søndag 24. mai 2015

En vaskeekte moderne familie

Det er ikke verdens enkleste sak å finne kjærligheten på nytt igjen etter et samlivsbrudd med barn. Det første som skjer når man forelsker seg er selvsagt at man vil tilbringe tid sammen. Masse tid sammen. Det er bare det at man ikke har så masse tid å tilbringe sammen som unge nyforelskede uten barn på hver sin kant har. Det er i det hele tatt ganske uromantisk å sitte med kalenderen foran seg og booke tid med hverandre for: "Da har jeg han, så det går desverre ikke... Hva med helgen etter?" "Nei, da kommer hun, så det blir vanskelig!" "Ok - hva med torsdag uken mellom da, da kan jeg kanskje klare å bytte en dag!" "Ja, supert! Det gjør vi!" Så lengter man til den torsdagen og ringer hverandre hver kveld og snakker til halv fire om natta om ingenting sånn at man absolutt ikke er noen supermamma når man våkner dagen etter. Trøtt som ei strømpe. Heldigvis er man høy på forelskelseshormoner som rusher gjennom kroppen og det er i det hele tatt ganske fantastisk hvor lite søvn man kan klare seg på i forelskelsens rus.

Når man endelig har fått byttet til seg nye rutiner som gjør at man faktisk kan se hverandre så er det neste spørsmålet: Hvor? Hos meg eller deg? Det er alltid godt når man kan være hjemme hos en selv, ihvertfall var det det for meg, for hjemme hos han fikk jeg ikke opprettholdt rutinene som jeg som dreven alenemamma brukte som livbøye for å komme gjennom hverdagens plikter. Når lille var hos pappaen vasket jeg unna alle klær jeg ikke hadde rukket å vaske dagene med barn og ryddet alt vi hadde latt skure i hverdagskaoset. Når jeg da plutselig satt på Majorstua med hjerter i øynene og et beundringsverdig glis mot drømmemannen for hver minste bevegelse han gjorde (det må ha vært godt å være han i den perioden) gikk hele systemet rett i vasken, i motsetning til klesvasken altså, og det ble dobbelt så slitsomt å være alenemamma resten av uken. Plutselig klemmer tidsklemma skikkelig til med andre ord, man har halvparten av tiden til de samme oppgavene fordi man prioriterer den herlige kjærligheten. Til og med kjærlighet har altså konsekvenser.

Nei, da er det bedre å være hos en selv. I teorien får man gjort mer husarbeid da. I praksis ligger man like mye på sofaen og kliner hjemme som borte når man er nyforelska, så tidsklemma, eller forelskelsesklemma som man like gjerne kan kalle den blir like trykkende. I tillegg får man enda en utfordring; man kan bli oppdaget! For, jeg som bor omtrent rett ved siden av barnefar risikerte altså at både sønnen min som ikke visste jeg hadde kjæreste og faren hans som jeg enda ikke ville skulle vite at jeg hadde kjæreste kunne dulte borti oss når som helst og hvor som helst. Det er faktisk ganske så nervepirrende akkurat det der. Så nervepirrende at vi gikk skogsveien fra butikken med den konklusjon at der gikk neppe de, akkurat der og da, og at vi var trygge. Sånn kunne vi holde kjærligheten hemmelig litt til. Helt til vi nesten gikk på en glinsende, aktiv, slange mitt på stien der. Da snudde vi sporenstreks begge to og ble enige om at slangebitt var verre enn å eksponere vår kjærlighet for verden. Vi var kommet et skritt lengre. Vi var klare for å dele at vi var et par.

Når man har blitt par og offentliggjør det og har barn fra før så kan mye skje! Det har vi erfart! Man er langt fra alene med kjærligheten. Det er ekser som har sitt de skulle sagt - og jeg hopper nå ut av egne erfaringer og over i generelle erfaringer for å presisere at ingen tråkkes på tærne.  Jeg har fått høre om mange ekser gjennom årenes løp og jeg har skjønt det som at de gjerne mener mer enn de strengt talt har rett til om den nye kjærligheten. Faktisk er det interessant å høre alle historiene der ute om hva som skjer når ny partner blir introdusert. Hvordan ekser - barnefedre og barnemødre - bruker barna som instrument og plutselig mener mangt og mye om dette nye forholdet. Forholdet som egentlig bare er deres og som man trenger så sårt å ha som sitt eget gjennom den krevende fasen det er å offentliggjøre at man er par og sakte men sikkert gå fra å være par til å etablere en familie sammen. En lappeteppefamilie. Et herlig kaos av mine, dine og våre barn, pluss dere to. Plutselig er det ufattelig mange som mener de har noe de skulle sagt om valgene du, dere, tar i deres voksne kapable liv. Alt fra ekser og venner til foreldre og derav besteforeldre ramser opp råd. Rådene kommer gjerne fra folk som ikke har vært igjennom samlivsbrudd før, som ikke har funnet kjærligheten på nytt etter et slikt brudd og gjerne har de ikke suksessfullt klart å finne sin kjærlighet i en slik situasjon og stå i den til familielivet fungerer. Det undrer meg veldig hvor mye folk faktisk kan mene og virkelig helhjertet tror de vet best om, når de selv ikke har erfaring med emnet i det hele tatt. Hvordan kan man egentlig vite bedre om noe enn den som lever det? Men folk mener de vet og folk deler ivrig ut råd som om det var smaksprøver på Meny.  "Dere skal vel gjøre det sånn?" "Nå må dere huske..." " Ta det litt roligere..." "Kjenner dere egentlig hverandre?" "Husk, kjærlighet gjør blind..." "Du har jo feilet før..." "Hun/han er ikke noe for deg... Neida, jeg kjenner han ikke enda, men jeg føler det bare på meg..." Plutselig ser folk ut til å kjenne deg og din kjærlighet bedre enn du gjør selv. Plutselig ser folk ut til å ha erklært deg midlertidig hjernedød. Skal du klare deg gjennom denne fasen med verdigheten i behold og barna dine glitrende glade på sidelinjen MÅ DU TA IMOT EKSPERTENES RÅD. Ekspertene er alle disse som vet så mye bedre selvsagt, fordi det er veldig lett å uttale seg om noe man ikke har stått i selv. Når man plutselig står i det så innser man at verden faktisk ikke er sorthvitt likevel nei, men full av nyanser. Full av farger!

