torsdag 26. mars 2015

Endringer

Det var på tide med noen endringer her på siden. Bort med det stramme og "profesjonelle" og inn med det mer menneskelige.

Jeg vurderte å starte en helt ny blogg. En uten rammer hvor jeg kunne skrive det som falt meg inn. En hvor jeg ikke var bundet av rollen som coach i like stor grad som jeg følte jeg var her inne på Livsstrategi. Så fant jeg ut at det bare er tull. At jeg er meg - coach eller ikke - og en ny blogg ville også blitt ført i min penn med mine refleksjoner og min semifaglige vinkling i møte med det personlige. Det er jo det Livsstrategi har handlet om, så jeg kan jo like godt fortsette her i god stil, akkurat som før men tillate meg noen endringer.

Jeg er litt mettet på alt som har med selvhjelp å gjøre. I forbindelse med svangerskapet og endringer som står for dør har jeg tatt et godt skritt bort fra coachingrollen og kjent at det er befriende. Jeg har kjent at å skrive en blogg som "coach" og fagperson har kvelet inspirasjonen min. Jeg har oppdaget at jeg verken skriver best eller formidler best som "coach". Jeg skriver og formidler aller best når jeg bare er meg - Tone. Når jeg kan tillate meg å ikke være så profesjonell. Når jeg kan tillate meg å skrive forbi rammer og forventninger uten frykt for at noen skal tenke "hun der virker ikke særlig profesjonell, hun går jeg ikke til". Jeg skriver aller best når jeg bare skriver. Fritt. Følger hjertet og formidler det som faller meg inn. Jeg tror det er da dere liker det jeg skriver best også.

Derfor endrer bloggen litt karakter fremover. Jeg skreller det profesjonelle bort. Gestalt som fag, pedagogikk som fag, psykologi forøvrig er blitt en del av hvem jeg er. Jeg er ikke en rendyrket gestaltfaglig person. Jeg er for mye i faget og skeptisk til like mye. Jeg er heller ingen typisk eller rendyrket pedagog. Jeg kan veldig mye, jeg får til mye og jeg bruker mye av det jeg har lært gjennom mange år med faget, samtidig velger jeg bort mye, har glemt mye og er ikke helt enig i alt der heller. Jeg er bevandret i psykologien og ulike coaching og selvutviklingteorier og metoder etter mange år med nesa i det. Jeg tar med meg masse herfra, det jeg mener er det aller beste og så lar jeg en del ting ligge igjen. Jeg har prøvd ut fag og min person i møte med tusenvis av mennesker siden jeg startet min karriere. Jeg har foredlet noen teknikker og deler av min personlighet og så har jeg valgt bort andre deler som jeg har erfart at ikke virker like godt. Til slutt står jeg igjen som meg - Tone - og er litt av alt jeg kan. Jeg sitter med masse innsikt, ressurser og fag i blodet, men det er blitt en god erfaren miks uten en treffende merkelapp.

Denne miksen er iblandet alt jeg har erfart som privatperson. Det er det private som gir ekstra innsikt og liv til det faglige opplever jeg - og det faglige har gitt god innsikt og en større tilstedeværelse i det private. Summen er gull og gjør at jeg sitter her og føler meg som en hel person med mye på hjertet. Mye å formidle. Mye jeg ønsker å dele. Men... når jeg plutselig tar på meg coach-hatten så skrelles over halvparten av det skriveklare frem. Når jeg tar på meg hatten som pedagog skrelles enda mer bort. For det er liksom ikke rom til hele denne miksen som er meg og det jeg sitter med, når jeg opererer innen fagnisjer og yrkestitler, det blir liksom ikke helt relevant da og for å være helt ærlig, det er uinspirerende å skrive om bare gestalt, coaching eller pedagogikk. Det er jo ikke egentlig her mitt engasjement og lidenskap ligger. Nope! Lidenskapen min ligger i livet og det er livet jeg har lyst til å skrive om. Da er det greiest sånn rent praktisk, etisk og erfaringsmessig å skrive om mitt liv. Om meg.

