torsdag 30. juli 2015

Kommer du snart...tro?

For en drøy uke siden var jeg hos jordmor. "Er du klar?" spurte hun og jeg så på mannen min og smilte: "Ja... jo... det er helt greit om hun kommer nå, men det er helt greit om det drøyer noen uker også" svarte jeg som sant var. Hun smilte litt og responderte: "Jeg tenker du har litt tid igjen jeg..." Vi tråkket ut fra jordmorkontroll. Trasket oppover Bekkestua. Tittet innom Lille Prinsen og kjøpte litt småtteri til bebisen og videre til Baker Hansen for en kaffepause: "Jeg føler meg skikkelig sprek!" sa jeg stolt til mannen min. "Føler at jeg er meg liksom. At det bare henger en mage på meg men ellers er jeg som normal. Bare litt tregere." Det er ikke mitt minne fra forrige svangerskap så jeg var godt fornøyd med meg selv der jeg følte jeg spratt rundt med gigakul på magen bare to uker fra termin. Akkurat der og da skjønte jeg lite av fødeklare kvinner som uttrykte "Jeg er SÅÅÅ klaaaar!" og ytret hvor dritt lei de var magen. Jeg kunne ikke helt identifisere meg med de som LENGTET sånn etter babyen sin heller. Nei, jeg nøt det jeg! Nøt at det ikke var noen baby her enda og at mannen min og jeg med barnefrie uker også hadde tid til å være skikkelige kjærester. Det var rett og slett luksus.

Det er en uke siden. Nå sitter jeg her og er fødeklar selv. Sånn som de damene som er dritt lei magen. Sånn: "Jeg skal aldri gå gravid igjen!" fødeklar. For en uke siden var jeg litt nervøs for fødselen. Like mye for at den skulle gå fort som at det kan gjøre veeeldig vondt, i og med at det ikke kan bli en bedre fødsel enn sist på smertesiden, det kan bare bli verre. Jeg hadde glatt utsatt termin med en måned eller to - forrige uke. Nå derimot kan den j**** fødselen ikke komme fort nok! Jeg tar det som kommer og jeg skal glatt stå i smertene jeg må igjennom bare for å legge dette kapittelet bak meg og begynne på det neste. Jeg spretter ikke rundt lenger. Jeg er ikke meg selv med en kul tilfeldigvis plassert foran på magen. Jeg ER magen. Hele min identitet har snublet INN i magen. Og inne i den magen folkens kan jeg bare fortelle dere at det er trangt å være. Så jeg kan ikke annet enn å tro at vesla har samme tanker som meg. Nå er det snart nok!

Inne i magemodus som jeg nå plutselig er blitt oppslukt i er det en ting som gjelder og bare det: Finnes det tegn på at fødsel er i gang? Alle som har vandret rundt fødeklare og drittlei vet at det er flust av tegn på at fødsel er i gang, man finner alltid det man leter etter - eller hva? Det er bare det at fødsel ikke er i gang. Ikke i dag heller! Alt jeg er opptatt av nå er: "Hmmm er det vannet som er gått tro, det kjennes litt ut som det kan være et eller annet på gang der!" Vannet har ikke gått! "Hmmm.... er det en rie tro? Det kan minne om sånn forrige fødsel startet..." Vel, jeg har ikke hatt en eneste rie og skal jeg være ærlig med meg selv og dere er de mest sannsynlig langt unna. Hver kveld kjenner jeg litt ekstra med kynnere. Det har jeg gjort i mange måneder nå. Hver kveld håper jeg likevel at det plutselig er et tegn på at tulla har tenkt til å hilse på oss snart. Jeg legger meg spent og våkner relativt uthvilt hver morgen uten en eneste kynner. Akkurat om morgenen er det som om jeg nesten ikke har kul på magen en gang. Det finnes ikke et eneste tegn på at jeg har en fødsel nært forestående bortsettfra at jeg må skyndte meg på do - igjen! Man skulle tro jeg nøt den følelsen om morgenen, men neida, det er så irriterende at kveldens kynnere gikk og la seg de også og forsvant med nattesøvnen. De skal ikke det nå. De skal hjelpe igang fødselen!

