torsdag 13. november 2014

Klisjeinnlegget over alle klisjeinnlegg og sant som bare det!

Jeg vet ikke helt hva jeg vil skrive om. Livskvalitet kanskje. Mulig livsglede. Jeg vil skrive om det fordi jeg kjenner det. Fordi jeg kjenner at jeg har en hverdag med høy livskvalitet for meg. Jeg vil skrive om det fordi jeg kjenner på så sterk livsglede om dagen.

Før jeg begynte å utdanne meg til å bli coach kunne jeg ikke si det samme. Selv om livet med mine øyne nå absolutt hadde høy kvalitet da, så hadde jeg ikke helt kontakt med det. Det var så mye annet som forstyrret meg. Så mye annet som tok plass. Som frykt, mest av alt frykt, og også litt jag, i grunnen mye jag. Jeg var livredd for å ikke være god nok. Livredd for hva andre måtte mene om meg. Livredd for hvordan jeg selv skulle vurdere meg etter endt dag. Livredd for å stoppe opp å kjenne på følelsene all denne frykten brakte med seg. Stress. Boblende ubehag i kroppen. Jeg ville ikke kjenne det. Ville ikke være i det.

Utfordringene i perioder av livet da kan se ut som peanøtter nå. Noen var på størrelsen med jordkloden. Men stort sett var de altså små som peanøtter, sett med de øynene jeg ser med i dag. De øynene som har blitt 34 år gamle altså og bikker mot 35. Når jeg så på de med mine 28 år gamle øyne må jeg innrømme at jeg så jordkloden. Mye virket så stort og uoverkommelig da. Ting som jeg bare børster av skuldrene nå.

Hva har skjedd på disse syv årene, undrer jeg! "Masse!" svarer jeg meg selv. Mest av alt har jeg trent. Trent muskler. Muskler som har vokst seg sterke. Og nei, de som kjenner meg vet at jeg ikke snakker om kroppslige muskler, de har vel heller svunnet litt vekk fra 28 til 34, men mine indre muskler har vokst. Mine sjelelige muskler er blitt så sterke nå at hele jordkloden oppleves som en peanøtt. "Hvilke muskler er det som har vokst?" spør jeg meg selv. "Kjærlighetsmuskelen" svarer jeg. Jeg har lært meg å elske. Å elske meg selv. Å virkelig, virkelig elske de rundt meg. Å elske smått og stort i hverdagen. Å elske livet. Uansett hvor jeg vender nesen så ser jeg noe jeg elsker. Når jeg tittet rundt meg i 2008 så vet jeg ikke en gang om jeg visste hva å virkelig elske var.

Takknemlighetsmuskelen har også vokst. Jeg tror det er denne som har dyttet på kjærlighetsmuskelen, og så tror jeg kjærligheten i meg dytter tilbake på takknemligheten og i samspill vokser de seg store og sterke. Jeg er SÅ takknemlig! Hver eneste dag renner nesten, og noen ganger absolutt, en tåre ut av øyekroken av takknemlighet. Det kan være når jeg står i vinduet her hjemme og titter på naturen. Jeg er så takknemlig over å kunne stå der å gjøre det, og ikke minst er jeg så takknemlig over at jeg er takknemlig over slike ting. Slike små ting. At jeg ikke tar de for gitt. Hver eneste dag ser jeg på mannen min og sier "Takk!" Det kan være for middagen han har lagd, tallerker han har ryddet bort, for måten han ser på meg, for at han ser meg, for smilet han har og som han byr meg på, for at han er den han er. Jeg tror mange forhold sliter fordi man tar hverandre for gitt og ikke ser de små tingene. Jeg har gjort det til min misjon å se de små tingene, i livet generelt og ekteskapet spesielt, jeg vil se alt som er der og som gjøres av kjærlighet, for i de små tingene ser jeg kjærligheten, i å se dem kjenner jeg kjærlighet og gjennom kjærlighet gir jeg kjærlighet, er kjærlighet, og det gjør meg til en helt annen kone, helt annen mor, helt annet menneske, enn jeg var den gangen jeg ikke så de små tingene og innså hvor store de egentlig er.

