fredag 9. januar 2015

Hvis du kunne gjort hva som helst...

Min selvutviklingsferd begynte med ordene i overskriften. Jeg stod foran speilet i leiligheten min i 2008, helt i bunnen av mitt liv. Alt som kunne gå galt hadde gått galt akkurat da og jeg stod ny"skilt" tilbake og stirret på meg selv:

"Hvis du kunne gjort hva som helst, hva ville det vært?" sa en stemme i hodet.

Svaret akkurat da var: "Ikke dette! Jeg ville ikke stått her!" 

Spørsmålet sammen med svaret gjorde meg oppmerksom på tre ting:

1. Jeg var ikke fornøyd der jeg var! 
2. Om jeg kunne velge, hadde jeg gjort noe annet! 
3. Jeg visste ikke hva jeg ville gjort hvis jeg kunne gjort absolutt hva som helst, altså utelukkende det jeg selv ønsket i livet mitt. Hva ville jeg jobbet med? Hvem ville jeg levd med? Hva hadde jeg brukt fritiden på? Jeg hadde ikke peiling!

I samme øyeblikk bestemte jeg meg for at jeg ihvertfall ikke skulle fortsette å gjøre det jeg gjorde da, det var tydelig at dette ikke var det jeg helst ville i livet i hvertfall, så jeg begynte å se utover i søken etter inspirasjon til et eller annet. Et eller annet som kunne vise meg hvor jeg skulle gå. Hvor jeg helst ville være.

Når livet er vanskelig er det viktig å se utover av og til. Ikke bli for selvfokusert. Ikke bli sittende fast i gamle tankemønstre, handlingsmønstre og dyrking av vanskelige følelser, men rett og slett løfte blikket og se at det finnes mer der ute.

Årene fulgte med mye prøving og feiling. Altså - når du ikke har peiling på hvem du er eller hvor du helst vil så er feiling en uungåelig del av prosessen og en viktig del. For hver gang jeg feilet visste jeg "Det er ihvertfall ikke hit jeg skal" og for hver gang ble det som lå den andre veien, dette jeg ikke helt visste hva var, tydeligere og tydeligere for meg. Jeg vendte altså blikket innover igjen, men på en ny måte. En måte som ikke handlet om å gå i gamle spor men som handlet om å bruke mine indre ressurser til å belyse nye spor i mitt nye liv. Gjennom å bli kjent med meg selv ved å avkle meg alt som ikke var meg, ble det jo bare tydeligere og tydeligere hva som var meg. For ikke å snakke om den store verdien i å kjenne igjen kroppens egne signaler når man trår feil. Etterhvert kjente jeg det raskere og raskere i utprøvingen når jeg rotet meg bort i en gate jeg ikke hørte hjemme og til slutt rotet jeg meg bort sjeldnere og sjeldnere. Jeg kunne liksom bare kjenne det i det jeg så gatenavnet - at nei, dette er ikke riktig for meg.

Det var også en viktig læring i å ta denne følelsen på alvor, uansett hva andre måtte tenke. Det var viktig å tørre å eie mine egne følelser. Følelsen av at noe ikke stemte og tillate meg å si "Nei takk!" og ikke minst å kjenne igjen mer og mer følelsen av at noe stemmer, at det treffer sjelen på et vis og våge å si: "Ja takk!"

Etterhvert som jeg gikk veien og fulgte mitt egenkomponerte motto "Hvis du gjør det som kjennes riktig for deg her og nå, vil det hele veien lede deg til et sted hvor det også kjennes riktig i fremtiden" så skjedde det magiske ting. Mottoet gikk i oppfyllelse. For steg etter steg så kunne jeg svare noe helt annet på spørsmålet reisen begynte med:

"Hvis du kunne gjort hva som helst, hva ville det vært?"
"Det ville vært dette!! Jeg ville ikke gjort noe annet enn dette!"