Jada, jeg er lei! Joda, jeg har det helt fint med det også. Jeg nyter å gå igjennom dette med gestaltfaglig perspektiv og tilstedeværelse fortsatt. Det er utrolig fascinerende og gøy å observere meg selv litt utenifra og se hvordan naturen tar over. Hvordan jeg ikke på noe som helst vis klarer å heve meg over instinktene. Hvordan jeg ruller inn i "typiske" tendenser som fødeklar enten jeg vil eller ikke. Det er kjempespennende å registrere endringer i kropp og psyke. Enda så irriterende det er å stå i dem.

Litt annerledes enn den gravide Kari Nordmann føler jeg meg dog. Det kan jo være at det er mange der ute som kjenner som meg, men det deler ihvertfall ikke folk. Jeg har sagt til mannen min flere ganger denne uken - tross så fødeklar jeg er: "Jeg er virkelig ikke innstilt på å få en baby!" og sannheten er at jeg er ikke det. Ikke innstilt på det i det hele tatt. Jeg skjønner i grunnen fint lite av det. At det ligger en baby inne i magen altså. At hun meget snart er en del av familien vår. At hun straks er et lite individ vi ikke kan se for oss å leve uten som er så naturlig del av oss som høyre arm er. Det er helt ubegripelig for meg. Når sant skal sies og jeg har også sagt det flere ganger denne uken: "Jeg tror jeg kommer til å få et lite sjokk når hun er ute! Jeg tror på en måte det først er når hun er ute at jeg skjønner at jeg har gått gravid i ni måneder og begriper hva det faktisk innebærer." Det er meget mulig jeg ikke skjønner det da heller men trenger enda litt tid. For noen år tilbake hadde jeg skammet meg over dette. Nå tenker jeg at det er helt naturlig. Meget realistisk. Hvordan skal man egentlig kunne begripe sånn ordentlig hva en slik omveltning innebærer? Man må jo bare ta det når det kommer og se hva det blir til. Ingen, ikke en gang de som lengter sterkt etter babyen sin, har noen som helst forutsetning for å forutse noe som helst annet enn at livet vil endre seg stort fordi man opplever noe stort og selvsagt fantastisk, selv om det fantastiske kan ta tid å gape over. Så fantastisk stort er det jo.

Jeg undrer meg hver dag: "Kommer du snart... tro?" Det er med kjærlighet og omtanke jeg spør. Jeg vil jo at du skal være klar. Jeg vil at tiden skal være inne for deg også. Jeg vil ikke forhaste noe som ikke skal forhastes. Det begynner likevel å bli på tide at vi får hilse ordentlig på hverandre lillemor - du og jeg! Jeg er spent på hvem du er. Jeg er spent på hvilke utfordringer du skal bryne meg på - for jeg vet du har de klare for meg. Jeg er spent på gledene vi skal dele sammen. Jeg er klar! Skikkelig klar! Selv om jeg fortsatt ikke klarer å begripe hva det faktisk innebærer :)


tirsdag 21. juli 2015

Ventetid = Å nullstille seg

Roen har senket seg her i heimen. Vi har pusset opp ferdig for denne gang. Utstyr til babyen er for lengst kjøpt inn. Bad er vasket, gulv er skrubbet og vinduene skinner. Den lilles tepper og klær har hatt sin runde i vaskemaskinen. Bilsetet er installert. Fødebagen er ferdig pakket. Både mannen og jeg har tatt en titt i "Fødselsboka". Det er generelt klart for at tulla skal komme.

Minstemann som om kort tid ikke er den minste her hjemme mer er på ferie, på telefonen drypper det inn bilder av hva dagene hans fylles med og det varmer morshjertet veldig. Alt i alt bærer tilværelsen klart og tydelig preg av å være "på vent". Midt i "på vent" oppstår noe helt annet. Nemlig nærvær her og nå.

Her jeg sitter og venter er livet godt. Jeg har på en måte avsluttet siste kapittel i det som var, men har enda ikke begynt neste kapittel. Jeg er mellom to bøker kan man si. Mellom to tilstander. Mellom to virkeligheter. Jeg kunne i dette begravd meg i tanker om det som kommer og lengtet veldig fram. Jeg gjør ikke det. Jeg lengter ikke slik jeg leser at mange lengter etter at babyen deres skal komme ut. Jeg er spent og gleder meg, men det tar ikke så stor plass. Det som tar plass er nuet. Sparkene i magen. Kroppen som endrer seg. Øyeblikk med mannen min. Pusten min akkurat nå. Omgivelsene. Jeg suger til meg og gledes over hvor fint vi har bygd redet vårt. Jeg titter ut av vinduet på utsikten. Jeg bare er! Rett og slett!




