fredag 13. februar 2015

Nye livsstrategier på gang

De siste tre-fire månedene har jeg virkelig utarbeidet et nytt sett med livsstrategier som jeg egentlig ikke kunne forutse at jeg noen gang skulle få behov for. Som for eksempel å finne korteste vei fra sofaen eller sengen inn til badet. Ord jeg kan rope for at eventuelle sjeler som finner seg inne på det nærmeste badet kommer seg snarest ut av det. Å pusse tenner med en Lackerol på tunga. Å finne antrekk som skjuler mulige utvidelser på kroppen. Strategier for å unngå spy i håret. Strategier for hva som er mest spyvennlig mat, altså - det er ikke alt man vil ha opp igjen. Strategier for å klare en dusj om morgenen. Strategier for å komme meg på jobb uten å hoppe ut av bussen for å ta en spypause på veien. Strategier for å holde foredrag på en måte som er hørbar for deltakerene tross en meget anpusten fremtreden bare fordi jeg må stå noen minutter - hva kan jeg si? - barstoler er genialt og en livredder og livsstrategi jeg aldri kunne forutse at jeg skulle utarbeide og glede meg over.

Lykkelige omstendigheter ble jeg mint på at det kalles her om dagen og jeg må jo bare innrømme at lykkelig ikke er første ordet jeg ville brukt til å beskrive meg selv der jeg har stått med hodet bøyd over doskåla. Jeg har heller ikke en naivt lykkelig tilnærming til resten av svangerskapet eller tiden etter fødsel slik jeg hadde som førstegangsgravid. Neida - jeg er brutalt realistisk til hva som venter meg der fremme og det er faktisk sabla deilig. Jeg er ganske sikker på at det blir et sant lite helvete og jeg er beredt til å stå i det, for jeg vet selvsagt av erfaring at nattevåk, blodige brystvorter og barseltårer som varer langt over barsel er verdt det. Så verdt det! Det å få barn er uten tvil det vanskeligste jeg har gjort, men ingenting i livet kan måle seg med det og det å bli mamma er uten tvil det aller beste som har skjedd meg i livet mitt. Tenk at jeg er så heldig at jeg skal få oppleve det igjen!

"Skal jeg dele? Skal jeg ikke dele?" har vært spørsmål som har surret i hodet. "Skal jeg blogge om det eller ikke?" Bør jeg vente til alt er helt sikkert? Blir det noen gang helt sikkert før den lille er friskt ute? Jeg velger å dele før jeg vet helt sikkert at alt er bra og før babyen er ute av magen, fordi jeg har en følelse av at det er et lite tabu der ute og en slags skam forbundet med spontanaborter, tidlige fødsler, fostere med misdannelser og barn som får en tøff start på livet. Jeg tror på åpenhet og jeg tror på at åpenhet om svangerskap i alle deler av det og former det måtte ta kan bidra til å gjøre det til et tema det er greit å snakke mer høyt om. Jeg velger også å dele fordi dette selvsagt er en viktig prosess for meg som gir mye tanker, følelser og aha-opplevelser som kan være fint å dele her på bloggen.

De siste månedene har satt livet i perspektiv. Det skjer noe magisk når et lite liv vokser i magen. Det er akkurat som om jeg får hjelp til å vende blikket og oppmerksomheten innover og får større kontakt med meg selv. Jeg er mer tilstede. Jeg ser og lar meg bli sett i større grad. Jeg kjenner meg så utrolig takknemlig her jeg sitter med et yrende liv i magen som jeg har skapt med min store kjærlighet. Det er når man henger over doskåla og blir servert knekkebrød på do av sin kjære at man virkelig kjenner hva kjærlighet er. Ikke den romantiske-røde-hjerter-valentines-day-kjærligheten - for tro meg - vår kjærlighet har ikke lignet noe på den de siste månedene. Neida - det som har vokst frem er den sårbare, intime og realistiske kjærligheten mellom to mennesker som tar hverandre akkurat som man er og elsker på grunn av det, ikke til tross. Det er mye kjærlighet i et knekkebrød skal jeg fortelle dere. Det er mye kjærlighet i å legge hodet på skulderen til min kjære og bare titte på han og smile uten ord, før jeg legger meg ned på sofaen igjen og spiser saltstenger og Lackerol til den store gullmedalje fordi jeg har funnet ut at det er en nyttig (MEGET NYTTIG!!!) livsstrategi.

