er løsningen på det hele, jeg er også problemet - eller det vil si - forstoppelsen er min kreasjon og bare jeg vet hvordan jeg deaktiverer den igjen.

Jeg har møtt en del mennesker med forstoppelser og hatt mine gjennom livet. Man blir liksom sittende litt fast. Det skjer så lite. Man kommer ingen vei. Jobbene man ønsker seg er ikke der eller virker så uoppnåelig. Barnet man ønsker seg vil bare ikke lages uansett hvor mye man prøver. Datene fører ikke til gjensidig kjærlighet selv om man gjør alt "riktig" og møter mange. Stua blir liksom ikke helt bra uansett hvordan man vrir og vender på putene, selv om man har prøvd maaange ulike puter i sofaen. Skapene er et evig kaos tross sortering fra ende til annen i ukesvis. Samtalene vil liksom ikke flyte med den man prater mest med selv om man prøver alt man kan. Ting skjer liksom ikke. Ikke bare innenfor området en er forstoppet, men det forflytter seg videre til alt annet også.

Noen ganger skjønner man ikke at forstoppelsen er problemet og at selve årsaken ligger i forstoppelsesfloken på et eller annet vis. Noen ganger tror man problemet er smertene som aldri forsvinner. Barnet som aldri kommer. Kjærligheten som aldri blomster. Interiøret som aldri sitter. I mange tilfeller er det gjerne symptomer. Symptomet på at kroppen og energien er i total forstoppelse, eller blokkering som mange bruker om det, og at hele tilværelsen mangler flyt. Og siden tilværelsen mangler flyt forflytter forstoppelsen/blokkeringen seg ut i livet forøvrig og ringvirkningene har en tendens til å bli større og større med tiden dersom man ikke får gjort noe med forstoppelsen.

Så hvordan kommer man ut av forstoppelsen? Mange ulike fagretninger har nok ulike svar, men jeg skal uansett by dere på mine:

1. Vær i forstoppelsen. Kjenn på den. Se den. Anerkjenn at den er der. Ikke forsøk å løse den med det samme men gi den din oppmerksomhet og tilstedeværelse og oppdage at det i forstoppelsen er en slags flyt. Den flyter bare ikke videre akkurat nå.

2. Observer. Se, kjenn og lytt til tankene, følelsene og elementene som blir tydelig for deg i forstoppelsen. Bli kjent med deg i den. Ta blokkeringen på alvor. 

3. Vit. Vit at forstoppelser er helt normalt og at de er midlertidige. Det kan kanskje frigjøre frykten som ofte blander seg godt inn i forstoppelsen og gjør floken vanskeligere å løse opp.  

4. Finn energi. Aksepter og la forstoppelsen har sin plass samtidig som du gjør noe som gir deg energi og en følelse av flyt. Det kan være innenfor forstoppelsen, det kan handle om noe helt annet; som å gå ut med venner, lytte til musikk, male et maleri, lage deilig mat, skape noe... Det spiller ingen rolle hva det er så lenge du kjenner at det kribler litt i kroppen i kontrast til den mørke skyen som henger over hodet i forstoppelsen. Det er viktig å ikke flykte fra blokkeringen og over i noe gøy, men å la det krevende stillestående få eksistere side om side ved noe i livet som gir energi og mening uansett på hvilket plan. Se for deg en skikkelig floke - å finne et flik av energi og inspirasjon er som å endelig løsne litt på floka. Den er fortsatt vanskelig å få opp, men det begynner å gå opp for deg en mulig måte å løse den på.

5. Innse at forstoppelse er det motsatte av flyt. Derfor er løsningen på forstoppelsen flyt. Tenk deg tilbake til tider i livet der du virkelig var i flyt. Hva var særegent for situasjonen din da?
Jeg for eksempel er mest i flyt når jeg kan være sårbar, ærlig, åpen og gjøre ting som er meningsfullt. Se om du kan hente inn elementene som var tilstede i den gode perioden i flyt og gjøre det til en del av hverdagen nå også. 