Det er så annerledes enn forrige gang jeg satt som fødeklar. Da var jeg så utålmodig. Jeg er ikke utålmodig nå. Bare tilstede. Det blir helt åpenbart for meg at denne graviditeten og spesielt slutten på den i stor grad er påvirket av en helt ny livsfilosofi og en måte å møte livet generelt på som jeg har tillært meg siden sist. Det er helt tydelig at jeg møter denne fasen som utdannet coach og etterhvert terapeut. I øyeblikket, med full aksept for hva som faktisk er, med oppmerksomheten på det konkrete. Jeg trenger ikke drømmene denne gangen. Trenger ikke illusjonen. Trenger ikke noe å se frem mot. Denne gangen er det nok med det som er. Akkurat nå. Denne gangen er jeg klar for å ta det som det kommer og bare være tilstede i det. Tilstede i fakta vi møter på veien. Tilstede i min reaksjon på de. Det er uromantisk. Uidyllisk. Bare nært og ekte. Jeg liker det slik kjenner jeg. Trives med det. Det blir en ærlig opplevelse akkurat her og nå og i tiden som kommer. Jeg trenger det. Jeg vil ha det. Jeg gleder meg over å erfare et av livets store mirakler på denne måten.


Det er viktig for meg å ta vare på denne tiden. Akkurat disse øyeblikkene her. Jeg får de aldri tilbake. Akkurat slik man ikke får noe tilbake. Da vil jeg ikke bruke nået til fokus på fremtiden. Fremtiden får jeg oppleve snart. Det jeg står i nå får jeg bare oppleve akkurat nå. Så jeg tar ordet "ventetid" bokstavelig og tillater meg å vente nå disse ukene. Ikke fylle de opp. Ikke styre og ordne. Ikke dra hit og dit. Rett og slett tillate meg å ha det rolig og å ha fokus på meg selv, nurket i magen og samspillet med mannen min. Rett og slett å bare være. Tillate meg å "kjede meg" litt og innse at det faktisk ikke er kjedelig i det hele tatt. Det er en gullgruve i å tørre å stoppe opp og bare kjenne på alt som ligger i å ikke gjøre noe. Åh - som jeg håper det er mange barn der ute også som kjeder seg litt nå i sommerferien. Det er så mye verdi i det, så mye læring og det er så fruktbart. Det er herfra jeg tror nyskapelse ofte spirer.

Jeg innbiller meg at tulla i magen gjør akkurat det samme som meg. Venter. Lader opp. Gjør seg klar. Bare er. I mine øyne er hun mesteren på å bare være. Hvor hun egentlig kom fra for ni måneder siden skal jeg ikke spekulere i, men fra hun entret magen og frem til nå har hun bare vært og eksistert der inne. I nuet. Når hun kommer ut vil hun gjøre det samme. Følge instinktene så hun overlever og ellers bare være. Det vil være mer enn nok for henne å absorbere inntrykkene av øyeblikket. Vi kommer til å fanges i det med henne og på den måten fødes litt på nytt vi også. Vi kommer til å tvinges inn i en tilværelse der vi må gi slipp på kontrollen av alt som har vært og bare flyte med det som er. Jeg gjør meg noen tanker om at mye av vanskeligheten sist gang for meg og kanskje for mange andre er uvilligheten til å hengi seg og flyte med. Kanskje vet vi ikke hvordan vi en gang skal gjøre det. Så vi motarbeider det vi uansett er nødt til å stå i og skaper en indre spenning. Denne gangen håper jeg derfor at jeg klarer å bare flyte med og akseptere hva nå enn som oppstår i øyeblikket. Fødselen i seg selv er selve dåpen til dette. Man kan ikke kontrollere riene og det som skjer, men man kan hengi seg til det og oppleve en kontroll i seg selv i alt man ikke har kontroll over. Hele fødsel og barselsopplevelsen skriker til oss: Gi slipp! Start med blanke ark! Du kan fødes på nytt du også! Jeg tror det er akkurat det som skjer når vi får barn. Vi fødes på nytt. Vi møter noen som kan mer om det å være og skjønner mer av meningen med livet enn vi selv gjør og vi får muligheten til å finne tilbake til det som en gang var alt vi også var og var opptatt av, nemlig å bare være. Eksistere. Leve.