Nå skal det sies at kvalmen er på retrett og at undertegnede begynner å føle seg som seg selv igjen. Det betyr kanskje også at det blir noen flere blogginnlegg fremover og så får vi håpe at nurket i magen setter i gang kreative prosesser slik storebror i magen gjorde og at livsomveltningene som venter, produserer innsikt som dere også kan ha glede av å lese litt om :)



torsdag 5. februar 2015

Ingen ambisjoner

Her en dag hørte jeg noen si: "Jeg fyller dagene mine med alt mulig rart for jeg føler at jeg må gjøre noe, nye nyttig, noe viktig med livet mitt." Om vedkommende følte han fikk det til og gjør noe viktig eller ikke skal ikke jeg gjøre noen antagelser om, men jeg kan love deg at det traff. For jeg kjente igjen ordene som like gjerne kunne kommet ut av min munn fra omtrent 17-årsalderen og frem til 2013, kanskje til og med 2014. Jeg har hele veien vært på søken etter "min greie", min plass i verden, meningen med at jeg er her, hvordan jeg kan gjøre nytte for meg for verden.

I denne søken har utdannelse og karriereambisjoner raget høyt og jeg har virkelig hatt øynene på stjernene og tenkt stort, bredt og imponerende. Hadde jeg fått til de tingene jeg har sett for meg som min potensielle fremtid så hadde det virkelig vært imponerende. Om jeg ønsket å imponere eller bare gjøre noe stort og viktig for andre kan helt sikkert diskuteres og hadde du diskutert det så hadde du ikke funnet svar, for jeg vet fortsatt ikke om det var det brennende engasjementet i hjertet mitt for andre mennesker som ville meg dit, eller om det var egoet mitt som ville føle seg bra i eget speilbilde og vise seg frem for andre, som ville meg dit. Antagelig var det vel begge deler, slik det ofte er.

Som steg på veien til toppen hadde jeg mange små drømmer. En av de var å ha et eget TV-program der jeg kunne dele av det jeg synes er viktig og ønsker at flere får innblikk i, være kreativ og formidle, for det er jo disse tre elementene som driver meg. For noen år tilbake så fikk jeg plutselig den henvendelsen: "Kunne jeg tenke meg å være programleder på TV og bruke min kompetanse om coach og pedagog?" "JA!" var svaret mitt, dette hadde jeg jo drømt om, og møtte til møter og en prøvefilming. Kanskje ville de velge meg som programleder! Kanskje ville den interesserte kanalen gå for konseptet! Selv var jeg spent, gira og litt satt ut - skjedde dette virkelig?

I prosessen ble jeg presentert et konsept og kom med mine tanker om hva jeg mente ville være gode faglige trekk. Jeg begynte etterhvert å danne meg et bilde av det endelige produktet og kjente at det skurret litt i magen. For å være programleder på TV og være del av en TV-produksjon, tross at temaet er veiledning, coaching og en form for terapi, er absolutt ikke det samme som etisk god veiledning, etisk god coaching og etisk god terapi. Det er mye som må være med når man produserer et TV-program for å engasjere seerne og disse elementene er ikke alltid forsvarlig i en rent barnefaglig eller menneskefaglig sammenheng. Det betyr ikke at det ikke finnes TV der ute som omhandler menneskelige prosesser som ikke ivaretar menneskene og holder seg innenfor en faglig etisk ramme, men jeg er ganske sikker på at jeg som pedagog, coach og etterhvert terapeut, deltagende i mange TV-produksjoner, hadde sett meg nødt til å slippe opp min faglige etiske ramme for å romme et annet fag - nemlig TV-produksjon. Og i dette tilfelle var det akkurat det jeg kjente på: Hva er viktigst for meg? Å jatte med, si meg enig og gjøre det jeg kan for en unik mulighet til å profilere meg slik at jeg kan bruke det i videre planer? Eller... Å kjenne på min integritet som menneske og som fagperson og være tro mot meg selv, mine verdier og min etiske ramme og tørre å kreve og dele det? Jeg gikk for det siste. Argumenterte for produksjonsselskapet hvorfor denne vinklingen ikke kom til å fungere for meg og argumenterte for en mer pedagogisk og psykologisk forsvarlig måte å gjøre noe av det samme på.