Spørsmålet og mottoet har jeg fortsatt med meg og det er disse to jeg hele tiden bruker til å navigere meg. Når jeg ikke har det helt godt så spør jeg "Hvis du kunne gjort hva som helst...". Noen ganger svarer jeg "Da ville jeg gjort noe annet!" og da tar jeg tak og begynner endring med det samme. Andre ganger og kanskje enda oftere svarer jeg: "Da ville jeg vært her!" en påminnelse jeg tror vi alle trenger av og til for man kan lett ta for gitt det man har, se det negative i det og glemme hvor heldig man er, glemme at man en gang ville gjort hva som helst for å stå akkurat der en står nå. Derfor spør jeg meg selv ofte om dette og svarer heldigvis også oftere og oftere: "Jeg ville gjort dette! Jeg ville vært her!"

Når det kjennes riktig og jeg kan svare positivt på spørsmålet mitt så forsvinner også den frykten jeg en gang hadde for fremtiden og hvordan ting vil gå, for det viktige er jo hvordan det går nå og så lenge jeg akkurat nå er der jeg vil være eller beveger meg mot et sted jeg vil være vil jeg jo også alltid være her. Her hvor jeg har det godt eller er på vei mot noe godt.

Det er fint å stoppe opp og se hvor man er i ny og ne. Ha et statusmøte med seg selv. Kjenne på øyeblikket. For det er jo tilstedeværelse i dette øyeblikket som henter frem sannheten, det som er, og som gjennom det gir kraft, styrke og lyst til feire det som er eller til å gjøre det bedre. Derfor spør jeg også deg:

"Hvis du kunne gjøre hva som helst - hva ville du gjort?"

Dette for eksempel, dette vil jeg gjøre - så mye jeg bare kan! ;)

mandag 29. desember 2014

Nytt år, nye muligheter!!

Håper dere som titter innom har hatt en fin jul og ser frem mot en super nyttårsaften og en strålende ny start på 2015!! Undertegnede har tilbragt mesteparten av julen med dorull, nesespray og antibiotika på stuebordet, liggende langflat i sofaen. Og jeg ser ironien i at jeg begynte 2014 på nesten samme måte som jeg avslutter det. Jeg antar starten på året noen ganger setter tonen for hva som kommer? Heldigvis ble vår første julaften som gifte i vårt felles hjem kjempefin og jeg holdt meg nesten frisk gjennom dagen, så noen virkelig gode juleminner tar jeg med meg også fra julen i år :)

Jeg liker godt å bruke nyttår til en tid for ettertanke og refleksjon over året som har gått. Jeg har veldig tro på slike bevisste runder etter perioder eller prosesser, for jeg tror det er når vi gir oss selv tid til ettertanke at vi virkelig kan lære og vokse basert på de erfaringer vi gjør oss. 2014 har for meg vært et helt utrolig år!! Virkelig et sånt år som man kunne lagd en film om eller en TV-serie. Vi - jeg og de nær meg - har klart å presse så mye inn i 2014 at jeg tror året nå på slutten er ganske sprekkferdig, akkurat slik jeg ser de fleste rundt meg er etter mange runder med fet julemat. Jeg derimot, etter årets jul, er på grensen til avmagret og klar for nye runder med mat, erfaringer og opplevelser - men de får vente til 2015! 2014 er altså fylt til randen allerede!!