28-åringen i meg ville lagt seg ned med puta over hodet og hatt lyst til å si opp livet mitt i perioder hadde hun levd gjennom de tingene jeg har levd gjennom de siste årene og av og til fortsatt står i. Hun hadde synes synd på seg selv. Spilt offer for å lure seg ut av det kanskje. Funnet på unnskyldninger for å slippe å stå i det. Uten tvil lagt skylden på andre. Irritert seg grønn. Irritert seg blå. Antagelig irritert seg fargeløs til slutt. Hun ville tenkt at livet er kjipt. Det samme livet som jeg er så utrolig takknemlig for.

Jeg legger meg ikke med puta over hodet de tunge dagene. Nei, jeg står i de og prøver å se det som er der, å være våken. Jeg sier ikke opp livet, heller ikke når 28-åringen i meg kommer med forlokkende mønstre i ryggmargen, når jeg har bakkekontakt kunne ikke tanken falle meg inn en gang. Si opp av hvilken grunn? Det er da absolutt ikke verdt å miste alt det vakre i livet mitt for å rømme ut av en utfordring, nei, den vil jeg heller stå i. Synes jeg synd på meg selv? Nei, det er det sjelden jeg gjør, for jeg vet at det er jeg som velger veien videre og hvordan form det jeg står i akkurat nå skal ha. Så jeg velger å legge fokus på kjærlighet og takknemlighet for det som er bra, da er jeg ikke en dame å synes synd på. Jeg vil ikke unnskylde min vei ut av det vanskelige, for jeg har innsett at da innhenter det meg og dukker opp om igjen og om igjen, gjerne i nye former som jeg ikke gjenkjenner med det første. Står jeg gjennom det vanskelige derimot, med egne grenser, respekt og selvrespekt - uansett hvor tungt det er - så kommer jeg til slutt ut på andre siden med godt trente muskler som gir meg en enda stødigere indre styrke å møte livet med. Livet er jo tross alt fullt av utfordringer. Jo mer jeg tenker på det, jo mer tror jeg utfordringene er selve meningen med livet. Ihverfall hva vi lærer av utfordringene ser jeg som en del av meningen med livet. Jeg skal ikke si at jeg ikke irriterer meg, for det gjør jeg absolutt, det gir litt krydder i hverdagen å irritere seg av og til. Jeg prøver imidlertid å bruke min egen irritasjon som en læringskilde - hva handler den om? Hva kan jeg lære om meg selv av den? Hva er det JEG gjør feil, for meg? Plutselig blir irritasjonen en ressurs og den vokser seg ikke større, men jeg gjør, meg og min tilstedeværelse.

Ja, jeg ville skrive om livsglede. En livsglede som er sterk i livet mitt. Og om livskvalitet. Min sterke livskvalitet. Jeg innser at jeg egentlig har skrevet om valg og egen makt. At livskvalitet er et valg. At livsglede er et valg. Og velger du det, så skal du også få det, bare vent å se! :)


lørdag 8. november 2014

Tidsklemma

Bloggen ligger der, hele tiden. "Nå er det på tide at jeg skriver et innlegg igjen..." Så kommer det ingenting! Ingenting når jeg setter meg ned for å skrive. Masse når jeg ikke skriver. Masse som ikke lar seg skrive ned. Jeg løper fra den ene jobbhverdagen til den andre, er mamma, kone, meg, har nesa er rettet mot en deadline på en artikkel om stress. Stress - ja, det er skikkelig stress å skulle skrive om stress. For har jeg egentlig tid til å skrive om stress? Egentlig ikke! Egentlig! Jeg setter meg ned og skriver - om stress. Masse om stress! Det gikk tross alt!

"Tidsklemma!" sier jeg til kollegaer og samtidig skriver jeg et blogginnlegg i hodet. "Er det tidsklemma jeg venter på å skrive om? Er det det neste som kommer?" Men jeg skriver ingenting om tidsklemma og når kollegaen min sier "Huff" som respons på min tidsklemme så rynker jeg brynene mine litt. "Er det huff?" spør jeg meg selv? "Egentlig ikke" svarer jeg. Jeg er i tidsklemma fordi jeg har mye å gjøre, mye å koordinere, mye jeg velger. Jeg er ikke stressa, ikke nevneverdig, fordi det er jeg som velger. Jeg som velger å tidsklemme meg selv og jeg kan like gjerne velge bort noen av oppgavene og oppleve en mindre klemme. "Jeg gjør fordi jeg vil" tenker jeg og føler meg straks heldig. Tenk at jeg kan! Kan det jeg vil!