Jeg spoler forbi skeptikerne. De dukker alltid opp! Det du egentlig møter i de er fryktens speilbilde. Frykten de selv har for å stå i din situasjon. Frykten de kjenner i usikkerheten de selv hadde kjent. Behovet som dundrer i kroppen for støtte og råd i en rådvill situasjon - for hva skal man egentlig gjøre? Hva er rett og galt? Ingen vet, og det vet de og de kan se det for seg fordi hadde de vært der selv ville de vært ufattelig forvirret og rådville, slik du altså helt sikkert må være. Så de tror at å gi masse råd (igjen; om en situasjon de ikke selv har stått i) vil hjelpe deg og gi deg støtte. Det hjelper selvsagt ikke. Det gir selvsagt ikke støtte. Du blir enten enda mer forvirra eller bare irritert, fordi rådene ikke passer deg. Fordi ingen andre enn akkurat deg har stått akkurat her og skulle ta akkurat dette valget i akkurat denne situasjonen med akkurat de som er involvert. Det nærmeste man kommer en ekspert i dette øyeblikket er deg, for det er du som kjenner situasjonen, og likevel har du ikke peiling på om du gjør det rette. Det vet man aldri. Man må følge hjertet, bruke fornuften og samle alle fakta på bordet og gjøre så godt man kan. Det er det beste alle får til uansett, også de såkalte ekspertene som gudene skal vite også har trådd feil noen ganger i sitt liv.

Nå har noen av skeptikerne tatt et skritt tilbake. De innser at de ikke kan stoppe deg eller veilede deg på sin måte. Du har valgt å gjøre ting på din måte og forelskelsen som nå er rørt inn med en god dose virkelighet og hverdag skal settes på prøve igjen når man prøver å lage en familie av to familier. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har gjort noe tøffere eller finere i hele mitt liv. Først skal man bli kjent med hverandres barn. Man skal være forelder for egne barn, men ikke for den andres barn. Det er fy-fy, ihvertfall de første årene. Så man spiller to roller samtidig. To motstridende roller. Det skal man balansere med å ikke la det være urettferdig mellom barna som nå har to forskjellige oppdragere med to ulike bakgrunner og rutiner som kan skille seg ganske godt fra hverandre. På kveldene legger man strategiene. Du kan jo bare se oss for deg med A3 ark, markeringstusjer og post-it utover det hele. Hva er beste strategi? På dagen prøver og feiler man seg frem, på kvelden er det kartleggingsmøte igjen. Hva fungerte? Hva må vi gjøre annerledes? 

Det er klart man tenker på barnas beste i denne prosessen. Selvsagt! Det er fokus hele veien. Utfordringen ligger i at barnas beste fra et voksenperspektiv ikke alltid trenger å være det barna har mest lyst til akkurat der og da. Jeg trenger ikke å dra eksempelet lenger enn til unger som vil spise sjokolade til frokost, lunsj og middag. Det er ikke alltid det barna har lyst til som i det lange løp er det beste for dem. Rundt finnes "ekspertene" som også har noen meninger om barnas beste. Problemet er bare at "barnas beste" ser ut til å sprike som hårstråene på hodet mitt gjør om dagen etter alt for mange måneder uten en frisørtime. Det beste for mine barn er ofte ikke det samme som naboen mener er det beste for sine barn. Jeg kaller det mangfold og er egentlig glad vi alle er forskjellige. Men når vi begynner å bli eksperter for hverandre og påberoper oss å vite best fordi "min måte er den beste" - da blir det skummelt - uansett hva det gjelder. Det betyr også at å dra barna gjennom den enorme endringen det er å la to familier vokse sammen kan bli ganske så skummel når det finnes ganske så mange bedrevitere på sidelinjen.

Prosessen av å smelte to familier sammen kan ta noen måneder og det kan ta år - mange år - og det er absolutt ikke gitt at man får en homogen harmonisk masse i enden av det hele. I prosessen prøver man seg frem og gjør endringer, man stabler seg sakte men sikkert på beina. Man er overlykkelig over alle som er glad for det som skjer og gjør så godt man kan for å finne en form som passer de som ikke er så fornøyde. Det hele skal man gjøre samtidig som man skal holde på egen verdighet og integritet og samtidig ivareta parforholdet. 

Jeg har ikke statistikken foran meg, men jeg er ganske sikker på at fraskilte som finner kjærligheten på nytt har hyppigere bruddstatistikk enn de som finner kjærligheten uten barn fra før. Jeg mener å ha lest det en gang. Ihverfall finner jeg det troverdig. Jeg finner det også ironisk for når jeg og min kjære møtte hverandre sa vi naivt: "Vi har vært igjennom dette en gang før, vi er mer erfarne nå, vi vet hva vi skal gjøre og ikke gjøre..." Hahaha! Så feil kan man ta! Vi var ikke erfarne i å etablere en lappeteppefamilie. Vi var ikke erfarne i å stå i utfordringene som følger med. Vi var ikke erfarne i det hele tatt. Nå derimot, er vi mer erfarne. Nå vet vi hva å smelte to familier sammen kan innebære. Nå har vi lært ganske mye om oss selv hver for seg og oss som par i en slik sammenheng. Og vi står sterke i det.