Dette året har vært mitt aller beste noen sinne. Dette året kunne jeg også sett tilbake på som et av de verste. Med andre år et innholdsrikt år!! På pluss-siden har jeg giftet meg med drømmemannen, har hatt enda et år som mamma til den fineste lille fyren jeg vet om, koser meg i et hjem som jeg er veldig glad i, har begynt et studie jeg har ventet spent på noen år i en fantastisk klasse, har fått en jobb jeg i begynnelsen av 2014 sa dette om: "En sånn jobb vil jeg ha i løpet av året, til høsten kanskje..." og på høsten fikk jeg den. Og selve julaften dette året feiret jeg med min kjernefamilie fra barndommen; mamma, pappa og mine to søstre samt de to flotteste menneskene mine foreldre kunne funnet å dele livet med på hver sin kant og ikke minst med drømmemannen ved min side og julaften med mitt lille gull. For en som har skilte foreldre har det vært en stor, flott og stolt jul at vi som familie kan ha det så fint sammen selv om det har vært noen endringer i familiestrukturen og derav sine utfordringer gjennom årene. Like stolt er jeg over å ha pappaen til min lille her ved flere anledninger gjennom julen, der mini kan oppleve å ha en hel familie selv om vi ikke bor sammen i den opprinnelige kjernefamilien vi heller. Det er slike ting som blir så store og så viktige for meg nå som jeg er blitt voksen og det er slike ting jeg kjenner er veldig trist at ikke lar seg gjøre i andre sammenhenger. Jeg ønsker alle å komme dit. Jeg ønsker det for alle barn som har opplevd at foreldrene skiller seg og så ønsker jeg det for foreldrene også for det er vondt å leve i konflikt fremfor forsoning. Likevel innser jeg at veien fra konflikt til forsoning i noen tilfeller kan være lang og vanskelig. Og jeg innser at man for å komme til forsoning i mange tilfeller må gjennom vanskelige prosesser og ta et realt møte både med seg selv og de andre involverte før man en dag forhåpentligvis kan kjenne på forsoning, sjelero, god samvittighet og stolthet.

Dette året kunne vært et av mine verste. Jeg har vel aldri hatt verre helsetilstand enn i 2014 og er så sabla stolt over at jeg likevel står i en krevende jobb i full stilling og får livet til å gå rundt tross smerter og en sliten kropp. Nå på slutten av 2014 ser jeg lyset i tunellen rett rundt hjørnet og vet at smerter og utmattelse ikke skal ta like stor del i fremtidige år og heller ikke i 2015. En lettelse og en enorm styrke er det jeg sitter igjen med - for når jeg kan klare det jeg har klart i 2014 under forutsetningene jeg har hatt så kan jeg klare hva som helst i årene som venter når helsen vil peke oppover igjen. Vi har også hatt andre utfordringer i 2014 som jeg ikke vil gå i detaljer på. Jeg - vi - kunne dyrket disse utfordringene og virkelig latt de ta plassen i livene våre og overskygget alt det andre. Vi har valgt å ikke la det gjøre det. Vi har fått en god trening i å differensiere i 2014: At noe i livet er skikkelig kjipt, betyr ikke at alt i livet er kjipt! Det er en kunst og en enorm tilfredstillelse å klare å se ting seperat fra hverandre og for hva det er og la det enkelte få leve i sin ånd. Det vil si at vi har lært oss å akseptere og anerkjenne at noe er vondt og vanskelig, samtidig som vi har klart å være ordentlig takknemlige, lykkelige og glade for andre deler av livet som bare er positive.

Jeg skriver over her at dette kunne vært mitt verste år på lenge. Kunne. Om jeg hadde latt det vonde få fokus hadde det overskygget det gode og jeg ville "glemt" å glede meg over alt det flotte som har skjedd. Men jeg har ikke glemt alt det flotte som har skjedd. Jeg har virkelig feiret og gått inn i det, uten å fornekte at livet også har sine skyggesider. Og jeg sitter igjen med en god følelse i kroppen av at jeg har lært meg å mestre livet. At livet er vondt og vanskelig i perioder - for alle! At det ikke er en krise! At vi alle skal igjennom noe i løpet av våre liv og at det er opp til hver enkelt av oss hvordan vi håndterer det vi går igjennom. I hvilken grad vi velger at det skal ta over livene våre. Når jeg har kunnet stå i alt som har vært i 2014 uten å tappes, uten å falle sammen, men heller funnet styrke, klart å fokusere på det gode og kjenne takknemlighet og stolthet selv om alt ikke er perfekt. Ja - da vet jeg at jeg vil tåle livet fremover også! At jeg evner å ta med meg alle nyansene uten at de trenger å krangle om hverandres plass.