6. Veien videre finner du i en kombinasjon av å lære forstoppelsen å kjenne, for først når du virkelig ser hva som stopper vet du også hva du skal ta tak i, og å bruke det du allerede kjenner i deg selv. Jeg tenker at forstoppelse skjer når den måten du har levd på ikke lenger tjener den meningen du nå skal ha i livet ditt og at opphopningen i seg selv er og tilfører all den læring som bringer deg til neste nivå der du kjenner at du ikke bare er i tråd med den du "alltid har vært" men også med den du nå er.

7. Husk at vi alltid er i endring og at det som var riktig for deg for en tid tilbake ikke nødvendigvis er riktig for den du nå er blitt med nye erfaringer og prosesser i sekken. Husk også at du ikke trenger å leve slik andre forventer av deg eller som du selv forventer. Et virkelig lykkelig liv finner du når du gir slipp og tar sjansen på å bare være og leve i tråd med det som gir deg en følelse av ro, mening, flyt og energi akkurat her og nå. 

For å finne denne meningen må man av og til kjenne på motstand og forstoppelse som sammen med din indre stemme til slutt vil gi forløselse og bringe deg videre med takknemlighet for det som stoppet deg opp og fikk deg til å virkelig se deg selv, dine behov og lyse opp din vei videre.

Ironisk er det ikke? Først når jeg skrev et innlegg om min kreative forstoppelse, altså var i den og virkelig gav den min oppmerksomhet, så løsnet den kreative floken med det samme og et helt innlegg har blitt skrevet og publisert. Derfor et siste lite bonuspoeng til deg som leser også: Se det som er, vær i det som er og du skal se at det som er endrer seg i en retning som gangner deg! 

Meg i fri flyt :))



tirsdag 10. juni 2014

Hva er du redd for, du irriterende positive/negative menneske? ;)

Her om dagen postet en venninne et innlegg skrevet av Suzanne Aabel med tittelen "Irriterende positiv". Jeg hadde nesten lyst til å døpe dagens innlegg for "Irriterende negativ". Min venninne ble ihverfall irritert på Aabels negativitet og harselering med utfordringen om å poste tre positive punkter - noen også i tre dager - på Facebook. Suzanne Aabel påpeker i sitt innlegg at det er glanssidene som vises frem og etterlyser nyanser ved fokus også på den andre siden. Den negative siden. Hun foreslår at vi alle skriver tre ting som irriterer oss på Facebook.

La meg begynne med det samme:
1. Det irriterer meg at folk driver og irriterer seg sånn over hverandre...

....

Ups! Bet meg selv i halen der ja, men jeg er vel ikke alene om det, er jeg? De positive irriterer seg over de negative og de negative irriterer seg over de positive. Det er som en tenniskamp som foregår. En tenniskamp mellom de sarkastiske, ironiske menneskene som tør å vise frem støvdotter og bilringene på magen og de som viser frem sine plettfrie hjem uten en eneste hybelkanin og sin flate mage tre dager etter fødsel. Og hele tiden prøver vi, de, å slå hverandre ut.

Hva er det EGENTLIG som skjer lurer jeg på når en annen Facebook-venn skriver noe hyggelig og får kommentar av sin venn om å passe seg "Nå er det neeesten så du går i 3-positive ting fella!" Hvorpå vedkommende forsvarer det med den samme sarkasmen fordi hun tross alt ikke nevner utfordring i statusen og heller ikke har punkter. Det har vært mange slike de siste dagene. Hva er det som skjer?

I coachingrommet bruker jeg magefølelsen min en hel del. Det er hodet og faget som styrer, men en del av faget er også kjenne litt på hva som skjer i meg i møte med mine klienter. I møte med alt dette gjør jeg det samme. Jeg kjenner på magefølelsen min. For det skjer noe med meg når jeg leser både min - la meg legge til POSITIVE - venninnes irritasjon over Aabel, Aabels irritasjon over sånne som min positive venninne, mine andre Facebook-venners pirking på hverandres positive statuser, andre venners disekrering av egen positivitet og så skjer det også noe med meg når det kommer den ene statusen etter den andre med positive punkter. Jeg innrømmer det, selv om jeg fulgte opp utfordringen jeg fikk selv!