Vi har sikkert mange erfaringer foran oss fortsatt som vi ikke har tenkt på at kan skje der vi er nå, men uansett hva som skjer så har vi funnet en ro. Hverdagsfamilien begynner å falle fint på plass. Vi har funnet vår greie. Våre roller. Våre rutiner. Vår måte å omgås hverandre på. Vi har funnet ut hvordan vi skal stå i stormen og hvordan vi skal seile med i bølgete men deilig vann. Vi er ikke lenger to som forelsket seg og forsøkte å skape en familie. Vi er en familie nå. Jeg ser på min kjære og ser pappaen til barna mine. Ikke bare hun lille som boltrer rundt i magen og har han som biologisk pappa, men jeg ser også bonuspappaen til sønnen min. Vår familiefar i vår familie. Familiefar for alle barna våre. Det er så godt å kjenne på å endelig være det jeg aldri helt har hatt i voksen alder; en egen familie! Jeg, vi, har klart - tross utfordringer å skape vår familie. Og i familie legger jeg små tradisjoner som helgefrokoster, små hverdagsrutiner som at min kjære hjelper til med tannpussen og jeg leser bok, små øyeblikk som når vi ser på hverandre og smiler fra hjertet alle sammen, små gleder som når vi kjører over broa i Sarpsborg og later som vi er på berg- og dalbane, små stunder som når mannen sitter med høretelefoner på og gjør sine ting, mini lager de rareste lyder mens lekene flyr og undertegnede sitter og dytter tilbake på sparkene i magen. Alle disse tingene og tryggheten i at dette er livet mitt, livet vårt, dette er fremtiden min, fremtiden vår, dette er alt jeg og vi trenger - det gjør at jeg føler at jeg endelig har klart å etablere familien min. Familien der jeg er mamma og mannen min er pappa - om det så er på nye måter med nye titler og vi gjennom hverdag, gleder og utfordringer kvalifiserer til å kalle oss en vaskeekte moderne familie!

Legger med noen bilder fra vår lille miniferie som familie i pinsen. Vi har storkost oss!! :)


Roadtrip...


Niste... og en dæsj selvironi!

Utsikt...

Frokost...

Tur med de beste...

Liten fyr i stor natur...

Moderne familiefar...

Luksus...

Kosestund...

Takk for at du tittet innom! 
Håper du som oss har hatt en super pinse!! :)

mandag 18. mai 2015

Å gjøre det lille stort

Jeg liker festdager! Jeg liker tradisjoner! Jeg liker små glimt i løpet av året som hever seg over hverdagen! 17.mai er en slik dag. Jeg synes det er stor stas å pynte bord og husker tilbake når jeg var liten og vinglassene stod på bordet med servietter i seg på en hvit pyntet duk. Da fikk jeg en helt spesiell følelse i kroppen. Da visste jeg at vi skulle heve oss ut av hverdagen, rutiner og sånn som det alltid var og oppleve noe litt annerledes.

Det er vel litt min greie her i livet. Hvordan jeg ønsker å oppleve og å gi andre opplevelser. Det trenger ikke å være fantastisk stort for å gi en opplevelse. Ofte er det de små tingene, detaljene i det som skjer, som gjør at man går et annet sted i seg selv og blir med på en liten reise og kjenner etterpå at man virkelig har opplevd noe. Det er kanskje min greie uansett hva jeg driver med. Når jeg holder kurs så ønsker jeg å ta med meg deltakerne på en opplevelse, en liten reise, rommet de kom inn i er det samme, menneskene som er der er de samme, det meste er helt ordinært når man begynner. Det som inspirerer meg, som virkelig driver meg og som jeg mer og mer ser at ligger til grunn i det jeg gjør er at jeg forsøker å løfte meg og de jeg møter ut av det ordinære i det øyeblikket vi er sammen og å ta dem med på en reise i det ordinære som blir en ekstraordinær erfaring. Noe som fester seg. Noe som gjør inntrykk. Noe som løfter en ut av hverdagen. Opplevelse.