Dagene løper og jeg løper. Det ene etter det andre flyr forbi og jeg, noen ganger vi, griper tak i det og sender videre. Det er ikke tid til å dvele ved ting i tidsklemma. Kanskje er det derfor småbarnsforeldre er mindre deprimerte enn andre, fordi de ikke har tid? Jeg er ikke småbarnsmor mer, men tid til å dvele har jeg altså ikke nå og løper til slutt inn i studiesamling på NGI. "Hei dere!" sier jeg glad, klar for en ny økt jeg egentlig ikke har tid til. For et selvbedrag! Jeg har jo tid! Jeg er jo her! Jeg velger!

Helgens samling tar meg med på en berg og dalbane. Det gjør noe å lære om hva som skjer mellom mennesker, det gjør noe å lære om det som skjer i mennesker og det er fascinerende gang på gang hvordan jeg passer inn i et system og hvordan system jeg er del i passer inn i boka. Jeg er ikke så unik likevel - på sett og vis - jeg er menneskelig og forutsigbar og likevel føler jeg meg bare mer og mer spesiell når jeg hengir meg til nettopp det; mitt menneskelige og forutsigbare! Fy søren så unik jeg er! Fy søren så viktig jeg er! Jeg som en brikke i systemet. Jeg som en del av mine omgivelser.

Et sted midt i mellom systemet og meg og meg og systemet, lander jeg. Ryggen retter seg opp og blir rak. Magen er full av følelser og brystet full av noe annet. "Du har farge i kinnene" får jeg høre. "Jeg kjenner meg levende og sterk" kan jeg svare.

Så kommer refleksjonen etter studiesamling: Har jeg følt meg levende i det siste? Har jeg følt meg sterk? Hva skjer med meg i tidsklemma? Hva skjer med meg i det o store systemet som heter "hverdag" - min hverdag? Jo, jeg kjenner meg sterk som kan velge. Velge min hverdag. Velge min virkelighet. Men levende, har jeg følt meg levende? Det går opp for meg at jeg ikke helt vet. At jeg rett og slett ikke stopper opp og kjenner etter ofte nok. At jeg nok føler meg levende. Alt tyder på det. Men at jeg, enda så god jeg er i gestaltsammenheng til å kjenne etter, i hverdagssammenheng glemmer det litt. Tenker litt for mye. Handler litt for mye. Gjør litt for mye. Uten å være. Uten å ta meg tid i øyeblikkene til å kjenne etter på hvem jeg er i dette systemet. I denne hverdagen. I denne helheten. Det er litt for lett å svelges av systemet, av hverdagen, spesielt når man ikke stopper opp og kjenner etter.

Så faller plutselig brikkene fra den travle hverdagen på plass. Jeg husker øyeblikkene. Gleden! Entusiasmen! Frustrasjonen! Lettelsen! Det er der hele tiden og jeg opplever og er, men i tidsklemma mister jeg spesielt dette: Tiden til å reflektere over hva jeg akkurat har erfart. Tiden til å la erfaringene sette seg i kroppen min vel bevisst om at det er det de gjør. Så går tankene til hverdagen her hjemme. Til blikk mellom meg og sønnen min. Kyss mellom meg og mannen min. Små øyeblikk i det systemet der jeg er mest sårbar og er trygg nok til å gjøre meg så sårbar at tidsklemma forsvinner. Forvinner ut i horisonten. For igjen sitter jeg med en sterk følelse av at alt henger sammen, at alt er ett, at jeg er ett. Ett med meg, ett med familien, ett med valgene mine og ett med systemet. Tidsklemme er noe jeg velger. Tidsklemme er et resultat av det systemet jeg skaper. Tidsklemme er for meg egentlig en illusjon. For - så fort jeg velger det jeg vil og velger å være tilstede, så slutter klemma å eksistere og ut fra tidsklemmas aske står jeg frem, tilstede og full av kraft I DET SOM ER.


torsdag 2. oktober 2014

For deg som prøver og prøver, uten å få det til!


Altså, enkelte ting tar litt lengre å lære enn andre ting. Enkelte beskjeder, råd eller vink kan man få tusenvis av ganger uten at man egentlig skjønner det eller i det minste lærer noe av det. Denne uken har jeg snakket litt om nettopp læring og definisjonen "Læring er når du endrer måten du tenker eller handler på", kom opp. Det spiller liksom ingen rolle hvor mye noen prøver å lære deg noe og hvor mange ganger du hører en ting, hvis ikke det treffer deg på en eller annen måte, sånn at det du eksponeres for fører til at du gjør en endring.