Det jeg kjenner er først irritasjon. Irritasjon over alt sammen. Ikke sånn veldig sterk irritasjon, men en sitrende urolig følelse som jeg gir merkelappen irritert. I neste øyeblikk går jeg bak irritasjonen for å se hva jeg finner der. Hva er som kiler i magen på en ekkel måte og prikker i brystet? Hva er det jeg kjenner men som jeg ikke får mer tak på enn at jeg kaller det for irritasjon? Jeg går dypere inn i følelsen og er i den et øyeblikk istedenfor å lire av meg i bloggen eller på Facebook eller til mannen hvor irriterende noe er. Jeg blir heller i irritasjonen og lar den svelge meg, eller er det jeg som svelger den? Jeg sitter og kjenner etter. Etterhvert glemmer jeg merkelappen av irritasjon, det er noe annet under den, under den ligger... frykt!

Kan det være? Kan det være at folk er redde? At Suzanne Aabel er redd?  At mange av mine Facebook-venner er redde? Kanskje til og med de positive? Jeg er ihvertfall ganske sikker på at det ikke finnes irritasjon uten en spore av frykt.

Hvorfor føler noen av oss at vi må harselere med det positive? Hvorfor er det noen av oss som ikke tør å være positive uten å forsvare det? Hvorfor tror vi det er bedre å slenge med leppa? Og hvorfor slenger vi oss på den positive bølgen og snakker om solskinn, men tar ikke Aabels oppfordring om å dele fra den andre siden? Er vi kanskje redd for å dele det sårbare og vanskelige?

Jeg skal ikke påstå at du er redd, men jeg kan fortelle at jeg har vært redd. Livredd. Livredd for det positive. Jeg ville liksom være litt "calm and collected". Ikke vise mine positive følelser til folk. Ikke vise at jeg var glad, stolt eller forelska. Ikke vise meg sårbar. For av en eller annen grunn så jeg det som det største nederlag å vise at jeg ble berørt. Av en eller annen grunn trodde jeg at å vise mine følelser, de positive eller sårbare altså, ville gjøre meg svak. Så jeg var også sarkastisk, ironisk og litt negativ.

Nå, mange år senere så kommer den siden fortsatt litt frem av og til, spesielt når jeg blir usikker. Andre ganger kommer den ikke frem, jeg bare er direkte. Min positive venninne nevnt over her sa til meg en gang: "Folk tror du er negativ, men du er ikke så negativ, du er bare veldig ærlig om deg selv!" Jeg kan derfor være både positiv og ærlig i møte med folk som er på den andre enden av skalaen, de positive som ser ut til føle et veldig behov for å positivisere samtalene med meg når jeg bare sier det som det er: "Vi er litt slitne om dagen!" "Ja men alt går sikkert fort over! Alt blir sikkert så bra!" Hvorfor må alt gå så fort over? Hvorfor må alt være så bra? Er også en slik respons et utrykk for frykt? Frykt for å være ærlige, direkte og rett på sak? Frykt for å ta innover seg livets skyggesider. Skyggesider som er der og er en del av livet, like mye som solskinnshistoriene. Frykt for å være nærværende et annet menneske i sannhet? For kan vi være nære uten?

Altså - jeg som menneske faller litt i mellom barken og veden her for jeg en superpositiv person på mange måter. Jeg viser mine følelser, deler høyt min glede, framsnakker og gir komplimenter, byr på meg selv og mine smil, viser frem mitt "plettfrie" hjem fremfor hybelkaninene, sminker meg penere og tar på meg et smil når kameraet kommer, selv om jeg kanskje ikke smilte når det ikke var der der. På den andre siden byr jeg også på min andre side. Den som er usikker. Den som har en utfordring og gjerne snakker litt rundt med folk for å finne ut av det jeg står i. Den som tør å sette ord på det kleine eller vanskelige. Den som er ærlig om det negative i livet. Og barken opplever meg for glad, fake og som en irriterende show-off, samtidig som veden finner meg negativ og sutrete. I realiteten er jeg ingen av delene, ikke sånn til vanlig ihvertfall, jeg er bare meg. Jeg er bare menneskelig. Jeg forteller bare om livet mitt. Det gode i det som gleder meg så veldig, og om det som er vondt og vanskelig. Eller om det som bare er, uten ladning. Det er nesten det verste for folk å takle.