Så derfor blir bloggen kanskje litt annerledes fremover. Den blir nok mer "vanlig" blogg (hva nå enn det er). En blogg hvor jeg ikke må skrive om psykologi men kan slenge inn et bilde av de nye putene jeg har kjøpt til sofaen - om jeg vil. For... tro det eller ei, så er det mye livsfilosofi og treffende tekster som vokser frem av sånt, puter altså, eller andre hverdagslige ting. Følelser, utfordringer og det å finne ut av seg selv handler jo bare om menneskelige, hverdagslige ting. Intet mer, intet mindre. Så fremover skal jeg tillate meg å skrive om livet, mitt liv, uten å på død og liv måtte ha en faglig vinkling på det. Jeg har lyst til å skrive om det å bare være, leve, gledes. Jeg har lyst til å bare skrive.

Hvem vet - kanskje endrer ingenting seg her inne på Livsstrategi. Kanskje blir bloggen litt for Bærums-frue for enkelte (hahaha - neppe!). Kanskje blir det en helt ny blogg. Det er i grunnen ikke så farlig. Det jeg hele tiden har ønsket er å skrive fra mitt hjerte og håpe at det treffer ditt hjerte. Så jeg har altså bestemt meg for nettopp det - å skrelle bort nisjen og konseptet og bare skrive fra hjertet. Så blir det den bloggen det blir av det, og så følger de som har glede av det og de som ikke føler seg hjemme her lengre finner nok helt sikkert veien videre til noe som fenger mer.

Jeg vet jo ikke hva hjertet vil skrive etterhvert, men jeg er helt sikker på at mye blir som det alltid har vært her inne, samtidig blir nok mye annerledes. Dere får helt sikkert et litt større innblikk i hverdagen min forbi det faglige og yrkesrettede. Kanskje deler jeg mer mine egne meninger i aktuelle temaer og debatter som er oppe i media. Mest sannsynlig dokumenterer jeg prosesser og høydare gjennom svangerskapet de neste månedene. Jeg håper jeg tør å være litt ærlig og vise dere bak min egen fasaden på enkelte punkter - jeg ønsker jo generelt et mer ærlig fokus på hvordan livet faktisk er og hva det vil si å være menneske forbi magasinforsidene. Dere blir helt sikkert bedre kjent med mine nærmeste som tross alt er det de som berører hjertet mest og oftest vil aktivere temaene som dukker opp her på bloggen.

Det blir spennende å se om akkurat du fortsetter å lese her inne eller faller fra. Gi gjerne en lyd underveis om du liker det jeg skriver, treffes av det, undres av det eller annet. Dersom du ikke liker det jeg skriver og finner det uinteressant vil jeg gjerne at du ser videre etter et sted som passer deg bedre. Jeg vil ha en ærlig gladblogg med rom for det menneskelige og vanskelige uten at det blir negativt. Det blir spennende å se hvordan det ser ut etterhvert og det blir spennende å se hvem av dere som følger med. Uansett - velkommen videre er dere, dersom dere vil! :)

Et ganske nytt bilde av en ganske gravid hake ved siden av en riktig så kjekk mann. Jeg hiver meg utpå og blir mer privat med det samme ;)



søndag 22. mars 2015

Pur glede

Plutselig var jeg omtrent halvveis i svangerskapet og for en reise det har vært så langt. Det har gått fort, ufattelig fort, samtidig som tiden omtrent har stått stille i periodene der min kjære får en hånd symbolsk rettet mot seg - midt i et hverdagsøyeblikk - med inprint: "Et ord til og jeg spyr, vær stille vær så snill..." Det er helt pussige kontraster i det å være gravid. Ihvertfall har det vært det så langt. Deler av meg tenker: Dette gjør jeg ALDRI igjen! Deler av meg åpner opp for et barn til som absolutt ikke har vært tiltenkt vår fremtid. Det er altså likevel et eller annet som pirrer forplantningsmotivasjonen. Kanskje er det ren biologi: Verp mens livmoren er varm!!

De siste ukene har vært preget av opp og nedturer. Plutselig er ikke kroppen seg selv. Plutselig er ikke følelsene som de pleier og ihvertfall er reaksjonene annerledes enn de jeg er vant til å ha. Årene med egentrening på bevissthet og tilstedeværelse forsvinner som dugg for solen og jeg sitter igjen med gamle minner som aktiveres og hormoner, sabla mye hormoner!