På samme måte går jeg gjerne og titter på pynt og detaljer til bursdagsfeiringen til sønnen min mange måneder i forkant. Jeg koser meg med å skape en helhet, i pynt, men også i arrangement, gjøre det lille stort kan man si. Vi går for helt vanlige bursdager. De er helt sikkert ikke så annerledes enn alle andres bursdager, men akkurat som når jeg holder kurs ønsker jeg å ta sønnen min spesielt og vennene hans med på en opplevelse. Så jeg begynner lenge før selve bursdagen og snakke om gavene, ønskene, bygge opp forventning, eierskap og glede for det som venter og koser meg med å se det bygge seg opp i kroppen hans, kjenne det bygge seg opp i kroppen min, gi spesielle opplevelser når det hele er i gang, kanskje så enkelt som i å la barna få lekepenger som de kjøper sin egen hamburger med, eller som den gangen Kaptein Sabeltann var helten. Vi hadde sjørøvergrill og gullpenger, barna kledde seg ut som sjørøvere, jeg var selveste Sunniva og de andre voksne kledd som sjørøvere. På bordet lå rutetet oppvaskhåndkler fra Søstrene Grene som ble bundet på hodene som på sjørøvere, det så ekte ut, muffinsen ble servert på Den Sorte Dame og pynten var selvsagt sjørøvete. Vi kledde etterhvert pappaen ut som selveste Kaptein Sabeltann og lot han gå gjennom skogene med en kiste mens barna kunne se det hele fra vinduet. Kaptein Sabeltann var forsvunnet når de kom ned, men på veien fant de et kart og etter å ha fulgt kartet kunne de lete frem en gjemt kiste full av gull. Gullet var gullknapper fra Panduro og gamle smykker jeg selv skulle kvitte meg med. Ungene så ikke det. De så en ekte skattekiste med ekte gull og var høye på opplevelsen. Det var ikke mer enn gullkanter festet med sikkerhetsnåler på en frakk, sort bukse, sorte støvler og en hatt fra kostymebutikken. Det var ikke mer enn et enkelt hjemmelaget kart og altså ræl i en rusten metallboks. Det kostet ikke så mye, men det gjorde stort inntrykk. Barna fikk seg en stor opplevelse og jeg må innrømme at det er en av mine største opplevelser også.


De beste coachingtimene er de hvor vi løsriver oss fra temaet og ideen om det som skulle løses og bare er sammen. Når vi sammen bygger opp øyeblikkene og erfarer oss gjennom prosessen og tydelig går igjennom en typisk kurve av erfaring. Av endring. Der hvor jeg kjenner at vi løftes ut av det ordinære og vi opplever noe helt spesielt. Der hvor jeg kjenner med hele meg og kan se på klienten at vi sammen har tatt en reise, selv om vi satt på et helt vanlig kontor i en times tid.

På samme måte skriver jeg. For en del år siden studerte jeg featurejournalistikk. Det er journalistikk der man skriver om virkeligheten på en nesten skjønnlitterær måte. Der detaljer og det å formidle opplevelsen som om man er i det som skjer, her og nå, når man leser det som er viktig. Vi fikk hele tiden høre hvor viktig det var å "å gjøre det lille stort". Altså å skrive fra virkeligheten og gi detaljene oppmerksomhet, men på en slik måte at de blir levende og gir noe mer. Når jeg selv skriver er jeg bevisst dette, selv om jeg nok ikke møter featuresjangeren bestandig i det jeg gjør. Likevel er jeg alltid opptatt av å bruke det som er og å gi opplevelser "gjennom det lille", det gjenkjennelige og på denne måten bidra til at det blir større. Jeg tror jeg nesten ubevisst alltid begynner i hverdagen, det vanlige, når jeg skriver. Og så lever jeg gjennom teksten til jeg kjenner at jeg løftes litt ut av det, får kontakt med noe mer, noe litt større, likevel handler det fortsatt om det hverdagslige, før jeg lander teksten i hverdagen igjen med håp om at vi gjennom mine ord sammen har tatt en reise der noe har skjedd, der ny innsikt har funnet sted, der nye tanker er inspirert, der det har skjedd et eller annet.

Jeg er stor fan av Dyreparken i Kristiansand, spesielt av Abra Havn. De har klart akkurat den kunsten. Å gjøre det lille stort, og de tjener godt på det! Det er ikke først og fremst sjørøverlandsbyen som gjør Abra Havn så bra, selv om det er et supert lerret for alt det andre. Det som imponerer meg er alle de små detaljene. Detaljer som vi kunne skapt i hverdagen om vi ville lage en sjørøverdag hjemme med ungene. Noen printede ark med sjørøverregler. Sjørøvere som kommer innom på besøk. Frokost - helt vanlig buffet - som blir et eventyr når man hentes på skuta og har med seg tre sjørøverkledde voksne mennesker som lever seg inn i rollen.

Når jeg har jobbet som pedagog med små barn er disse små tingene så viktige og når jeg lever meg inn i det lille så blir det så stort. Jeg bruker for eksempel pedagogstemmen som jeg kaller det. Jeg spiller på min egen stemme, gjør den lavere, hvisker litt, snakker høyere, snakker teatralsk. Med stemmen kommer kroppsspråket. Jeg bøyer meg fremover, samler kroppen, samler munnen, legger pekefingeren forsiktig foran den og synger lavt når bjørnen sover. Jeg viser med hendene når vi synger om digre tigere og jeg titter rundt meg og sørger for å møte hvert barn med blikkkontakt i løpet av sangen. Jeg gir meg ikke før jeg har sett de alle sammen og de har sett meg og jeg kjenner magien som bare kan oppstå når to mennesker har et eget øyeblikk med kontakt sammen. Først når jeg har alle med meg kan jeg avslutte sangen og da avslutter vi ofte med et brak fordi hver og en er invitert med og føler seg stor i det som skjer selv om måten de ble invitert inn på var gjennom det lille, et lite, men viktig blikk.


Jo mer jeg tenker på det, jo mer ser jeg at dette er min greie, opplevelser! Jeg var på studiesamling i helgen og læreren snakket om hvordan nyutdannede terapeuter gjerne har den smørbrødlista med tjenester de tilbyr etter endt studie. Hun presiserte viktigheten av å finne sin greie, nisje, og legge seg selv her og utvikle håndtverket. Å være en god coach eller god terapeut er et håndtverk. Se for deg en fysisk håndtverker som profilerer seg som både snekker, rørlegger og elektriker. Får du tillit til han? Han som gjør seg stor gjennom å kunne alt. Eller, får du mer tillit til han som profilerer seg alene som snekker, kanskje med et spesialtfelt, og viser at erfaringen og kompetansen ligger her? Jeg ville valgt tre av den siste fremfor en som mente han var god på alt. Jeg har tillit til håndtverket. Jeg har tillit til det mye mulig fordi det lille er troverdig, denne ene tingen han har spesialisert seg i, og gjennom å gi dette "lille" all fokus så blir det stort! Det blir en ekspertise av det.