Nå står jeg, du, rett foran et nytt år - og jeg ønsker meg for 2015 å møte det som skjer som jeg har gjort i 2014. Med ro i sinn og sjel om at det kommer til å bli et krevende år fordi alle år har sine krevende elementer og livet ikke eksisterer uten. Med styrke og aksept for at livet i sin helhet har både solsider og skyggesider og at de ulike sidene gir hverandre liv og karakter. Hva hadde det gode virkelig vært uten kontrasten vi kjenner fra det litt vanskeligere? Livet er nyansert og jeg ønsker å møte det med aksept. Jeg har prøvd hardt i 2014 og har lært å ta et skritt tilbake og la ting skje av seg selv istedenfor. Det meste har en tendens til å finne sin plass og sin naturlige og derfor konstruktive rytme til slutt om man lar det og ikke påtvinger det sine egne ideer og behov for kontroll. Så i 2015 ønsker jeg å fortsette å ta et skritt tilbake og la ting få utfolde seg mer naturlig og å møte det med aksept for at mye faktisk er som det er uansett om man måtte like det eller ikke. I 2015 vil jeg også fortsette å glede meg over det gode i livet. Ikke skamme meg over at noe er godt selv annet ikke er det. Ikke føle at jeg må holde tilbake eller sensurere noe som er stort og viktig for meg, selv om andre mener jeg "burde" ha annet fokus. Mitt liv er mitt liv og det er det eneste livet jeg lever og skal leve, så da er det min jobb og mitt ansvar og gjøre det ytterste ut av det mens jeg lever det, og en av mine måter å gjøre dette på er å tillate meg å virkelig, virkelig glede meg over det jeg opplever som betyr mye for meg og jeg deler gjerne både kjærligheten, stoltheten og takknemligheten med andre.

I 2015 venter det oss mye!! Blant begivenhetene er to bryllup - hver av mine foreldre gifter seg på nytt og jeg fylles med slik en sterk kjærlighet av å se de lykkelige og se de ha funnet en sterk kjærlighet å leve resten av livet i. Det er ingenting som gleder meg mer enn at de som står meg nær (og også fremmede selvsagt) opplever gode ting og er lykkelige i sine liv. Jeg forsøker å ha fokus på å være glad på andres vegne fremfor å lete etter feil eller å tro at jeg vet bedre. Jeg vet ikke bedre i andres liv, jeg vet bare best i mitt liv og jeg opplever en sterk frihet i å slippe andre fri og ha tillit til deres valg og bare glede meg for dem og på samme måte ha tillit til mine valg og glede meg over det gode i livet jeg har valgt frem.

Ja - jeg avslutter 2014 med en sterk takknemlighet, følelse av styrke, en sikkerhet på at ting ordner seg til det beste, en frihet i å løfte ansvaret for "det beste" for alle andre av mine skuldre og en trygghet og styrke i å med glede ta ansvaret for mine egne valg og handlinger i livet. Jeg kjenner at jeg gleder meg til 2015 som jeg vet vil bli et av mine viktigste år full av fantastiske minner for livet. Jeg vet like mye at livet er matte. Livet har en merkelig eller heller logisk form for balanse. Så for hvert fantastiske øyeblikk vil det være en motpol, for hver glede vil det finnes stunder av alvor, for hvert ukompliserte øyeblikk vil jeg senere møte noen utfordringer. Det er helt greit! 2015 jeg tar deg imot med strak arm! Jeg har endelig knekt koden på livet, insett hvor ufarlig det ubehagelige og krevende er, og gleder meg til å vokse, lære og virkelig leve i alle livets nyanser!!! Takk! :)





torsdag 13. november 2014

Klisjeinnlegget over alle klisjeinnlegg og sant som bare det!

Jeg vet ikke helt hva jeg vil skrive om. Livskvalitet kanskje. Mulig livsglede. Jeg vil skrive om det fordi jeg kjenner det. Fordi jeg kjenner at jeg har en hverdag med høy livskvalitet for meg. Jeg vil skrive om det fordi jeg kjenner på så sterk livsglede om dagen.