På coachingstudiet for etterhvert mange år siden lærte vi at endring gjerne skjer av seg selv. Altså, det skjer av seg selv så sant man klarer å fange det som allerede er. Dersom man kan se og akseptere det som finnes akkurat nå, uansett hvor uhåndterlig det er, så vil det føre til at endring av det skjer... på et eller annet vis. Dette er altså hva jeg er litt tunglært på, av og til ihvertfall, slik de fleste av oss er på mye her i livet. Jeg vet inderlig godt at det stemmer, at endring skjer når jeg ikke prøver hardt å endre det som er, men heller aksepterer AT det er. Likevel har jeg gått i fella utallige ganger, etter at denne innsikten ble presentert, og har forsøkt hardt og iherdig å endre noe som om jeg besitter langt sterkere krefter og klokere evner enn det jeg i realiteten gjør. Det hjelper altså lite å ha hørt ordene over og vite at de stemmer, dersom jeg ikke er moden for å la det finne sin vei gjennom systemet mitt og gjøre sine magiske endringer i meg slik at jeg handler og tenker litt annerledes.

Nå skal det sies at jeg selvsagt har tenkt og handlet annerledes de siste årene etter at jeg ble bevisst å akseptere det som er, og tross det, så er det altså av og til fortsatt så sabla vanskelig. Det er helt utrolig faktisk hvor hardt jeg prøver av og til. Hvor hardt jeg kjemper. Hvor mye jeg bryr meg. Hvor inderlig jeg ønsker noe frem. Uten at det gir resultater i det hele tatt.

I mange coachingtimer når ordet "prøve" kommer opp ber jeg de prøve å løfte en krakk eller et glass i rommet. Når de løfter sier jeg: "Nei! Nå løfter du!" Når de lar den stå men later som de løfter den opp, selv om krakken eller glasset står mot underlaget, sier jeg: "Nei! Nå står den!" Når de da løfter litt til sånn at den akkurat mister taket med underlaget svarer jeg: "Nå, løfter du den igjen!" Og sånn fortsetter jeg til frustrasjonen dukker opp på andre siden. "Nei! Nå hviler det mot bordet igjen!" "Nei, nå løfter du!" "Jeg sa prøv!"

Frustrasjonen er til å ta og føle på. Sammen med frustrasjonen kommer etterhvert latter. Så settes glasset ned på bordet igjen og personen foran meg ser på meg med et glimt i øynene "Det går jo ikke! Det går jo ikke an å prøve...egentlig!" Nei, man har i grunnen to alternativer i de aller fleste tilfeller: "Å handle!" eller "Å gi slipp!", altså å la være fordi man ikke ser hensikten i handlingen, enten fordi det ikke gir en nok mening, eller fordi man rett og slett innser at å handle blir en lang kamp uten resultater. Noen ganger er ikke det å være kampklar det beste. Noen ganger er ikke det å vinne det beste. Noen ganger er ikke det å komme i mål for enhver pris det riktige. Noen ganger er ikke det å mestre så innmari viktig. Noen ganger er det faktisk helt ok å gi slipp. La det gå! Ok - å ta livet litt med ro og slappe av!

Så har jeg lært akkurat det... likevel... tross for at jeg på emnet tydelig er tunglært i perioder, for endring skjer i og rundt meg i livet mitt uten at jeg gjør noe som helst for at det skal skje. Magiske tider er det rett og slett! Jeg har prøvd mye i mitt liv, jeg har kjempet mye, jeg har jobbet hardt, jeg har virkelig puttet energi og innsats inn i livet. Mange ganger har det selvsagt ført meg i mål og noen ganger har jeg vært lykkelig i mål, men jeg er ikke alltid nødvendigvis lykkelig i mål. Noen ganger er jeg like tom som før jeg begynte å kjempe meg dit og har tidligere i livet håndtert det med å kjempe videre for noe annet. Som en dame som begynner å se mot førti etterhvert (ok - så er det fortsatt noen år til da) så innser jeg at jeg ikke vil leve et sånt et liv. Et sånt liv hvor jeg kjemper, prøver og bruker all min kraft på å få ting til å skje, spesielt ikke siden jeg blir mer og mer oppmerksom på at ting har en tendens til å skje av seg selv, om man lar dem.