Slik vil jeg jobbe som fagperson også. Jeg vil ikke gjøre meg selv stor gjennom å spille på alle strenger. Jeg vil finne min greie, mitt lille, og så vil jeg jobbe her, utvikle meg her og gjennom det gjøre mitt lille stort. Jeg merker jeg er godt på vei og jeg merker at jo mer jeg fokuserer på det lille fremfor å løpe rundt som en hodeløs høne på jakt etter alt, jo dyktigere blir jeg i det jeg driver med. Jo større blir jeg i det jeg driver med. En del av min nisje er å skape opplevelser. Jeg er god på det. Jeg er en formidler som tar med meg mennesker på en reise i det jeg gjør. Jeg bruker små detaljer og lar summen av det gjøre noe som egentlig er ordinært bli stort. Nå jobber jeg med å finne ut av hvordan jeg skal bruke min evne til å skape opplevelser sammen med min faglige kompetanse gjennom å finne mitt hjertebarn i det menneskelige. Jeg er godt på vei og har mine ideer, men håndtverket mitt driver stadig på å foredle seg. Jeg driver fortsatt og koker bort overflødig vann slik at jeg kan være helt sikker på at jeg har kokt bort det jeg egentlig ikke brenner for og redusert frem min greie, mitt lille, som jeg skal gjøre stort.

Det er et nytt livsperspektiv dette "å gjøre det lille stort". Jeg har ikke tenkt så direkte over det men blir mer og mer klar over at det er hva som har gjort at livet mitt blir bedre og bedre. Jeg har ryddet vekk de store tankene og ideene, hverdagen som er fyllt med mye forskjellig, ambisjonene som peker i alle retninger, jeg har ryddet og ryddet til det lille står igjen. De virkelig viktige tingene for meg. Som å pynte bordet fint til 17.mai å kjenne kjærlighet og glede når guttungen utbryter "Ååååh - se så fint bord!" når han våkner neste morgen. Med de samme stjernene i øynene som moren hadde på en 17.mai for 20-30 år siden. Som å glede meg over og nyte å sitte på verandaen i sola og ikke trenge noe annet enn akkurat det. Som å ha en mulig proppfull agenda av sosiale sprell og karreriebyggende muligheter og heller dra hjem fordi jeg vil være sammen med mannen min og ungen min. De er mitt lille som gjør livet så stort. Som å rydde kalenderen for året som kommer selv om jeg kan fylle den med mye gøy fordi jeg skal bli mamma til en til og vet at nettopp det blir enda større om jeg rydder bort alt stort rundt og går inn i det lille, hverdagen med den lille, og gjennom detaljer og tilstedeværelsen i det gjør det stort. Når jeg nå har kokt livet mitt en stund, og jeg undrer meg om bildet ikke er svært treffende gjennom at vi når livet koker virkelig får anledning til å koke bort det uviktige og frem det som virkelig betyr noe for oss, så ser jeg at det er lite jeg trenger for å være lykkelig. Det er det lille som skal til for at jeg har gode livsopplevelser og har det godt i eget liv. Jeg trenger i grunnen ikke mer enn en jobb der jeg kan ta andre med på opplevelser, nok lønn mellom meg og min kjære til å ha tak over hodet, mat vi liker og pynte litt i hus og på en selv i ny og ne, kontakt med venner og familie i en frekvens som også tillater å bare være alene eller med mine aller nærmeste og nyte det mest grunnleggende som berøring, blikk, sol, innedager i regn, skogsturer, strandturer og bare en dag på lekeplassen der barnelatteren setter gode spor i sjela for alltid.


Deler med dere noen bilder fra vår 17.mai. En dag som var full av kald vind og absolutt ikke hentet frem 17.mai idyllen. Det ble nå en idyllisk 17.mai likevel. Hvorfor? Fordi den bestod av mange herlige små øyeblikk som har fått leve seg ut i hjerte og sinn og da ser jeg hvor store de er. Jeg trenger ikke solskinn ute så lenge jeg kan hente frem solskinnet i hjertet! ;) Klisje? Helt sikkert, men klisjeer er jo også det jeg har skrevet om i dette innlegget; Det lille som ikke kan gjentas for ofte fordi det i sannhet er veldig stort!

fredag 15. mai 2015

Aldri helt den samme

I gestaltpsykologi er feltteorien viktig. Den sier noe om hva som skjer mellom mennesker og hvordan det oppstår et felt når to eller flere personer møter hverandre og at feltet alltid preges av det menneskene i det bærer med seg av personlighet, tanker, følelser, erfaringer, minner og hva nå enn som preger dem akkurat da de går inn i feltet. Som coach har det vært helt tydelig for meg at dette skjer når jeg har hatt mange coachingtimer på rad en dag. Den ene kommer inn på kontoret og jeg kjenner meg plutselig tung, umotivert og holder tilbake - det har oppstått noe i feltet mellom meg og klient. En time senere tråkker neste kvinne inn og feltet preges av latter, humor og masse energi. Klient nummer tre for dagen sprader inn på kontoret og både jeg og klienten blir sittende fremoverlent med en effektiv energi mellom oss og et fenomen som skriker "Her skal det skje ting!" Det har vært helt åpenbart flere ganger hvor unike alle relasjoner er når jeg ser det i denne sammenhengen. Jeg kan ikke skylde på at jeg selv har en dårlig dag. Den går jo fra super til tung dag i løpet av en time og så senere over til noe helt annet. Det er ikke dagsformen min som er gjeldende. Det er summen av meg og den jeg møter og hva som oppstår mellom oss. Når jeg har kurs er det snakk om større felt, mange medlemmer, og jeg ser det samme. I noen grupper blir det veldig koselig og alle er venner med hverandre. I noen grupper er det en konfronterende stil som gjelder. I noen grupper undres det mye. I andre undres det nesten ikke. I noen grupper oppstår motstand mot kursleder i andre idealiseres kursleder. Det oppstår helt tydelige gruppefenomen som virker særegent for gruppen og ganske ofte kan man også se hvordan gruppen endrer energi og fokus når noen er borte eller nye kommer til. Feltet er hele tiden i endring.