Før jeg begynte å utdanne meg til å bli coach kunne jeg ikke si det samme. Selv om livet med mine øyne nå absolutt hadde høy kvalitet da, så hadde jeg ikke helt kontakt med det. Det var så mye annet som forstyrret meg. Så mye annet som tok plass. Som frykt, mest av alt frykt, og også litt jag, i grunnen mye jag. Jeg var livredd for å ikke være god nok. Livredd for hva andre måtte mene om meg. Livredd for hvordan jeg selv skulle vurdere meg etter endt dag. Livredd for å stoppe opp å kjenne på følelsene all denne frykten brakte med seg. Stress. Boblende ubehag i kroppen. Jeg ville ikke kjenne det. Ville ikke være i det.

Utfordringene i perioder av livet da kan se ut som peanøtter nå. Noen var på størrelsen med jordkloden. Men stort sett var de altså små som peanøtter, sett med de øynene jeg ser med i dag. De øynene som har blitt 34 år gamle altså og bikker mot 35. Når jeg så på de med mine 28 år gamle øyne må jeg innrømme at jeg så jordkloden. Mye virket så stort og uoverkommelig da. Ting som jeg bare børster av skuldrene nå.

Hva har skjedd på disse syv årene, undrer jeg! "Masse!" svarer jeg meg selv. Mest av alt har jeg trent. Trent muskler. Muskler som har vokst seg sterke. Og nei, de som kjenner meg vet at jeg ikke snakker om kroppslige muskler, de har vel heller svunnet litt vekk fra 28 til 34, men mine indre muskler har vokst. Mine sjelelige muskler er blitt så sterke nå at hele jordkloden oppleves som en peanøtt. "Hvilke muskler er det som har vokst?" spør jeg meg selv. "Kjærlighetsmuskelen" svarer jeg. Jeg har lært meg å elske. Å elske meg selv. Å virkelig, virkelig elske de rundt meg. Å elske smått og stort i hverdagen. Å elske livet. Uansett hvor jeg vender nesen så ser jeg noe jeg elsker. Når jeg tittet rundt meg i 2008 så vet jeg ikke en gang om jeg visste hva å virkelig elske var.

Takknemlighetsmuskelen har også vokst. Jeg tror det er denne som har dyttet på kjærlighetsmuskelen, og så tror jeg kjærligheten i meg dytter tilbake på takknemligheten og i samspill vokser de seg store og sterke. Jeg er SÅ takknemlig! Hver eneste dag renner nesten, og noen ganger absolutt, en tåre ut av øyekroken av takknemlighet. Det kan være når jeg står i vinduet her hjemme og titter på naturen. Jeg er så takknemlig over å kunne stå der å gjøre det, og ikke minst er jeg så takknemlig over at jeg er takknemlig over slike ting. Slike små ting. At jeg ikke tar de for gitt. Hver eneste dag ser jeg på mannen min og sier "Takk!" Det kan være for middagen han har lagd, tallerker han har ryddet bort, for måten han ser på meg, for at han ser meg, for smilet han har og som han byr meg på, for at han er den han er. Jeg tror mange forhold sliter fordi man tar hverandre for gitt og ikke ser de små tingene. Jeg har gjort det til min misjon å se de små tingene, i livet generelt og ekteskapet spesielt, jeg vil se alt som er der og som gjøres av kjærlighet, for i de små tingene ser jeg kjærligheten, i å se dem kjenner jeg kjærlighet og gjennom kjærlighet gir jeg kjærlighet, er kjærlighet, og det gjør meg til en helt annen kone, helt annen mor, helt annet menneske, enn jeg var den gangen jeg ikke så de små tingene og innså hvor store de egentlig er.

28-åringen i meg ville lagt seg ned med puta over hodet og hatt lyst til å si opp livet mitt i perioder hadde hun levd gjennom de tingene jeg har levd gjennom de siste årene og av og til fortsatt står i. Hun hadde synes synd på seg selv. Spilt offer for å lure seg ut av det kanskje. Funnet på unnskyldninger for å slippe å stå i det. Uten tvil lagt skylden på andre. Irritert seg grønn. Irritert seg blå. Antagelig irritert seg fargeløs til slutt. Hun ville tenkt at livet er kjipt. Det samme livet som jeg er så utrolig takknemlig for.