Derfor ser jeg på barna mine som mine spirituelle læremestere og denne gangen vil jeg være oppmerksom på det helt fra begynnelsen. Jeg vil virkelig oppdage verden på nytt gjennom min lilles øyne og gleder meg til å se alt jeg er blitt blind for igjen. Jeg skal lære henne mye også. Det er ingen tvil om det. Mest av alt håper jeg likevel å lære henne å ta vare på ressursene hun bringer inn i livet vårt fra første stund og ikke bli fanget helt av kulturen vi lever i med fokus på det materialistiske og resultater, men bevare det grunnleggende menneskelige og i det det åndelige å møte vår verden med, slik at hun kan møte den med balanse.

Jeg innser hva som skjer med meg nå samtidig som jeg skriver disse ordene. Ventetid = nullstilling. Jeg nullstiller meg! Avklimatiseres. Jeg gjør klar til å starte den første dagen i resten av mitt liv ganske snart med blanke ark. Blanke ark = tilstedeværelse. Så - gjennom å bare være og tillate meg nettopp det blir fortiden vage minne og fremtiden uviktig - de eksisterer jo tross alt ikke akkurat nå. Det er det bare øyeblikket som gjør og i dette øyeblikket finnes ingen baby utenfor magen eller barseltid, derfor er jeg ikke der akkurat nå, jeg er her. Her i det eneste som finnes. I nuet.


søndag 19. juli 2015

Er du en god forelder?

Først vil jeg takke for at så mange har likt og lest forrige blogginnlegg. Jeg har vært litt i bobla mi siste tiden og ikke visst helt hva jeg vil med bloggen, konseptet mitt, formen på innleggene, om jeg i det hele tatt skal blogge videre. Samtidig er det noe i meg som ikke vil slutte å skrive her. Noe som holder det gående av delvis uviss grunn. Jeg har ikke helt vært i kontakt med nerven som startet denne bloggen på ganske lenge og i det merker jeg at responsen er deretter. Det er noe rart ved det. Hvordan når jeg får kontakt med noe "større enn meg selv" som bare må ut, alltid ser ut til å treffe mange der ute med det jeg skriver. "Å gråte foran barna" var et slikt innlegg. Et innlegg som jeg kjenner at det ligger en større mening i. Et innlegg som rører ved det som er mitt "kall" om jeg kan kalle det for det.

Det siste året har jeg holdt kurs daglig om hvordan arbeide med barn og unge og derav ulike aspekter ved barns utvikling, læring og ikke minst deres rolle i relasjoner og den voksnes rolle og påvirkningskraft i disse relasjonene. Jeg merker at jeg bringer inn noe nytt i møte med folk. Noe mange aldri har tenkt over. Ihvertfall ikke på den måten. Jeg merker at jeg bærer på en viktig kompetanse som det mennesket jeg er med mine erfaringer sammen med utdannelse og erfaring som pedagog men også min faglige kompetanse i gestaltpsykologi. Summen av dette gir gammel kunnskap ny glød med en litt annen innpakning som jeg merker treffer og som jeg har erfart og fått tilbakemeldinger på av mange som har tatt kurs hos meg at også fungerer for dem i møte med egne barn og i profesjonell sammenheng. Bare jeg skriver dette så blusser det opp energi i meg og en følelse av mening. Dette temaet i seg selv er "større enn meg selv" og jeg føler jeg har noe å formidle som mange kan ha god glede av der.