Dette har vært nytt lærdom å ta med seg videre i livet. Jeg blir til i møte med mine omgivelser og mine omgivelser blir til i møte med meg. Jeg er ikke en statisk enhet og jeg er ikke alltid lik: "Jeg er bare sånn!" hører jeg ofte og min innvending er gjerne: "Du gjør bare sånn, her og nå!" Tilbake får jeg ofte høre: "Jeg gjør alltid sånn, jeg er jo meg selv..." og jeg tenker for meg selv og responderer og deler ulikt avhengig av situasjonen at det er trist om noen binder seg til å bare være på en konkret måte i livet fordi de har innbilt seg at dette er deres personlighet og at de derfor ikke har handlingsrom til å håndtere deler av livet annerledes. Man har alltid den muligheten. Vi kan alltid velge å handle annerledes. Jeg tror vi alle generelt har mye å hente på å tørre å flyte med omgivelsene og oss selv og tilpasse oss hele veien, uten at det betyr man skal gå imot egne verdier eller si seg enig med alle man møter på, men det er absolutt mye å hente på å tørre å være dynamisk og oppdage gjennom det at man som mennesker har mange strenger å spille på.

Jeg undrer meg om jeg ikke tråkket inn i et helt nytt felt i november en gang når mini i magen ble unnfanget. Jeg undrer meg om ikke feltet har vokst jevnt og trutt siden da, mer eller mindre bevisst for min del. Jeg undrer meg om jeg ikke akkurat nå er sterkt preget av feltet jeg har med den lille i magen.



Jeg merker at jeg er så annerledes nå som jeg er gravid. Annerledes enn før jeg ble gravid. Annerledes enn sist jeg var gravid. Det var et helt annet felt som var aktivert den gangen enn nå. I møte med denne babyen blir jeg så mye roligere enn jeg ellers er og enn jeg var den gangen. Jeg merker at jeg blir litt mer introvert og holder meg litt mer tilbake på noen områder og finner en ro i det, samtidig er jeg langt tryggere når min ekstroverte side aktiveres og jeg møter mennesker i sosiale situasjoner jeg ellers er ukomfortabel med. Jeg har en annen ro i de. Jeg aksepterer mer at jeg ikke har behov for å være frempå og i det er jeg mer naturlig både når jeg er frempå og bakpå i samtaler med folk. Det er akkurat som om jeg er litt smittet. Smittet av en litt annen personlighet. Noe jeg tenker er akkurat det som skjer i et felt mellom to eller flere mennesker. Personligheten jeg er smittet av er i så fall litt roligere til sinns enn meg, litt mer nedpå av natur, lett i sinnet og en kombinasjon av sosial og introvert på en og samme tid. Jeg kan ikke annet enn å drodle litt med tankene om at det kanskje foregår en gjensidig påvirkning allerede mellom meg og bebis i magen der vi for øyeblikket er i en symbiose der vi blir preget av hverandres natur. At den litt nye meg er meg som er i stadig påvirkning av feltet mellom meg og den lille. Jeg møter ikke noen alene lenger. Jeg møter de med et individ i magen. Et individ som kommuniserer med meg dagen lang gjennom sine bevegelser i møte med mine bevegelser, lyder og omgivelser. Jeg går her med mine følelser som aktiveres av livet jeg møter og jeg merker at den lille responderer på følelsene, samtidig er det andre ting som skjer med meg i tankene og følelsene som jeg ikke vet hvor egentlig kommer fra men som har endret karakter. Hvordan det er relatert til den lille i magen kan diskuteres, men at det er relatert til svangerskapet er helt sikkert. Jeg gjør meg tanker om at det er langt større påvirkning mellom mor og barn som skjer i et svangerskap enn vi egentlig er klar over og tenker over. Det er ihvertfall min hypotese i møte med mine erfaringer som gravid.

Uansett hvordan man forklarer det er det ihvertfall ingen tvil om at det er bebis for alle penga om dagen. Jeg ser mager overalt. Jeg ser vogner overalt. Jeg ser babyer overalt. Jeg prater mer om det enn jeg egentlig er fornøyd med, for jeg er jo mer enn gravid selv om jeg er gravid. Samtidig er det bare å akseptere at det tar fokus og at det er dette jeg blir opptatt av. Det er faktisk greit om store karriereambisjoner, dype samtaler eller fagteori ikke er det som fenger mest akkurat nå. Nope! Jeg drømmer heller om permisjonstid, trilleturer og nye bekjentskaper med folk som er villig til å snakke om pupp og bæsj en periode. Jeg leser heller "Mammasjokket" av Helena Bodtkorb enn å lese om gestaltpsykologi. Jeg ser heller på fødeprogrammer på TV enn å se på serier som handler om kjærlighet - det var mye mer stas før jeg ble gravid og spesielt for to år siden når jeg var nyforelsket. Det er helt tydelig at jeg og mine felt er endret etter at jeg ble gravid. Det blir tema veldig fort enten jeg tar det opp selv eller ikke. Med magen i front er det kanskje ikke så rart.