Når vi mener så mye om hverandre og det vi gjør så er det kanskje ikke så rart om mange av oss blir redde, eller hva? Og når mange av oss blir redde for hva alle de andre måtte si og mene om oss så tør vi kanskje ikke være helt de vi er og by på sannheten i oss selv? Da er det kanskje letter å følge strømmen og vise frem det som ser ut til å være mest akseptert og så å tillate oss å føle litt, dele litt og by på oss selv og livet vårt på en trygg og akseptert måte? Som å nevne tre positive ting. Hva er vel så ille med å nevne tre positive ting?

I coachingrommet og blant mange lesere av denne bloggen så er frykten for å ha det bra og å tørre å si at man har det bra stor. Og er det egentlig rart når å skrive tre positive punkter på nettet gir slike reaksjoner, og er kanskje også slike reaksjoner et lite utrykk for folkesjela, en folkesjel som fortsatt er gjennomsyret av janteloven men kanskje i en litt moderne vri: Du skal ikke tro du er noe! Du skal ikke vise at du føler noe! Du skal ikke ha det bra!

Hvorfor kan vi ikke bare føle OG ha det bra OG kjenne på det som ikke er så bra? Jeg synes det er på tide at vi letter litt på trykket og tør å vise at vi er glade og fornøyde, kanskje er det også veien mot å vise de litt mindre glade tingene? Kanskje er alt det positive en vei mot å tørre å by på hele skalaen etterhvert?  Selv tror jeg mye skjer den dagen vi tør å snakke åpent om frykt, fremfor irritasjon. Jeg oppfordrer derfor alle til å følge Aabels oppfordring med en livsstrategisk vri: Del noe du er redd for!

Jeg vet det ligger mye frigjøring av både følelser og utvikling i snakke åpent om det vi er redd for og å dele. Jeg er også sikker på at å se andres frykt og innse at man ikke er alene i det følelsesfengselet mange av oss har skapt for oss selv, vil gi mer åpenhet, sterkere selvfølelse og større livsglede. En livsglede som da kanskje også kan strekke seg forbi de "overfladiske" tingene slik jeg opplever at Aabel omtaler de, og løfte frem det mer dyptgående og sårbare som virkelig viser essensen av hvem vi er.

Gjør det gjerne på Facebook, eller legg igjen en kommentar, her kommer ihvertfall noe jeg er redd for:

Jeg er redd for å gå ute i mørket alene! Jupp! Det har jeg alltid vært og i meg vokser tanker om voldtektsforbrytere og seriemordere for hvert steg jeg tar alene ute i mørket ;) 

Jeg er også redd for at jeg aldri helt skal få levd ut denne trangen jeg kjenner inne i meg som vil noe jeg enda ikke har funnet ut helt hva er. Mitt livs store dilemma!

Brene Brown snakker om at frykt for sårbarehet, altså å dele og vise sine følelser, handler om frykten for å bli sett som den man innerst inne er. Jeg ønsker så veldig for deg at vi andre får se hvor vakker du virkelig er i din helhet - fordi du tør å dele din sårbarhet, fordi du til slutt tør å være og vise frem den du kjenner at du er. Det er ihvertfall ingenting jeg liker bedre enn folk som byr på seg selv og som viser en liten bit av sjela si. Det er mangelvare i våre dager.








onsdag 4. juni 2014

Friheten jeg kjenner fordi du ikke liker meg

Det begynner å gå sakte opp for meg noe nytt som jeg ikke har tenkt på før. Ikke på denne måten ihvertfall. Og som jeg bare er i stratgropa av å forstå. Jeg begynner å innse at uansett hvor mye jeg er tro mot meg selv, oppfører meg så godt jeg bare kan i møte med andre mennesker, lever etter indre veileder i etikk og moral, møter verden med raushet og medfølelse, smiler mer enn jeg surmuler, ser etter det positive i andre, ler høyt og byr på min glede så vi det alltid være noen som ikke liker meg.