Jeg titter rundt på forum og ulike nettsider som skal være relevante for meg nå og lar meg ikke helt fenge. Jeg sitter midt i mellom et sted. Midt i mellom den naive idyllen, som gjerne preger slike sider, og den uerfarne bekymring, som så lett preger førstegangsfødende. Jeg er verken eller. Det er ingen naiv idyll som preger tilværelsen som andregangsgravid i dette huset, heller ikke uerfarne bekymringer. Dette svangerskapet er helt annerledes enn det første. Jeg - er annerledes i det.

Idyllen rundt omkring minner meg om første svangerskap og det minner meg om at det ikke alltid var så lett å være gravid da heller. Det minner meg om at det tunge følte jeg meg ganske alene med. Folk skrev liksom ikke om sånt. Det var sånn Livsstrategi en gang ble til, eller sidene før Livsstrategi ble til, som et motsvar på all idyllen. Som et realistisk bidrag med noen filosofiske og faglige vinklinger som kanskje kunne hjelpe noen. Hverdagserfaringer krysset med profesjonell innsikt var målet. Her på siden gjerne i møte med livet generelt, men det er altså rart å sitte her og kjenne på hvordan sirkelen sluttes på et vis for det var utfordringer ved svangerskap og tiden etter fødsel som startet det hele og fikk meg til å virkelig skrive om livet og fikk meg inn på coachingutdannelsen i første omgang.

Nå er jeg på en måte tilbake der det hele startet og likevel ikke i det hele tatt. Som nevnt har de siste ukene vært utfordrende. Plutselig kom alle reaksjonene som jeg også satt med forrige gang tilbake: stress, skam, frykt! Stress fordi hormonene mine booster emosjonsregisteret mitt og alt kjennes sterkere enn til vanlig. Så når det blir litt for mye å gjøre, som har vært et tema de siste ukene, responderer kroppen med å bli ufattelig stressa. Jeg har ikke kjent meg særlig stresset på mange år, og plutselig var det der igjen, ubehaget over å miste kontroll og ikke strekke til. Akkurat de samme følelsene som i første svangerskap. Stress som til slutt ble så hett at det ikke kjentes godt for verken stor eller liten kropp inni den store, som med andre ting resulterte i sykemelding den gang. Skam fordi det er snakk om vanlige oppgaver. Det er snakk om ting jeg BURDE få til. Ting jeg vanligvis mestrer. Den skamfulle følelsen av å ikke være like god som andre, eller som mitt vanlige selv. Skamfølelsen kjente jeg forrige svangerskap også og den satt i mange år etterpå. Skammen over at jeg ikke klarte jobben min slik jeg hadde klart den før jeg ble gravid. Frykt. Frykt for å bli oppdaget! Oppdaget i at man ikke mestrer like godt. Frykt for å bli sett på som udugelig. Frykt for å vurderes negativt og at det negative skal sitte igjen i år fremover og gi konsekvenser.

I første svangerskap satt jeg med alle disse følelsene alene. Jeg turde ikke si det til noen. De ble liksom ikke mindre, men bygde seg opp over tid og andre ting la seg til. Innen jeg var klar for fødsel var det en hel boble av disse fæle følelsene som hadde hopet seg opp inne i meg, og etter fødsel sprakk boblen inni meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det hele. Sammen med ammetrøbbel, frykt for den lille og fortsatt skam for alt jeg helt sikkert gjorde feil og alt jeg fortsatt ikke fikk til som mor så resulterte det hele i en depresjon. Heldigvis ikke en alvorlig en, men alvorlig nok for meg. Så når de samme følelsene dukker opp igjen; stress, skam, frykt, omtrent i samme svangerskapsuke som sist, ble det overvelmende for meg. Skal historien gjenta seg?