Jeg legger meg ikke med puta over hodet de tunge dagene. Nei, jeg står i de og prøver å se det som er der, å være våken. Jeg sier ikke opp livet, heller ikke når 28-åringen i meg kommer med forlokkende mønstre i ryggmargen, når jeg har bakkekontakt kunne ikke tanken falle meg inn en gang. Si opp av hvilken grunn? Det er da absolutt ikke verdt å miste alt det vakre i livet mitt for å rømme ut av en utfordring, nei, den vil jeg heller stå i. Synes jeg synd på meg selv? Nei, det er det sjelden jeg gjør, for jeg vet at det er jeg som velger veien videre og hvordan form det jeg står i akkurat nå skal ha. Så jeg velger å legge fokus på kjærlighet og takknemlighet for det som er bra, da er jeg ikke en dame å synes synd på. Jeg vil ikke unnskylde min vei ut av det vanskelige, for jeg har innsett at da innhenter det meg og dukker opp om igjen og om igjen, gjerne i nye former som jeg ikke gjenkjenner med det første. Står jeg gjennom det vanskelige derimot, med egne grenser, respekt og selvrespekt - uansett hvor tungt det er - så kommer jeg til slutt ut på andre siden med godt trente muskler som gir meg en enda stødigere indre styrke å møte livet med. Livet er jo tross alt fullt av utfordringer. Jo mer jeg tenker på det, jo mer tror jeg utfordringene er selve meningen med livet. Ihverfall hva vi lærer av utfordringene ser jeg som en del av meningen med livet. Jeg skal ikke si at jeg ikke irriterer meg, for det gjør jeg absolutt, det gir litt krydder i hverdagen å irritere seg av og til. Jeg prøver imidlertid å bruke min egen irritasjon som en læringskilde - hva handler den om? Hva kan jeg lære om meg selv av den? Hva er det JEG gjør feil, for meg? Plutselig blir irritasjonen en ressurs og den vokser seg ikke større, men jeg gjør, meg og min tilstedeværelse.

Ja, jeg ville skrive om livsglede. En livsglede som er sterk i livet mitt. Og om livskvalitet. Min sterke livskvalitet. Jeg innser at jeg egentlig har skrevet om valg og egen makt. At livskvalitet er et valg. At livsglede er et valg. Og velger du det, så skal du også få det, bare vent å se! :)


lørdag 8. november 2014

Tidsklemma

Bloggen ligger der, hele tiden. "Nå er det på tide at jeg skriver et innlegg igjen..." Så kommer det ingenting! Ingenting når jeg setter meg ned for å skrive. Masse når jeg ikke skriver. Masse som ikke lar seg skrive ned. Jeg løper fra den ene jobbhverdagen til den andre, er mamma, kone, meg, har nesa er rettet mot en deadline på en artikkel om stress. Stress - ja, det er skikkelig stress å skulle skrive om stress. For har jeg egentlig tid til å skrive om stress? Egentlig ikke! Egentlig! Jeg setter meg ned og skriver - om stress. Masse om stress! Det gikk tross alt!

"Tidsklemma!" sier jeg til kollegaer og samtidig skriver jeg et blogginnlegg i hodet. "Er det tidsklemma jeg venter på å skrive om? Er det det neste som kommer?" Men jeg skriver ingenting om tidsklemma og når kollegaen min sier "Huff" som respons på min tidsklemme så rynker jeg brynene mine litt. "Er det huff?" spør jeg meg selv? "Egentlig ikke" svarer jeg. Jeg er i tidsklemma fordi jeg har mye å gjøre, mye å koordinere, mye jeg velger. Jeg er ikke stressa, ikke nevneverdig, fordi det er jeg som velger. Jeg som velger å tidsklemme meg selv og jeg kan like gjerne velge bort noen av oppgavene og oppleve en mindre klemme. "Jeg gjør fordi jeg vil" tenker jeg og føler meg straks heldig. Tenk at jeg kan! Kan det jeg vil!