Altså - det er jo en kjip tanke i utgangspunktet - er det ikke? "Det vil alltid være noen som ikke liker meg" eller for å nyansere det litt "Det vil alltid være noe ved meg som ikke alle liker"... Enda verre, eller kanskje bedre alt ettersom hva det er jeg skal lære, innser jeg at til og de menneskene som elsker meg ikke nødvendigvis alltid vil like meg.

Jeg hører det hele tiden, voksne som elsker sine foreldre og i en alder av førti stadig jakter på aksept, som likevel finner det som den største fornærmelse å høre at han er lik sin far, eller lik sin mor. For i forelderen ser han noe han ikke klarer å like, som han aldri helt har likt og aldri i verden om han vil være og bli akkurat slik, aldri i verden om han vil at andre skal se han slik. Han liker rett og slett ikke faren sin så godt, men han elsker han likevel, og møter han til alle familieanledninger der det forventes, med glede til og med, det er godt å se far, men han liker han ikke. Ikke noe særlig ihvertfall, selv om det selvsagt er noen kvaliteter i han som er gode.

Eller venner. Venner som man selv liker så godt og gjerne vil tilbringe masse tid med, som viser flere og flere tegn til at de ikke vil tilbringe så mye tid med deg. Hvordan kan det være at du liker noen så godt, som ser ut til å ikke føle den samme entusiasmen når det gjelder deg?

Som de fleste andre har jeg gjennom livet jobbet hardt for å bli likt og vært ganske redd for i ny og ne å ikke bli likt. Sår fra barneårene der jeg var langt fra den kule og for mange ikke var noen attraktiv lekekamerat satt dypt gjennom ungdomsårene og inn i voksne år og det var svært så viktig for meg å aksepteres og å likes av menneskene jeg møtte på min vei. Som mange andre også oppdager ble det tydelig for meg etterhvert at jeg hadde større fokus på å bli likt av andre enn å faktisk like meg selv. Derfor hadde jeg det i en periode ikke så godt med meg selv. Før jeg bestemte meg for å se om jeg kunne prøve å like meg selv først og ikke minst finne ut hvem jeg likte å være, hvem jeg var. Jeg fant det sånn circa ut og oppdaget at det å være meg på en måte jeg likte ikke var forenelig med å være på en måte som mange i mine omgivelser ville like. Jeg måtte ta et valg: Meg eller dem? Jeg valgte meg!

År med selvutvikling avslørte en tydeligere og tydeligere Tone og sammen med at jeg ble tydelig ble mange av relasjonene med fake Tone - som hadde forsøkt å bli likt - mer og mer utydelig. Til slutt stod jeg igjen med mennesker som jeg kunne være meg selv med. Å endelig finne seg selv, like seg selv og se at man møter på mennesker som tar en som den en er, er faktisk ganske berusende og det er en rus jeg har vært i en god, god stund nå. Nå våkner jeg nok litt av denne rusen og innser menneskeligheten i meg selv. Altså, jeg vet jo at den hele tiden har vært der, men likevel blir det tydeligere for meg nå at mangfoldet i meg ikke nødvendigvis treffer mangfoldet der ute bestandig og at det realistiske ikke er å ha venner, kjæreste eller familie som liker absolutt alle sider ved meg, selv om jeg er meg selv og selv liker den jeg kjenner jeg vil være. Det realistiske er faktisk at de aller fleste vil både like og mislike sider ved meg. Uten at det utgjør noen trussel for relasjonen, båndet og kjærligheten vi har mellom oss.

Det er med en viss befrielse jeg innser at uansett hvor grei jeg er, uansett hvor mye jeg er tro mot meg selv, eller går mot meg selv og gjør mitt ytterste for at andre skal like meg, så vil folk se meg. Helheten av meg. Mennesket meg. Hun som gjør og sier ufattelig mye rart og ufattelig mye fint. Folk kommer til å finne meg interessant, irriterende, fascinerende, betryggende, flott, tåpelig - og alt mulig annet man kan tenke om mye, mangt og mange - uansett hva jeg sier og gjør. Uansett hvem jeg er.