Men historien gjentok seg ikke! Nei! Jeg dro sporenstreks til jordmor med beskjeden: Nå kjenner jeg samme følelser som sist og jeg vil IKKE at historien skal gjenta seg! Jeg trenger noen å snakke med! Jeg ringte like fort til arbeidsgiver: Jeg kjenner at jeg trenger tilrettelegging på visse punkter men vil stå i jobb så lenge som mulig! Jeg hadde en samtale med meg selv: Tone, du er god som gull du og får til like bra ting som for noen måneder tilbake, men som gravid skjer det ting med deg som gjør at du må lytte til kroppen og legge til rette for deg selv for en periode, så er du tilbake til deg selv igjen senere. Jeg fortalte de det var relevant for at jeg hadde en depresjon etter forrige fødsel og at det er viktig for meg å forebygge så det ikke skjer igjen. Og jeg lyttet til kroppen og presset meg ikke inn i og gjennom stresset, men lot det fungere som en veileder på at jeg må gjøre ting litt annerledes.

Hva skjedde? Det meste av stressfølelsen forsvant! Skammen ble borte! Frykten for å oppdages var irrelevant og unødvendig. Boblen sprakk. Men denne gangen hadde jeg ikke rukket å fylle den opp, så alt inne i den fordampet ut gjennom åpenhet og tårer i samtale med min kjære.

Det var ingen bevisst coachingstrategi å gjøre disse tingene; være åpen, dele og lytte til det som skjedde med meg og ta det på alvor -fremfor å skuffe det under teppet. Det bare skjedde av seg selv. Likevel tror jeg det skjedde av seg selv fordi jeg faglig og gjennom erfaring vet hvor viktig det er å ikke fortie skammen, men dele den, hvor viktig det er å ta følelsene sine på alvor uten å dyrke de større enn de trenger å være, og hvordan frykten vår ofte er en illusjon vi skaper selv og som vi kan trylle bort ved å sette ord på den.

Brene Brown snakker om hvordan man ikke bare kan numme bort det vonde, at det gode forsvinner i samme slengen når vi prøver å late som noe ikke er vondt og vanskelig når det likevel er det. Det hører til historien at det var vanskelig for meg med førstemann å virkelig få kontakt med følelsene mine en tid etter fødsel, følelser jeg visste var der men som jeg ikke kjente og fikk kontakt med, det samme kjente jeg litt disse ukene hvor jeg ubevisst forsøkte å fornekte stresset, skammen og frykten. Sammen med det nummet jeg meg selv fra det gode i å være gravid. Derfor er det ganske spennende hva som skjedde når jeg så stresset, så skammen og virkelig kjente frykten og valgte å være åpen om det. Det fikk fritt spillerom. Jeg kjente det SKIKKELIG! Så fordampet det gjennom åpenhet og frem av dampen stod noe annet frem: Pur glede!

Den siste uken har jeg grått flere tårer enn jeg har gjort på noen år. Gledestårer! Jeg blir så glad når jeg ser noen er glad, at jeg feller noen tårer. Jeg blir så rørt når jeg ser noen er rørt at jeg feller noen tårer. Jeg blir så stolt av mine nære og kjære av de minste, men fantastiske, ting. Jeg kjenner hvordan hele meg har åpnet meg opp for kjærlighet. Det er på sett å vis først når man åpner opp med fullstendig sårbarhet at man oppdager at man faktisk har vært litt lukket.

Jeg er realistisk. Stress skal jeg komme til å kjenne på flere ganger de neste månedene og helt sikkert en god periode etter fødsel. Skam bobler gjerne opp sammen med fornektelsen av at det er sånn. Og frykten eskalerer ut av det igjen. Det er ikke siste gangen disse følelsene kommer til å rote med systemet mitt og det er menneskelig og helt greit. Det vakre og flotte er at jeg ser at historien ikke gjentar seg selv. Det å få min førstefødte åpnet meg opp for et helt nytt liv, ny innsikt og en ny måte å leve på. Jeg hadde aldri lært så mye om ikke jeg og han først hadde hatt vår lille reise sammen, og for det - depresjonen og det hele - er jeg evig takknemlig! Så takknemlig, for jeg ser jo så tydelig nå at det har endret hele meg og min måte å møte livet på. Derfor er det ikke slik som sist og blir ikke slik som sist, for det er en helt annen kvinne som møter det som skjer nå enn hun som strevde gjennom det for aller første gang for åtte år siden. Jenta den gangen var redd for følelsene sine og jobbet mot de til hun nærmest kollapset. Kvinnen nå har lært at følelsene hennes er det viktigste instrumentet hun har til å navigere seg gjennom livet og hun bruker det som en ressurs.