For måneder tilbake hadde jeg noen mål jeg jobbet hardt for. I det harde arbeidet forsvant noe av motivasjonen og når noe av den ble borte så mistet jeg også kontakt med litt av meg selv. Plutselig kjentes det ikke like meningsfullt ut å jobbe i denne retning og følelsen av at det var riktig vei å gå oppdaget jeg at ikke var der. Jeg var faktisk ikke sikker på om det var dette jeg ville. Så jeg stoppet opp og gav meg selv oppmerksomhet, mitt indre, min sannhet. Sannheten som var helt feil akkurat da. "Ok Tone - så du vil ikke dette likevel!? Tross at du trodde det! Tross at du har jobbet hardt for det! Tross at du har gitt beskjed til de rundt deg at du skal og vil! Ok. Så vil du ikke lenger! Det er helt ok. Da gjør du ikke lenger. Da gir du slipp og ser hva som tar den plassen du når har brukt til dette." Det magiske er at det kort tid etterpå dukket opp andre muligheter som var mye riktigere enn min plan der og da. Og etter en periode i det nye våknet jeg plutselig opp en dag og kjente "Nå er noe annerledes, NÅ er jeg klar for dette første..." Ironisk nok kom dette første da helt av seg selv, uten at jeg måtte jobbe for det, uten at jeg måtte prøve. Ironisk nok bare skjedde det så fort jeg hadde gitt slipp.

Så når de står der i coachingrommet mitt og prøver å løfte glass og krakker, så ender de alltid opp med å gjøre det samme, uavhengig om de "går for det" eller "gir slipp" - for jeg innser at det er to sider av samme sak. Begge deler handler om å følge med sin egen energi og egen sannhet og å være i flyt med den virkeligheten som eksisterer der og da og å forholde seg til de faktiske muligheter og begrensninger som er. 

Jeg sier ikke at du ikke skal kjempe for noe du tror på, eller at du ikke skal jobbe for ting, men jeg vil oppfordre deg til å lytte til motstanden i deg og rundt deg. Noen ganger er den et klart tegn på at du bruker mye energi i en retning der du kanskje aldri får den tilbake!



søndag 28. september 2014

"Jeg er..."

Livet mitt har ikke gått "straka vegen" - langt derifra! Jeg har prøvd og feilet min vei gjennom livet. Mange har sett på min ferd med beundring, andre har sett på den med stikk motsatte øyne, jeg derimot konkluderer med at det egentlig ikke finnes annen måte å leve livet på, ihvertfall ikke for meg.

For sannheten er at jeg som tiåring ikke ante hva jeg skulle gjøre med livet mitt og det var vel heller ingen som forventet det av meg. Som 20-åring ante jeg det like lite. Da var det riktignok en del som forventet at jeg skulle kunne redgjøre for fremtiden min. Hvordan skulle jeg kunne gjøre rede for mitt voksne fremtidige liv når jeg enda nesten ikke hadde levd? Som 30-åring bør du ha alt på plass, eller hva? Du bør vite sånn circa hva resten av livet bringer og du bør være godt på vei! Vel... Jeg satt på coachingstudiet og arbeidet med en av mine vanlige impasser (valgets kval) som jeg har bært med meg siden barndommen: "Skal jeg være fornuftig og nyttig i mine valg, for det er viktig for meg!? Eller skal jeg gå for det frie, kreative og mulig mer risikofylte - for det er også viktig for meg!?" Jeg fikk ikke noe endelig svar da heller, selv om det demret for meg at mine to motsetninger i livet kanskje ikke egentlig er det likevel - motsetninger altså - kanskje de er to likeverdige deler i ett fullverdig liv, for meg.

Nå sitter jeg her som 34 år og ser 40 nærme seg. Og når man er 40 så bør man da virkelig å knekt koden på hvem man skal bli, helst være og hvilken plass man har i dette livet? Nope! Og: Yes! Jeg vet så inderlig godt nå at jeg egentlig ikke har peiling! Og nettopp derfor har det endelig begynt å lande noen svar ned i tilværelsen, en klarhet om du vil, det begynner å bli tydelig for meg hvor jeg er på vei fordi det begynner å bli tydelig for meg hvor jeg har vært hele tiden.

