Å bli alene

Brudd og skilsmisse er ord som gjensøker meg. Når jeg var liten var jeg redd for at mine foreldre skulle skille seg. Når jeg ble stor gjorde de det og jeg kan ærlig innrømme at det var en stor prosess også som voksen og tilpasse seg en ny familiesituasjon. Det hele fikk meg til å love meg selv og alle som ville høre på at jeg - jeg skulle aldri skille meg - ihvertfall skulle ikke mine barn leve med foreldre som ikke bodde sammen. Noen år senere ble jeg en del av statistikken, flyttet fra pappaen til sønnen min og var det jeg alltid var sikker på at jeg ikke skulle bli: Alenemamma!

Som alenemamma oppsøker man gjerne andre alenemammaer, eller de oppsøker deg. Som singel alenemamma dater man blant annet alenepappaer og "brudd", "skilsmisse" og "samlivsbrudd med barn" dukker hyppig opp. Etterhvert roer det seg. Å være alene med barn blir normalt og en del av hverdagen, man bygger kanskje opp et nytt familieliv igjen, og det som er igjen av "skilsmisse" og "alenemamma-rollen" er barnet som deler av uken ikke bor hjemme og samarbeidet med den andre forelderen. Man lærer seg til slutt å sette pris på det også og ekstra stor pris på de dagene når man først og fremst er mamma.

Og slik har årene mine vært og slik har jeg privat tråkket meg bort fra ordene "skilt", "brudd" og "alene". Likevel dukker de stadig opp rundt meg. De dukker opp i jobbsammenheng. De dukker opp gjennom andre som nå begynner prosessen jeg har avrundet. De dukker opp når noen spør om råd eller når jeg ser en familie gå i oppløsning og kjenner et stikk i hjertet og sug i magen over hva hver og en av de er igjenom og skal igjennom - både voksne og barn.

Hver gang ordene dukker opp får jeg lyst til å gjøre noe. Bidra. Hjelpe. Jeg har da ikke gjort meg mine erfaringer for ingenting? De må da kunne brukes til noe som gjør det verdt all forvirringen og smerten? Så derfor drodler jeg litt rundt det. Hvordan kan jeg bidra innenfor en tematikk som rammer så mange og som på så mange måter er så vanskelig fordi prosessen rører innom utallige nyanser.

Jeg har mine tanker. Jeg har noen ambisjoner. Enn så lenge bruker jeg bloggen og jeg vil bruke deg, deg som leser dette akkurat nå: Kjenner du noen som går igjennom et samlivsbrudd er det to ting du kan gjøre som en venn, bekjent eller nabo:

1. Vær der for den det gjelder, ha et lyttende øre, åpne armer og innse at det like gjerne kunne vært deg. Det vil gjøre noe med måten du møter den det gjelder på.
2. Pass på at du ikke går i hjelper-fella og at relasjonen blir skjev. De som er igjennom et brudd trenger å sørge, deretter trenger de å finne ut av sin egen situasjon og lære seg å stå på egne bein - med gode, stabilie, likeverdige vennskap.

Det er lett å komme med råd, men det som synes riktig for deg kan være langt ifra riktig for den det gjelder. Innse at du ikke kjenner situasjonen, nyansene eller følelsene og ha respekt for det. Ikke vær redd for å nevne temaet og på den måten late som det ikke er der. Det verste som kan gjøres i en vanskelig situasjon er å late som den ikke eksisterer. Det skader ingen å snakke om noe som kan være litt vanskelig.

Når jeg selv var den "nyskilte" var det mange som synes synd på meg, mange som ikke visste helt hvordan de skulle håndtere det som skjedde og trakk seg unna, noen som ble veldig takknemlig for at de selv ikke var i min situasjon og delte det så ofte de kunne. Noen som stilte opp og ble ivrige hjelpere, men som fortsatte å hjelpe og forholde seg til meg som "en med problemer" når jeg selv begynte å fri meg fra dem.

Jeg mislikte mest av alt at andre syntes synd på meg, det var ikke så ok med de som trakk seg unna, men på den andre side fikk situasjonen meg til å trekke meg unna folk også. De som skrøt frem sitt eget samliv gav meg blandede følelser: Jeg husker jeg var oppriktig glad på deres vegne men også forvirret i forhold til at det ble løftet frem litt oftere enn jeg selv helt klarte å forstå. Hjelperne var helt supert å ha der i begynnelsen. Når jeg ikke lenger følte meg som et offer derimot var det veldig vanskelig å frigjøre seg fra en vond rolle i møte med hjelpere som kanskje likte sin rolle eller bare ikke klarte å se at jeg var mer enn situasjonen jeg hadde erfart.