Akkurat dette kjenner jeg at jeg får kontakt med her jeg sitter på slutten av svangerskapet. Jeg kjenner at det er dette jeg brenner for. Det er dette jeg alltid har brent for. Jeg brenner for barna våre, men jeg brenner ikke for dem som barn, jeg brenner for dem fordi de er små mennesker som skal bli voksne fungerende mennesker som skal bidra til samfunnet vårt best mulig. Jeg tror på at vi voksne har en enorm påvirkningskraft og at det er jobben vi gjør som voksne som former barna våre til enten velfungerende samfunnsborgere eller det motsatte. Jeg tror også hardt og stort på at å være gode foreldre og oppdra gode samfunnsborgere ikke er så innmari krevende i den form at man ikke trenger å være pedagog, ha fagkompetanse og gjøre alt "riktig". Jeg tror sterkt på at man kan være en fantastisk forelder og den beste forelder for sine barn som den man er. Min fagkompetanse og pedagogiske perspektiv går derfor ikke på fasiter for hvordan man skal oppdra barn, men heller i å øke foreldres bevissthet rundt sin egen rolle som forelder og derfor rollemodell og å jobbe for harmoniske, fungerende og bevisste voksne som derfor avler harmoniske, fungerende og bevisste barn og etterhvert nye voksne. Det er først og fremst det jeg kurser i. Ihvertfall er det denne delen som engasjerer mest og treffer best. Når de voksne oppdager hvilket fantastisk redskap de allerede er i møte med barn de oppdrar eller jobber med og knekker koder på hvordan de skal bruke dette redskapet, seg selv, og alle de ressursene som allerede ligger i det. Å oppdra barn er ikke "rocket science", vi kan alle gjøre en god jobb her, men å gjøre det på en måte hvor man ikke kveles av stress, dårlig samvittighet og bekymringer kan være utfordrende for mange. Jeg tror bevissthet og aksept for hva som er ofte vil være selve koden som må knekkes for å forvandle den dårlige samvittigheten, bekymringene og stresset inn til en ressurs som gir mer harmoni i foreldrerollen.



Min vei mot denne harmonien har i stor grad vært å løfte på sløret og tørre å dele tabuene jeg lever i og med. Det tar bort noe av skammen, letter trykket og åpner mitt sinn for nye impulser. Det gjør også ofte at jeg innser at det ikke er så farlig det som ofte kjennes så ille ut. Min vei har også vært å anerkjenne det tøffe, mine svakheter, hvor jeg føler jeg ikke strekker til og alt annet som ikke er idyllisk ved å være forelder - for deretter å finne ut hvordan jeg kan bruke det som en ressurs fremfor som en stekepanne jeg slår meg selv i hodet med.

Oppskriften på å være god i foreldrerollen lander til slutt på å være en god rollemodell. En god rollemodell handler om å være det mennesket du ønsker at barna dine skal vokse opp til å bli. Gjennom dine handlinger, verdier og ikke minst gjennom hvordan du har det med deg selv og det livet du lever. Jeg har derfor innsett gjennom årene at mitt største bidrag til barna jeg brenner for er å jobbe med de voksne.

Så det er hva jeg tenker ligger mellom linjene og vil ligge mellom linjene her på bloggen. Tanker og triks for å inspirere voksne til å være gode i eget liv slik at de er gode i sine barns liv. Gode ikke i form av å mestre alt og være perfekte, men gode som i å ha det godt i eget liv på en måte som inspirerer barna tross at livets realiteter alltid vil true rundt. Jeg kommer til å fortsette å blogge som meg, Tone, om mitt liv og våre dager for det er her hjemme jeg eksperimenterer og praktiserer alt det jeg brenner for aller mest og aller nærmest og så håper jeg det gir inspirasjon til andre. Med hverdagsberetningene kommer alltid tanker og filosofering eller bare litt humor rundt det vi alle kan kjenne oss igjen i som ikke er idyllisk. Framover nå gleder jeg meg til å føre et nytt perspektiv til det hele - rollen som tobarnsmor! Jeg finner det ironisk at jeg coacher og kurser folk i å være gode foreldre uten en direkte erfaring som mor til mer enn ett barn. Jeg er helt sikker på at det venter meg både aha-opplevelser og dukker opp en god del kameler jeg må svelge og helt ærlig gleder jeg meg bare til det. Det er virkeligheten jeg brenner for. Virkeligheten i all sin glans og alle sine nyanser. Den kan være vakker og idyllisk, men også ironisk og svært krevende og jeg håper jeg kommer til å dele alle de ulike sidene med dere i tiden som kommer.