Jeg kunne latt være å skrive om de vanskelige følelsene og erfaringene jeg har hatt før og de som våknet litt for noen uker siden. Men jeg velger å dele det. Først og fremst fordi jeg tror at å dele døyver vekk unødvendig skam som vi har alt for mye av i vårt samfunn, en skam for å være mennneskelig, men mest av alt for å bidra til alt som står der ute om graviditet. Bidra med et ærlig blikk på at det beste som noen gang har skjedd de fleste av oss, veldig ofte også kan være ganske så utfordrende og vanskelig.

Overskriften er PUR GLEDE. Gleden har jeg ikke skrevet så alt for mye om. Men på en måte har jeg det. For det er når man viser aksept for sine følelser og er åpen med seg selv om det at ALLE følelser får rom i kroppen. Så alle ord om det vonde er jo selve oppskriften på å oppdage det gode. Pur glede.

Jeg har veldig gode dager nå og tror og håper de varer lenge. Jeg kjenner meg mer forelsket, mer takknemlig og mer tilgjengelig for å være med på reisen av det fantastiske som skjer med meg enn det jeg har vært på mange måneder. Jeg kjenner en sterk takknemlighet over å leve og ikke minst takknemlighet over at jeg har lært meg siden forrige svangerskap at livet har nyanser og at det er når jeg kan omfavne det uten å kategorisere det som noe negativt eller positivt, at jeg slipper følelsesstrømmen fri og virkelig kaster meg på en reise med opplevelser jeg aldri ville vært foruten.

Gravid eller ikke gravid - prinsippene over er de samme. Savner du livsgnisten og lengter etter pur glede? Kanskje må du åpne opp for noe litt vanskeligere som ligger som en buffer imellom først? Fortell noen hvordan du har det om dagen, så skal du se at det alene setter igang en prosess som i det korte eller lange løp antagelig er nettopp det som vil følge også deg til følelsen av pur glede! Lykke til!

Her inne ligger det vi tror er ei lita frøken som - som sin storebror - har snudd hverdagen til mor og familien forøvrig helt på hodet allerede. Heldige er vi alle sammen som får ta del i en slik reise med livets fargerike nyanser :)



tirsdag 3. mars 2015

Det er lett!

"Det er lett" sier sønnen min, litt kjekk i stemmen, når han får en oppgave som tydeligvis er en "piece of cake" selv om jeg vet at det ikke alltid er helt sant. Jeg flirer litt i skjegget hver gang. Kjenner det kiler degilig i magen og bobler av stolthet i hjertet. Jeg blir altså så glad. "Det er lett" helt magiske ord.

Selvsagt er det ikke bare ordene som berører men hva de og øyeblikket betyr. Det er så ladet med pågangsmot, innsats, glede, stolthet og mestringsfølelse. Selv om jeg vet at oppgaven han sitter med akkurat der og da også er en utfordring.

Jeg må innrømme at pågangsmotet, innsatsen, gleden, stoltheten og mestringsfølelsen ikke alltid har vært der i eget liv. Jeg husker veldig godt hvor ulykkelig jeg var en gang langt der bak og hvor komplisert jeg syntes livet var. Jeg husker like mye hvor inderlig jeg lengtet etter lykkefølelsen til å redde meg ut av det ulykkelige og lette etter en oppskrift på lykke. Tro meg - jeg lette virkelig etter en oppskrift på lykke. Lette iherdig!

Det ironiske er jo at jeg aldri fant "lykken" i form av lykkerus og ukompliserte hverdager. Det var jo det jeg søkte etter, skal jeg være helt ærlig. Likevel sitter jeg her ytterst takknemlig over at jeg likevel kom i mål til slutt. Om enn i et annet mål enn jeg i utgangspunktet siktet mot.