Har du noen gang gitt deg selv muligheten til å observere og oppdage hvor ulik du blir i møte med forskjellige mennesker og hvordan det hele kan endre seg fra et minutt til et annet fordi en ny person kommer inn i feltet? Vel, jeg anbefaler deg å være bevisst at du nettopp hele tiden er i endring på grunn av gjensidig påvirkning med dine omgivelser og gjennom det se om du kan oppdage sider av deg selv som du kanskje ikke var helt klar over. Det er så spennende med relasjoner synes jeg og jo mer jeg observerer hvem jeg blir i møte med andre, jo mer blir jeg klar over hvem jeg er i et tomt rom der den eneste jeg egentlig møter er meg selv.

torsdag 14. mai 2015

Når det blir alt for mye

Den siste tiden har det vært alt for mye som har skjedd og tatt fokus i min hverdag. Jobb med deadliner, studier med oppgave og eksamen rett rundt hjørnet, svangerskap, mammaliv, privatliv ellers og alt mulig rart som egentlig kan dukke opp i omtrent samme tidsrom. Ved flere anledninger har jeg kjent stresset i årene, motstanden i kroppen og ønsket om å gi opp, kapitulere, men jeg har pustet meg gjennom ubehaget slik jeg har planer om å puste meg gjennom riene i august og har hele tiden kommet frem til; Nei, litt til! Jeg kan klare det!

Nå klarer jeg det ikke lenger. Eksamen er i morgen og jobb er ikke lenger mulig å gjennomføre for denne gravide kroppen og jeg befinner meg et sted hvor jeg absolutt ikke gir opp men gir slipp. Jeg gir slipp på den lange kampen av å holde ut litt til og hengir meg til aksept. Det er som det er, det som ikke går mer går ikke mer. Det er helt ok nå. Ett drøyt år frem i tid er jeg tilbake i karrieremodus, men nå er det viktigste jeg kan gjøre å ta vare på babyen i magen, kvinnen som bærer henne og hengi meg til svangerskapet og dets realiteter.

Jeg er faktisk veldig stolt av meg selv som har klart meg så langt, for jeg kunne, og jeg tror mange ville, gitt slipp for flere uker tilbake. I perioder når stresset har vært som verst og kroppen har vært som tyngst har jeg undret meg hvordan jeg skulle klare å ta et skritt videre, på et nesten ubevisst plan tok jeg steg etter steg og samtidig som mye har blitt tyngre har det også blitt lettere gjennom stegene. Lettere fordi det har gått på et vis og det er mye styrke å hente i å se at ting går på et vis når man tror at det ikke skal gå. Lettere også fordi jeg innser at jeg har tatt viktige grep hele veien og det er disse grepene som har bært meg igjennom.

Det er ikke hokus pokus å mestre hverdagen. Det er ikke hokus pokus å stå igjennom tøffe perioder. Det er så enkelt som at det krever noen livsstrategier og her er mine de siste ukene:

1. Akseptere situasjonen som den er og akseptere hvordan jeg håndterer den - det er tungt akkurat nå.
2. Prioritere - man klarer ikke alt 100% i en hver situasjon, spesielt ikke når det blir litt for mye som skjer samtidig. Da må man velge hvor man vil legge fokus og prioritere ned mye. Jeg har klart å prioritere ned det som ikke har vært nødvendig og lagt energien min der det har vært nødvendig. Jeg har kuttet av enhver tanke eller følelse av dårlig samvittighet med punkt nummer en; aksept for at ting er som de er og at noe faktisk må nedprioriteres for at annet skal mestres tilstrekkelig.
3. Sette grenser (tydeliggjøre behov) - "Jeg får det faktisk ikke til!" "Jeg er nødt til legge fokuset mitt på A nå og så må B vente til jeg er ferdig med A." Det å åpent sette grenser, tørre å stå for de og ikke trenge å forklare, men likevel være så trygg på grensene jeg setter at jeg ikke har noe problem med å dele og begrunne hvorfor de er satt er som en enorm befrielse og lettelse. For eksempel: "Jeg må ha ordentlig matpause med ro rundt meg." Eller; "Jeg kan ikke jobbe kvelder akkurat nå." Det er grenser som i gitte situasjoner er helt rimelige og ofte handler det om å tørre å sette de for egen del og å i grensesettingen inkludere at dårlig samvittighet for det som grensesettes ikke er velkomment.
4. Be om hjelp - Når det blir for mye er det ingen skam i å utnytte ressursene en har rundt seg. Som at jeg ber mannen min gjøre noen oppgaver som tynger meg og som jeg ser jeg ikke mestrer akkurat nå, eller at jeg ber arbeidsgiver om tilrettelegging på jobb fordi det er behov for det i situasjonen jeg er i. Det er lov å forholde seg til fakta i eget liv, akseptere at de er som de er, forholde seg til de og be om veiledning, hjelp eller i det hele tatt det man har krav på. De er ingen skam i å ha begrensninger. Din verdi som menneske avgjøres ikke av hvilke begrensninger du har, men din livskvalitet avhenger av hvordan du møter de.

En av mine viktigste prioriteringer...