Nå skal jeg ruge videre - kanskje høres vi før fødsel, kanskje ikke! Det kan skje i morgen, det kan gå fire uker til! Å leve i slik uvisshet er fin personlig trening og enn så lenge føler jeg at jeg håndterer det ganske så avslappet, så får vi se når vondter øker og kjedsommelige stunder i sofakroken begynner å fylle seg opp. Kanskje "aksept for hva som er" ikke er så sabla enkelt lenger da ;)


fredag 17. juli 2015

Å gråte foran barna

Her om dagen satt jeg ved spisebordet sammen med sønnen min. Han fortalte om minions og andre saker som engasjerer en åtteåring. Jeg satt der og kjente på hvor fint det er å ha slike stunder og hvor heldig jeg er som har en liten en som vil dele sin verden med meg. Samtidig kjente jeg at jeg ikke klarte å være der akkurat da. Jeg klarte ikke å engasjere meg i minions og andre skumle figurer. Jeg klarte ikke å være tilstede i hans greier akkurat da. Jeg var proppfull av hormoner. Utmattet etter en søvnløs natt på grunn av graviditeten og bare utrolig sliten av alt... akkurat da. Samtidig som sønnen min snakket hadde jeg en indre kamp:

"Lytt Tone! Vær engasjert Tone! Vær der for han! Det er jo helt supert at han deler sin lidenskap med deg!"

På den andre siden av meg var det en helt annen låt som spilte:

"Jeg klarer ikke! Akkurat nå har jeg nok med meg selv! Jeg trenger en pause! Jeg får dårlig samvittighet! Jeg skulle ønske jeg orket mer! Jeg skulle ønske jeg kunne tilby han mer nå i ferien! Jeg skulle ønske jeg klarte å være en normal mamma! Jeg klarer ikke å være den mammaen jeg vil være akkurat nå, det går ikke, det går ikke, det går ikke..."

Så begynte jeg plutselig å gråte. Sønnen min så forskrekket på meg. Det skjønner jeg godt. Det var ikke et rasjonelt øyeblikk for å si det sånn. Det var heller ikke hulkete eller stor gråt. Litt forsiktig gråt akkompagnert av ordene:

"Det går bra med mamma lille venn, jeg er bare så sliten. Husker du vi har snakket om barseltårer og at mammaer som har fått baby kan gråte uten at de er lei seg? Jeg tror de tårene bare kom litt før babyen kom ut akkurat nå. Det ble bare litt mye i kroppen på en gang. Men det går bra med mamma. Det er godt å gråte litt av og til."

"Jeg har aldri sett deg gråte før!" responderte min lille og likevel så store. Så sant, så sant! Jeg kjente nesten på det et øyeblikk før jeg sa til han: "Da er det jammen bra mamma begynte å gråte litt nå, så du kan se at det er helt greit å gråte. At det ikke er farlig eller feil, mamma har det jo fint likevel. Når du ser at jeg kan gråte så vet du at du kan gråte foran mamma når du trenger det også."

Som fødeklar kvinne er det proppfullt av følelser og svingninger i kroppen og begeret rant rett og slett over. Heldigvis for både liten og stor var vi på slutten av vår ferie sammen og turen bar videre til pappaen som heldigvis ikke er proppfull av gravidhormoner, slik at undertegnede virkelig kan få hvile og ladet opp til tøffe og fine tak som venter.

I går var vi på besøk og jeg ble fortalt historier om en barselkvinne som slet etter at hun hadde født. Hun trengte mye hjelp og var livredd for å være alene med babyen i perioder, spesielt når babyen gråt eller var syk. Først kjente jeg på gjenkjennelse. Jeg hadde jo også en slags depresjon etter fødsel. Jeg slet med mange rare følelser og mest av alt mangelen på kontakt med de når jeg var nybakt mor. Det har vært sårt for meg akkurat det. Jeg har kjent på at jeg mistet en viktig tid med sønnen min, gikk glipp av den på et vis, og jeg har følt at jeg ikke klarte å være den mammaen jeg ønsket å være den første tiden. Etter å ha hørt historien om denne andre barselkvinnen - som jeg forøvrig bare kjenner empati med - så jeg plutselig min egen barseltid med nye øyne. For jeg fikk ikke så mye hjelp. Jeg tok vare på ungen min midt i kaoset av følelser og frustrasjon. Jeg holdt han tett inntil meg og fortalte at jeg elsket han og visste det var sant selv om jeg ikke kjente følelsene med en gang. Jeg taklet i grunnen alt dette som var så vanskelig veldig bra. Barnet mitt var veldig godt ivaretatt. Jeg hadde bare ikke lært kunsten å ivareta meg selv, i tillegg var det nok et stort sjokk for meg at tilværelsen som nybakt mor ikke var full av idyll slik jeg nok naivt hadde forventet. Overgangen fra drømmeversjonen av å være nybakt mor til virkeligheten var nok den største utfordringen som også gjorde at jeg følte jeg hadde mislykkes. Jeg levde ikke opp til mine egne forventninger.