Lykkerus til enhver tid er ikke hverdagskost i livet nå og er heller ikke så ettertraktet for min del. Ukompliserte hverdager er en vits - haha - finnes de? Jeg mener, som jeg snakket med moren min om i går: Du bekymrer deg fra skolealder gjennom tenårene fordi livet er komplisert og vanskelig å finne ut av, når du endelig begynner å få en viss kontroll og det hele blir litt mindre komplisert får du gjerne barn som kompliserer hverdagen slik at du må finne ut av den helt på nytt, med endringen kommer alle bekymringene. De gir seg ikke når barna kommer i tenårene, skal vi tro ytringer fra storebarnsforeldre er det bare en ny komplisert fase som entres og nye bekymringer å bryne seg på, når barna endelig forlater redet (ok - så er det kanskje ikke endelig en gang, det er en sorgprosess og endring man skal igjennom der også) så skal du observere de gjennom fallgruvene i voksenlivet - du slutter tross alt aldri å være mamma eller pappa, samtidig merker du på kroppen at du faktisk blir eldre og får en ny måte å tenke og leve på, etterhvert eller kanskje allerede er det foreldrene dine som tar over omsorgen barna dine har fått, for de blir eldre, syke eller kan ikke ta vare på seg selv, så skal du bekymre deg litt for det også, oppe i det hele går helsen opp og ned, økonomien opp og ned og hele veien skal man bryne seg på relasjoner, relasjoner har aldri vært lett. Når barna til slutt har fått orden på sine liv og du puster lettet ut og du har funnet ro med gamle eller avdøde foreldre har du barnebarn du bekymrer deg over og etterhvert merker du at kroppen blir mer og mer skrøpelig, du hører ikke like godt og har begynt å glemme og livet går inn i nok en fase med utfordringer.

Jupp - livet er komplisert, fullt av bekymringer og det finnes ingen billett som gjør at man slipper unna livets realiteter. Det er tøft å leve! Like fullt må jeg si etter å ha fått noen slag i trynet gjennom årene at jo mer bevisst jeg blir hvor komplisert livet er, jo enklere blir det å leve det! Det er ikke et mål å bekjempe det kompliserte. Det er ikke et mål å unngå det for enhver pris. Det er jo helt meningsløst. Nei du - livet ble virkelig verdifullt å leve (altså i form at jeg kunne kjenne og se det selv) når jeg omfavnet utfordringene og lærte meg å stå midt opp i de. Livet ble lett når jeg aksepterte at det ikke alltid er så enkelt.

Når min lille, tøffe solstråle opplever vanskelige episoder så er det klart at morshjertet kjenner det, men morshjertet vet også at livet er tøft, at han skal kjempe langt hardere slag i årene som kommer og at jeg ikke gjør noen tjenester ved å dulle bort livets realiteter. Selvsagt legger jeg til rette så han opplever alderstilpassede realiteter, men realiteter det skal han få møte og det kjenner jeg ikke så dypt på. Nei, jeg vil at han som mammaen sin som har levd litt, stått i litt og kjent på litt skal møte livet en gang der fremme når det blir voksent tøft og utfordrende, på samme måte som han møter matteleksa si nå: "Det er lett!" med pågangsmot, innsats, glede, stolthet og mestringsfølelse, selv om han vet at han må over en liten eller stor kneik.

Det er lett å leve har jeg funnet ut og ironisk nok er en runde med tegnefilmen Frost nok til å lære seg det essensielle i min livsstrategi: "La det gå" synger Elsa samtidig som hun bedyrer at man må være den man er. Jupp, livet blir ganske lett når man står som den man er i det man må stå i for å få være den man er og samtidig lar alt som man egentlig ikke trenger å samle på fare. Livet er så enkelt, likevel er det ironisk hvor komplisert det er å lære seg nettopp det ;)




fredag 13. februar 2015

Nye livsstrategier på gang

De siste tre-fire månedene har jeg virkelig utarbeidet et nytt sett med livsstrategier som jeg egentlig ikke kunne forutse at jeg noen gang skulle få behov for. Som for eksempel å finne korteste vei fra sofaen eller sengen inn til badet. Ord jeg kan rope for at eventuelle sjeler som finner seg inne på det nærmeste badet kommer seg snarest ut av det. Å pusse tenner med en Lackerol på tunga. Å finne antrekk som skjuler mulige utvidelser på kroppen. Strategier for å unngå spy i håret. Strategier for hva som er mest spyvennlig mat, altså - det er ikke alt man vil ha opp igjen. Strategier for å klare en dusj om morgenen. Strategier for å komme meg på jobb uten å hoppe ut av bussen for å ta en spypause på veien. Strategier for å holde foredrag på en måte som er hørbar for deltakerene tross en meget anpusten fremtreden bare fordi jeg må stå noen minutter - hva kan jeg si? - barstoler er genialt og en livredder og livsstrategi jeg aldri kunne forutse at jeg skulle utarbeide og glede meg over.