Jeg tror jeg ville gjort ting veldig annerledes nå om jeg havnet i den samme situasjonen igjen og jeg tror jeg skal skrive et helt eget innlegg om det. Dagens innlegg føler jeg er litt gapende og usammenhengende og akkurat slik var vel også situasjonen den gangen jeg ble alene og ikke minst bar omgivelsene rundt meg preg av akkurat det. Jeg håper likevel du som akkurat har blitt alene, vurderer å gå den veien, eller enda ikke har funnet helt roen i din nye situasjon kan finne noe i innlegget som gir deg noe. Ikke minst håper jeg at du som kjenner en som er blitt alene går enda litt mer bevisst i møte med den det gjelder, enten det er snakk om skilsmisse eller annet. Vær klar over hvor viktig det er med åpenhet og ærlighet - jeg tror det er nøkkelen for å kommer videre i livet og ikke minst tror jeg det er nøkkelen til å holde vennskap levende, gode og jevne gjennom vanskelige perioder :)

Lykke til - til deg som skal støtte en du er glad i gjennom denne perioden og en STOR klem til deg som går igjennom den. Det blir bedre, mye bedre, og livet vil føles godt og helt igjen før du aner det :)

Opp og ned

Når jeg spør mine klienter i begynnelsen av timen: "Så, hvordan går det?" får jeg ofte responsen "Opp og ned". Når jeg titter gjennom innleggene  mine her på Livsstrategi så avsløres akkurat det samme hos meg: Det går opp og ned! Lykkeinnlegg noen dager, så ramler jeg ned i refleksjon, ettertanke eller bare hinsides irritasjon over noe. Opp og ned. Når jeg ser på sønnen min så er det masse smil, latter og energi i det ene øyeblikket og i det neste ligger han utslått på sofaen frustrert over at dagens kamp ikke ble vunnet av han. Opp og ned. Når jeg titter tilbake på budsjetter og regnskap gjennom året ser jeg det samme: Overskuddet går opp og ned. Betrakter jeg middagene våre og innsatsen og graden av god ernæring som puttes inn i den så kan jeg dele samme konklusjon: Opp og ned. Titter man seg rundt i leiligheten vår akkurat nå er den ned med tanke på total orden. Men siden vi får gjester inn døren senere i dag kan jeg fortelle at vi er oppe på toppen om noen få timer igjen. Når jeg tenker på energinivået mitt så er det det samme: Opp og ned. Hva inspirasjon gjelder - vel - opp og ned det også! Lykkelig eller fly forbanna? Opp og ned. Sosial eller sofasliter? Opp og ned. Utadvent og sprudlende eller mer inne i meg selv? Opp og ned.

Er det noe livet har lært meg og yrket mitt har gjort meg enda litt mer klar over er det nettopp at livet går opp og ned...og så opp igjen da. Siden jeg har tråkket rundt i livet i snart 32 år har jeg heldigvis vært med på en del "opp igjen" og vissheten om dette gjør at "nede" ikke er så ille lenger. Opp og ned. Slik går nå dagene...

Jeg lurer på om livet blir litt ekstra komplisert når vi ikke anerkjenner dette. Når vi tror opp og ned er en uting fremfor en nødvendighet. Det som fyker opp må nødvendigvis ned en gang og det som tynger oss der nede har altså en tendens til å skyte oss opp igjen. Hvorfor skal ikke fysiske lover kunne overføres til menneskelig psyke og tilværelse? ;)

"Opp og ned" sier folk til meg, som om de har en lang vei å gå. "Så fint" sier av og til jeg og er glad for balansen jeg hører i det. Jeg tror ikke på å strekke seg mot bare topper og ignorere landingspunktene i mellom. Jeg tror riktignok at man med visshet om at saker og ting nettopp går opp og ned lettere kan akseptere det som er og ikke plages slik av nedturene, eller kanskje enda bedre: Man ser hva som er og kan bruke denne vissheten til å ta et tak i livet og få litt større makt over hvordan både oppturene og nedturene ser ut.

Jeg for min del jobber med å ha jevne gode topper, men ikke de som fyker til himmels, det har ført til at bunnen ikke er så innmari langt unna den berømte gyldne middelvei heller- og slike bunner kan jeg fint leve med :)

Hva med deg? Går det opp og ned? Hvor ofte ser du nødvendigheten i det og ikke minst verdien i at livet går både opp og ned?

Opp...

...og ned!