Helt konkret så er dette blant mine grenser, prioriteringer og aksept siste ukene; Legge private mail til side, de får svares på når jeg har tid, overskudd og lyst. Ikke svare kommentarer på bloggen og ved å sette den grensen kutte vekk tanker om at jeg "burde" eller "må" gjøre det, som bare gir stress og dårlig samvittighet. Stress jeg ikke har hatt kapasitet til. La husarbeidet skure og akseptere at vi ikke har det mest ryddig og rent akkurat nå. Se verdien i raske måltider og handling som går fort. Lene meg på ektemannen min og tåle at ting her hjemme har vært på hans måte og ikke min, mot at jeg har sluppet å tenke på det. Lage meg realistiske forventninger til eksamensresultat og forholde meg til det jeg faktisk trenger; å stå! Karakterjageren i meg har måtte svelge noen kameler i den prosessen, men tross alt kan jeg ikke få toppresultater på eksamen, ha et fantastisk ryddig og rent hus, ha økologisk mat lagd fra bunnen hver dag, svare alle henvendelser jeg får, gjøre en knall innsats på jobb, være en god mor, en tilstedeværende kone, forsvarlig bære frem et barn og ha det godt med meg selv samtidig. Noe må nedprioriteres. Noe prioriteres også opp. Jobb. Jeg ville fullføre viktige oppgaver og mine forpliktelser. Mamma. Jeg ville prioritere disse siste månedene hvor han som snart er storebror fortsatt er enebarn i hverdagen sammen med meg og ta vare på de øyeblikkene som vi aldri får igjen. Hvile. Jeg ville prioritere krefter til å klare nevnte prioriteringer og i det ha en gravidhelse som er forsvarlig for barnet i magen. Meg. Det har vært viktig for meg å ha det godt i stegene jeg har tatt og lytte meg selv gjennom de ved å tilpasse stegene slik at jeg best mulig har klart å gjennomføre målene mine uten å gå på bekostning av meg selv.

Nettopp derfor har jeg i dag, dagen før eksamen hatt fridag med familien min. Jeg velger ikke bort tid med sønnen min, han prioriteres over alt annet. Også eksamen. Lesing og forberedelser har vært lagt til de barnefrie dagene. I dag har jeg tittet litt over notater, men først og fremst har vi kost oss i sola, vært på sykkel/vaggetur i nærområdet, hatt piknik med naboer nede på Bærums Verk, kost oss med samtaler rundt middagsbordet, jeg har rukket å se en episode og etter dette innlegget to, av serien jeg følger med på om dagen og jeg har generelt tatt livet veldig med ro. "Det du ikke husker er du ikke moden for" ble sagt i en forelesning en gang. Jeg tenker også "Det jeg ikke kan som betyr at jeg må ofre en dag med det som betyr mest for meg i livet mitt for å lære er jeg heller ikke moden for". Jeg tenker også, slik jeg gjør hver julaften rett før gjestene kommer: "Skitt dau! Det får klare seg med det vi har gjort så langt, nå rekker vi ikke mer, dette er godt nok!" Jeg drar på eksamen i morgen godt nok forberedt, og så får jeg det resultatet som tilsvarer mine prioriteringer. Står jeg ikke kan jeg vel trekke konklusjonen at det ikke har vært viktig nok blant mine prioriteringer og står jeg, som jeg selvsagt tror og håper så konkluderer jeg med at det har vært viktig nok.

Fra turen vår i dag: Øverst på prioriteringslista!


Jeg skriver dette innlegget for å dele det jeg kjenner på nå kvelden før eksamen; Det er ikke så himla farlig! Livet altså, smått og stort i det! Det gjelder bare å flyte med så godt man kan, finne ut hva man liker best og får mest energi av, gjøre det man kan for å skape mest mulig rom til dette, prioritere bort det som kveler det eller deg fullstendig og hele veien finpusse hverdagen gjennom valg. Det som ikke fungerer for meg velger jeg mer og mer bort og det som gjør meg lykkelig velger jeg mer og mer frem. "Hvis du gjør det som gjør deg lykkelig her og nå, så vil du også ende opp som lykkelig" er en versjon av mitt hovedmotto. Hele dette innlegget handler om det. Jeg er lykkelig! Jeg er lykkelig fordi jeg har akseptert hvem jeg er og hva som faktisk gjør meg lykkelig, jeg har prioritert i tråd med mine verdier og med følelsen i meg av hva som gjør meg godt i mitt liv, jeg har satt haugesvis med grenser for å respektere mine prioriteringer, verdier og følelser og jeg har gjort meg ydmyk nok til å innse at jeg ikke blir lykkelig av å ha stålkontroll hele tiden men at lykken for meg er et ærlig blikk på meg selv og livet mitt og ydmykhet og sårbarhet i møte med det.

Jeg vil på slutten av innlegget i dag takke dere som leser, takke dere som legger igjen kommentarer, det betyr veldig mye for meg, selv om jeg ikke uttrykker det så ofte. Bloggen ser jeg blir en av mine prioriteringer når jeg er tro mot meg selv og hva jeg virkelig liker å gjøre. Jeg ser også at når jeg har endret litt mitt konsept og min form her inne så endrer det lesermassen min. Det er helt ok! Skal jeg ha det bra må jeg skrive ut fra det som kjennes riktig for meg og håpe at det treffer deg. Jeg er derfor veldig takknemlig for trofaste lesere og nye lesere som finner noe i det jeg finner mening i å skrive. Tusen takk skal dere ha for at dere er der ute :)

Håper dere har hatt en like fin dag som meg - bildene i innlegget er fra vår fin-fine dag!! :)