Når jeg satt på vei hjem fra besøket og snakket med mannen min kjente jeg noe nytt rundt min barseltid med størstemann: Jeg kjente på stolthet! Igjen kom tårene, de kommer jo støtt og stadig om dagen, for plutselig kunne jeg se meg selv den gangen med helt nye øyne; jeg fikset det jo! Ok - det var tøft, men jeg stod i det tøffe og jeg tok vare på barnet mitt og vil fant veien sammen til en herlig relasjon som jeg er veldig stolt av nå. Kanskje jeg ikke feilet? - slo det meg plutselig! Kanskje jeg faktisk mestret!

Jeg vet at det er mange av oss som skåner barna for våre følelser. Som ikke vil gråte foran de. Som ikke vil vise frustrasjon eller irritasjon. Som ikke vil by på sitt innerste om det ikke er positivt. Til dels er jeg enig i at vi som foreldre skal holde litt på fasaden når det gjelder følelsene våre og ikke dele ukritisk med barna. De skal oppleve oss som trygge voksne som kan ta vare på de uansett situasjon. Likevel betyr ikke det at vi alltid skal møte de med et smil og late som verden er ukomplisert for oss voksne. Den er jo ikke det og den er så absolutt ikke det for barna våre heller. De skal også vokse opp til å bli voksne med voksne utfordringer og trenger gode rollemodeller for å lære å mestre. Jeg tror derfor det er viktig å vise barna følelser av og til. Ikke sensurere de. Ikke forklare de bort. Vise de og sette ord på de og vise at man kommer i vater igjen etterpå og at litt gråt eller følelser ikke snur verden på hodet. De trenger å se at det er en normal del av verden, en normal del av dem selv og at det ikke er farlig for dem å føle. Sensurerer vi våre følelser hele tiden vil det være et gap mellom hva de ser fra oss og det de kjenner inne i seg selv som de ikke kjenner igjen i omgivelsene fordi vi voksne ikke viser dem det. Da kan skammen komme. Da kan barna våre lure på om deres følelser og reaksjoner egentlig er ok. Da kan barna våre begynne å sensurere seg selv også og miste litt kontakt med hvordan de egentlig har det og hvem de i sin helhet er.

Midt i mellom disse to historiene finnes en balanse. En balanse der man som voksenfigurer der det blir alt for mye av og til likevel må holde fatningen og ta ansvar og sette seg selv litt til side og stå igjennom det som er vanskelig for å være trygge rollemodeller og omsorgsfigurer for barna våre. Likevel også en balanse der hverdagslige følelser er tillat, der det er rom for de, og der vi tør å slippe følelsene og derav hvem vi er litt løs og tør å vise oss som mennesker for barna våre. Hvordan skal de ellers føle seg trygge på å stå frem som seg selv i sin helhet om ikke vi voksne har vist dem at det er greit først?

Jeg er derfor glad for at jeg gråt foran sønnen min. Jeg er like glad for at jeg tok meg sammen i barseltiden og møtte han med en trygghet og kjærlighet som jeg egentlig ikke kjente på. Noen ganger må man fake litt som voksne. Og gjennom å fake så manifisterer det seg jo ofte - fake it to you make it - eller hva? Jeg kjenner at kombinasjonen av akkurat disse to blir viktig for meg nå. Det å tørre å være sårbar og gi rom for følelser som et godt eksempel, men likevel være bevisst min voksenrolle og "holdet fortet" slik at mine små føler seg trygge sammen med meg til å gi seg hen og vise hvem de er fordi de ser: Mamma passer på og har kontroll, men hun er også full av følelser og tør å være levende!

Levende! Jeg vil at barna mine skal se alle sider av meg så de kan føle aksept ved ulike sider av seg!