Lykkelige omstendigheter ble jeg mint på at det kalles her om dagen og jeg må jo bare innrømme at lykkelig ikke er første ordet jeg ville brukt til å beskrive meg selv der jeg har stått med hodet bøyd over doskåla. Jeg har heller ikke en naivt lykkelig tilnærming til resten av svangerskapet eller tiden etter fødsel slik jeg hadde som førstegangsgravid. Neida - jeg er brutalt realistisk til hva som venter meg der fremme og det er faktisk sabla deilig. Jeg er ganske sikker på at det blir et sant lite helvete og jeg er beredt til å stå i det, for jeg vet selvsagt av erfaring at nattevåk, blodige brystvorter og barseltårer som varer langt over barsel er verdt det. Så verdt det! Det å få barn er uten tvil det vanskeligste jeg har gjort, men ingenting i livet kan måle seg med det og det å bli mamma er uten tvil det aller beste som har skjedd meg i livet mitt. Tenk at jeg er så heldig at jeg skal få oppleve det igjen!

"Skal jeg dele? Skal jeg ikke dele?" har vært spørsmål som har surret i hodet. "Skal jeg blogge om det eller ikke?" Bør jeg vente til alt er helt sikkert? Blir det noen gang helt sikkert før den lille er friskt ute? Jeg velger å dele før jeg vet helt sikkert at alt er bra og før babyen er ute av magen, fordi jeg har en følelse av at det er et lite tabu der ute og en slags skam forbundet med spontanaborter, tidlige fødsler, fostere med misdannelser og barn som får en tøff start på livet. Jeg tror på åpenhet og jeg tror på at åpenhet om svangerskap i alle deler av det og former det måtte ta kan bidra til å gjøre det til et tema det er greit å snakke mer høyt om. Jeg velger også å dele fordi dette selvsagt er en viktig prosess for meg som gir mye tanker, følelser og aha-opplevelser som kan være fint å dele her på bloggen.

De siste månedene har satt livet i perspektiv. Det skjer noe magisk når et lite liv vokser i magen. Det er akkurat som om jeg får hjelp til å vende blikket og oppmerksomheten innover og får større kontakt med meg selv. Jeg er mer tilstede. Jeg ser og lar meg bli sett i større grad. Jeg kjenner meg så utrolig takknemlig her jeg sitter med et yrende liv i magen som jeg har skapt med min store kjærlighet. Det er når man henger over doskåla og blir servert knekkebrød på do av sin kjære at man virkelig kjenner hva kjærlighet er. Ikke den romantiske-røde-hjerter-valentines-day-kjærligheten - for tro meg - vår kjærlighet har ikke lignet noe på den de siste månedene. Neida - det som har vokst frem er den sårbare, intime og realistiske kjærligheten mellom to mennesker som tar hverandre akkurat som man er og elsker på grunn av det, ikke til tross. Det er mye kjærlighet i et knekkebrød skal jeg fortelle dere. Det er mye kjærlighet i å legge hodet på skulderen til min kjære og bare titte på han og smile uten ord, før jeg legger meg ned på sofaen igjen og spiser saltstenger og Lackerol til den store gullmedalje fordi jeg har funnet ut at det er en nyttig (MEGET NYTTIG!!!) livsstrategi.

Nå skal det sies at kvalmen er på retrett og at undertegnede begynner å føle seg som seg selv igjen. Det betyr kanskje også at det blir noen flere blogginnlegg fremover og så får vi håpe at nurket i magen setter i gang kreative prosesser slik storebror i magen gjorde og at livsomveltningene som venter, produserer innsikt som dere også kan ha glede av å lese litt om :)