Det ble stille etter dette. Jeg ble etterhvert fortalt at kanalen valgte å går for noe helt annet. Og konseptet har til dags dato ikke nådd TV-skjermen - heldigvis - så det er vel noe sant i det. Samtidig undret jeg meg selvsagt etterpå. Hadde det hele gått i en annen retning om jeg hadde vært mer medgjørlig? Kanskje! Kanskje ikke! Det var uansett ikke aktuelt.

Denne erfaringen var veldig viktig for meg. Jeg fikk snust på min egen drøm. Jeg fikk like mye se baksiden av den. Se hva man må være villig til å ofre noen ganger for å nå "toppen". For å komme opp på høydene av sine ambisjoner. Det som imponerer! Hadde jeg fått jobben, takket ja og brukt den på veien videre så kunne jeg nok vært langt på vei inn i ambisjonene mine. På den veien hadde jeg også mistet mye. Oppnådd mye - men mistet mye. Alt har en pris - spørsmålet er hva man er villig til å betale!

Prosessen over gav meg stor innsikt og nye perspektiver. Karriere slik jeg hadde sett på den før ble plutselig ikke så viktig lenger. Jeg, derimot, det å være tro mot meg selv, ble bare enda viktigere. Store drømmer som var blåst opp med en god dæsj ego ble mye mindre. Nærere, sannere, mer realistiske, men mindre. Det kjentes godt!

Kort tid etterpå møtte jeg mannen min. Jeg husker han spurte: "Hva vil du med livet ditt, hva er drømmene dine?" og jeg svarte: "Jeg vet ikke akkurat nå! Det er akkurat som jeg begynner helt på skrætsj. Som om jeg bygger grunnmuren min på nytt akkurat nå. Jeg tror jeg må finne ut av oss to. Finne ut hvor jeg skal bo for ihvertfall de neste ti årene av mitt liv. Finne ut av familie først. Min familie, med deg kanskje, og få de barna jeg skal ha. Få rammen på plass. Først da tror jeg at jeg kan finne ut hvem jeg er, i et sånt liv, og først da tror jeg at jeg virkelig kan gjenkjenne hva som er riktig for meg karrieremessig i den fremtiden det bringer." Jeg husker det gav meg en god ro. Jeg kjente jeg nok hadde funnet han jeg skulle bygge et familieliv med og en hverdag som skulle bli stabil resten av mitt voksne liv, noe jeg ikke egentlig hadde hatt før, som alenemamma. Jeg oppdaget da også hvor utrolig viktig denne rammen er for meg. Det å ha en livsledsager. Det å ha en familie, vår familie, med mine dine og etthvert våre barn. Det å ha et fundament som står stabilt som bakgrunn i en karriere som mest sannsynlig kommer til å gå igjennom endringer. Det å ha noe å komme hjem til som uansett er viktigere enn alt annet. Det å ikke være på søken mer. For som alenemamma var jeg alltid på søken etter den jeg skulle lande med.

Når jeg hørte mannen som sa han måtte fylle dagene med mange oppgaver fordi han følte han måtte gjøre noe viktig så ble jeg på gråten. På gråten fordi jeg så veldig kan identifisere meg med å kjenne det sånn, men mest fordi jeg ikke kjenner det sånn mer. For når jeg satt der og lyttet til dette så slo en sånn enorm varme ned i meg: Jeg har funnet det! Det som gjør at jeg gjør noe viktig i livet mitt og noe viktig for andre: Jeg er kone, jeg er mamma og jeg er viktig for de jeg har nær meg! Det er nok, mer enn nok! Jeg er nok, mer enn nok! Alt annet... er bare en herlig bonus!

Her jeg sitter nå så har jeg ikke ferdige karriereplaner slik jeg hadde en gang, jeg kunne se LANGT inn i fremtiden og vite hva jeg ville da. Nå vet jeg ikke hva som venter meg om 5 år, 10 år eller 15 år, og jeg trenger ikke å vite det heller. Jeg vet at jeg trives der jeg er nå. Det er det viktigste. Og så tar jeg valg fremover som passer meg, den jeg er og det livet jeg lever, da blir det nok bra uansett! For en del år siden sa jeg: "Hvis du gjør det som kjennes riktig her og nå, vil du komme et sted som kjennes riktig også i fremtiden!" Jeg tror jeg endelig har skjønt hva det egentlig betyr. Jeg tror jeg endelig har satt meg selv fri fra alt som "kan bli" og endelig har landet i det som er.


fredag 9. januar 2015

Hvis du kunne gjort hva som helst...