For, i perioder i livet, og akkurat nå er jeg i en slik, så bare stemmer ting. De faller på plass litt av seg selv og det kjennes så riktig ut. Og akkurat i disse periodene så er det veldig tydelig for meg hva som gjør meg godt og hva jeg vil mer av. Akkurat i disse periodene kjennes det ut som om jeg løftes til et annet energinivå og som om jeg løftes opp og kan se ned på både fortid, nåtid og fremtid med en større oversikt. I denne tilstanden blir det helt tydelig for meg at essensen av meg og det som bringer energi og glede frem i meg hele veien har vært det samme, uavhengig om jeg var 10 år, 20 år eller 30 år, visse faktorer får meg til å våkne til liv og når jeg våkner, våkner ut av dvalet jeg tydeligvis sover litt i når jeg lever i strid med min egen natur, da ser jeg klart og tydelig hvem jeg er. Og jeg er en jente og dame som skal formidle. Jeg skal jobbe med mennesker. Jeg skal gå mine egne veier og jeg skal hele tiden utforske min egen spiritualitet, for når jeg gjør alt dette, da er jeg i vater, da har jeg det fysisk og psykisk godt.

Når jeg utforsker det spirituelle så snakker jeg ikke om kontakt med ånder eller religiøse tanker. Nei, jeg snakker om undring og utforsking av meg selv og livet rundt meg. Jeg snakker om å øve på å kjenne tilstedeværelse og øke kontakten med meg selv og livet. Når jeg kjenner denne kontakten finnes det også visdom tilgjengelig, visdom om meg og livet jeg lever som jeg trenger å ta noen runder med i ny og ne, fordi det minner meg på hvem jeg er og hvilken plass i livet jeg trives best med.

Jeg innser i et opphevet nivå i min egen tilstedeværelse, som jeg kjenner akkurat her og nå, at jeg vet og har visst hele tiden hva essensen av meg er, hva jeg er lykkelig med, hva som gjør meg ulykkelig og hva som gjennom denne vissheten ser ut til å være best mulig oppskrift for meg fremover. Likevel vet jeg ikke den konkrete formen dette tar. Det er mange måter å formidle på, det er mange måter å jobbe med mennesker på, det er mange veier jeg kan velge, det er mange veier jeg kan gå og samtidig holde kontakten med min spiritualitet, mitt sanneste indre og det er mange måter jeg kan oppleve kjærlighet på. Så derfor vet jeg så inderlig mye og så inderlig lite på en og samme tid. Jeg aner ikke hva fremtiden vil bringe i fysisk form gjennom stillinger karrieremessig eller faktorer i mitt privatliv - det kan være så mangt - men jeg vet med hele meg hva essensen i min vei vil være i et lykkelig liv. Det har jeg hele tiden visst om jeg ser tilbake til og med til tiårs-alderen, det var det samme som fikk blodet i meg til å bruse da som nå. Så svarene for meg har ligget der hele tiden, men det har altså tatt over 30 år å lære meg selv å kjenne og å forme mitt liv etter min indre følelse av mening. Det ligger også helt sikkert 30 år foran meg med aha-opplevelser om alt jeg allerde vet og hele tiden har visst, uten at jeg har hatt og har kontakt med det akkurat nå og da heller ikke vet hvordan jeg skal bruke det.

I disse tider hvor det er et enormt fokus på resultater og prestasjoner tror jeg vi har mistet kontakten med noe mye viktigere, noe mye sannere og noe mye større enn å være "størst" og "best". Vi har mistet kontakten med at vi allerede er fantastiske når vi kommer til denne verden, at vi allerede fra første dag endrer den verden vi enterer gjennom masse kjærlighet, og at vi er født akkurat sånn vi skal være for å bidra til verden på en måte bare akkurat jeg eller du kan. Kanskje skal vi slutte å oppfordre ungene våre og hverandre å løpe etter stjernene der oppe og fremme og heller oppmuntre oss selv og andre til å utforske der vi allerede står. For jeg er helt sikker på at økningen i depresjoner, frafall fra videregående og mer angst på plakaten i stor grad skyldes at mange av oss løper rundt i verden for å finne svar som vi allerede sitter på hjemme, i vår stilleste stund, i vårt sanneste øyeblikk, i dyp kontakt med sårbarhet og ordene "Jeg er..."