Dagene løper og jeg løper. Det ene etter det andre flyr forbi og jeg, noen ganger vi, griper tak i det og sender videre. Det er ikke tid til å dvele ved ting i tidsklemma. Kanskje er det derfor småbarnsforeldre er mindre deprimerte enn andre, fordi de ikke har tid? Jeg er ikke småbarnsmor mer, men tid til å dvele har jeg altså ikke nå og løper til slutt inn i studiesamling på NGI. "Hei dere!" sier jeg glad, klar for en ny økt jeg egentlig ikke har tid til. For et selvbedrag! Jeg har jo tid! Jeg er jo her! Jeg velger!

Helgens samling tar meg med på en berg og dalbane. Det gjør noe å lære om hva som skjer mellom mennesker, det gjør noe å lære om det som skjer i mennesker og det er fascinerende gang på gang hvordan jeg passer inn i et system og hvordan system jeg er del i passer inn i boka. Jeg er ikke så unik likevel - på sett og vis - jeg er menneskelig og forutsigbar og likevel føler jeg meg bare mer og mer spesiell når jeg hengir meg til nettopp det; mitt menneskelige og forutsigbare! Fy søren så unik jeg er! Fy søren så viktig jeg er! Jeg som en brikke i systemet. Jeg som en del av mine omgivelser.

Et sted midt i mellom systemet og meg og meg og systemet, lander jeg. Ryggen retter seg opp og blir rak. Magen er full av følelser og brystet full av noe annet. "Du har farge i kinnene" får jeg høre. "Jeg kjenner meg levende og sterk" kan jeg svare.

Så kommer refleksjonen etter studiesamling: Har jeg følt meg levende i det siste? Har jeg følt meg sterk? Hva skjer med meg i tidsklemma? Hva skjer med meg i det o store systemet som heter "hverdag" - min hverdag? Jo, jeg kjenner meg sterk som kan velge. Velge min hverdag. Velge min virkelighet. Men levende, har jeg følt meg levende? Det går opp for meg at jeg ikke helt vet. At jeg rett og slett ikke stopper opp og kjenner etter ofte nok. At jeg nok føler meg levende. Alt tyder på det. Men at jeg, enda så god jeg er i gestaltsammenheng til å kjenne etter, i hverdagssammenheng glemmer det litt. Tenker litt for mye. Handler litt for mye. Gjør litt for mye. Uten å være. Uten å ta meg tid i øyeblikkene til å kjenne etter på hvem jeg er i dette systemet. I denne hverdagen. I denne helheten. Det er litt for lett å svelges av systemet, av hverdagen, spesielt når man ikke stopper opp og kjenner etter.

Så faller plutselig brikkene fra den travle hverdagen på plass. Jeg husker øyeblikkene. Gleden! Entusiasmen! Frustrasjonen! Lettelsen! Det er der hele tiden og jeg opplever og er, men i tidsklemma mister jeg spesielt dette: Tiden til å reflektere over hva jeg akkurat har erfart. Tiden til å la erfaringene sette seg i kroppen min vel bevisst om at det er det de gjør. Så går tankene til hverdagen her hjemme. Til blikk mellom meg og sønnen min. Kyss mellom meg og mannen min. Små øyeblikk i det systemet der jeg er mest sårbar og er trygg nok til å gjøre meg så sårbar at tidsklemma forsvinner. Forvinner ut i horisonten. For igjen sitter jeg med en sterk følelse av at alt henger sammen, at alt er ett, at jeg er ett. Ett med meg, ett med familien, ett med valgene mine og ett med systemet. Tidsklemme er noe jeg velger. Tidsklemme er et resultat av det systemet jeg skaper. Tidsklemme er for meg egentlig en illusjon. For - så fort jeg velger det jeg vil og velger å være tilstede, så slutter klemma å eksistere og ut fra tidsklemmas aske står jeg frem, tilstede og full av kraft I DET SOM ER.