Altså - hvis folk, til og med de jeg er glad i og som er glad i meg, vil finne visse sider irriterende til tider uansett hva jeg gjør - vel - da føler jeg meg veldig fri til å bare være. Være den jeg er. Hvis all verdens innsats ikke en gang nytter for å bli likt av alle, ja da kan jeg like godt slappe av, nyte livet og innse det faktum at jeg og mine sider ikke er for alle. Enkelt og greit.

Jeg er mye rart og mye fint. Jeg er alt dette. Et entusiastisk kvinnemenneske som snakker med armene, mener godt, er ærlig, tydelig og direkte, elsker å gi og være raus, er åpen, ler mye og gir mye av meg selv, samtidig som jeg er et menneske som trekker meg tilbake i perioder, trenger min alenetid, ikke sprudler all verden i perioder selv om jeg er glad, liker å gjemme meg litt bort å være usynlig og alt det andre som finnes i meg. Jeg er alt dette. Jeg er begge deler - om man skal kategorisere egenskapene i to deler. Og begge deler vil være flott i noens øyne og fungere strålende i noen situasjoner, akkurat som de vil være irriterende i andres øyne og ikke fungerer like godt i andre situasjoner. Det betyr ikke at jeg er bra eller dårlig. At sidene er gode eller dårlige. Det betyr enkelt og greit at sånn er jeg når jeg er det. Det trenger ingen kategorisering eller ladning som noe positivt eller negativt, det bare er som det er. Jeg er som jeg er.

Nå vet jeg at min irritasjon over andre mennesker handler om meg selv. Jeg ser noe i de som jeg ikke liker eller enda har klart å akseptere i meg selv. Det samme gjelder når jeg virkelig beundrer noe i andre mennesker. Jeg ser noe i de som gir gjenklang i meg selv, noe som trigger meg til å beundre. Enten fordi jeg er litt slik selv og liker å være det, eller fordi jeg drømmer om å utvikle denne siden av meg selv og vise den frem slik de gjør. På samme måte vet jeg at når du vurderer meg som noe godt eller som noe dårlig, når du blir irritert av det du ser, eller trigges positivt av det, så handler det om noe i deg. For det jeg viser deg bare er som det er, uten ladning, det er du som ut fra deg selv kategoriserer meg eller andre som noe positiv eller negativt og det handler om hva du bærer på, naboen din kan nemlig se på akkurat samme menneske eller situasjon og vurdere den stikk motsatt. Ladninge sitter altså hos observatøren i det observatøren begynner å vurdere. Den som observeres og vurderes bare er og gjør - uten at det egentlig er feil eller riktig (sett bort ifra opplagte uetiske eller ulovlige handlinger).

Det er rart kjenner jeg å sitter her å innse at det kan være ganske mange, også noen nære, som ikke liker meg og da kanskje spesielt visse sider ved meg. Jeg kjenner på det og kjenner at det fascinerer meg. Jeg tar det likevel ikke inn. Jeg gjør det ikke mitt. For det er ikke mitt. Det handler ikke om meg. Når jeg kjenner ubehag handler det om meg. Når jeg irriterer meg handler det om meg. Når jeg får et stort ego og ser meg som bedre enn andre, handler det om meg. Når jeg vurderer, handler det om meg. Men når jeg bare er og andre mener om min eksistens så mener de om noe utenfor meg og essensen av meg. Da skjer noe som jeg ikke kan gjøre noe med. Da skjer noe jeg ikke skal gjøre noe med. Da står jeg ovenfor et valg: Skal jeg hengi meg til frykten og forsøke å kontrollere noe jeg aldri kommer til å få kontroll over? Det handler jo tross alt ikke om meg. Eller skal jeg hengi meg til aksept, gi slipp og oppdage at mitt liv kan være godt helt uavhengig av hva andre måtte mene om det?

Det er befriende kjenner jeg å akseptere at jeg er et helt vanlig menneske med egenskaper, ord og handlinger som vil bringe meg begge deler gjennom livet: Erfaringen av å bli likt og erfaringen av å bli mislikt. Det er bare sånn det er. Det er bare sånn livet er. Og når jeg innser det så innser jeg også:

Hvorfor prøve så hardt - når jeg bare kan være?