Min selvutviklingsferd begynte med ordene i overskriften. Jeg stod foran speilet i leiligheten min i 2008, helt i bunnen av mitt liv. Alt som kunne gå galt hadde gått galt akkurat da og jeg stod ny"skilt" tilbake og stirret på meg selv:

"Hvis du kunne gjort hva som helst, hva ville det vært?" sa en stemme i hodet.

Svaret akkurat da var: "Ikke dette! Jeg ville ikke stått her!" 

Spørsmålet sammen med svaret gjorde meg oppmerksom på tre ting:

1. Jeg var ikke fornøyd der jeg var! 
2. Om jeg kunne velge, hadde jeg gjort noe annet! 
3. Jeg visste ikke hva jeg ville gjort hvis jeg kunne gjort absolutt hva som helst, altså utelukkende det jeg selv ønsket i livet mitt. Hva ville jeg jobbet med? Hvem ville jeg levd med? Hva hadde jeg brukt fritiden på? Jeg hadde ikke peiling!

I samme øyeblikk bestemte jeg meg for at jeg ihvertfall ikke skulle fortsette å gjøre det jeg gjorde da, det var tydelig at dette ikke var det jeg helst ville i livet i hvertfall, så jeg begynte å se utover i søken etter inspirasjon til et eller annet. Et eller annet som kunne vise meg hvor jeg skulle gå. Hvor jeg helst ville være.

Når livet er vanskelig er det viktig å se utover av og til. Ikke bli for selvfokusert. Ikke bli sittende fast i gamle tankemønstre, handlingsmønstre og dyrking av vanskelige følelser, men rett og slett løfte blikket og se at det finnes mer der ute.

Årene fulgte med mye prøving og feiling. Altså - når du ikke har peiling på hvem du er eller hvor du helst vil så er feiling en uungåelig del av prosessen og en viktig del. For hver gang jeg feilet visste jeg "Det er ihvertfall ikke hit jeg skal" og for hver gang ble det som lå den andre veien, dette jeg ikke helt visste hva var, tydeligere og tydeligere for meg. Jeg vendte altså blikket innover igjen, men på en ny måte. En måte som ikke handlet om å gå i gamle spor men som handlet om å bruke mine indre ressurser til å belyse nye spor i mitt nye liv. Gjennom å bli kjent med meg selv ved å avkle meg alt som ikke var meg, ble det jo bare tydeligere og tydeligere hva som var meg. For ikke å snakke om den store verdien i å kjenne igjen kroppens egne signaler når man trår feil. Etterhvert kjente jeg det raskere og raskere i utprøvingen når jeg rotet meg bort i en gate jeg ikke hørte hjemme og til slutt rotet jeg meg bort sjeldnere og sjeldnere. Jeg kunne liksom bare kjenne det i det jeg så gatenavnet - at nei, dette er ikke riktig for meg.

Det var også en viktig læring i å ta denne følelsen på alvor, uansett hva andre måtte tenke. Det var viktig å tørre å eie mine egne følelser. Følelsen av at noe ikke stemte og tillate meg å si "Nei takk!" og ikke minst å kjenne igjen mer og mer følelsen av at noe stemmer, at det treffer sjelen på et vis og våge å si: "Ja takk!"

Etterhvert som jeg gikk veien og fulgte mitt egenkomponerte motto "Hvis du gjør det som kjennes riktig for deg her og nå, vil det hele veien lede deg til et sted hvor det også kjennes riktig i fremtiden" så skjedde det magiske ting. Mottoet gikk i oppfyllelse. For steg etter steg så kunne jeg svare noe helt annet på spørsmålet reisen begynte med:

"Hvis du kunne gjort hva som helst, hva ville det vært?"
"Det ville vært dette!! Jeg ville ikke gjort noe annet enn dette!"

Spørsmålet og mottoet har jeg fortsatt med meg og det er disse to jeg hele tiden bruker til å navigere meg. Når jeg ikke har det helt godt så spør jeg "Hvis du kunne gjort hva som helst...". Noen ganger svarer jeg "Da ville jeg gjort noe annet!" og da tar jeg tak og begynner endring med det samme. Andre ganger og kanskje enda oftere svarer jeg: "Da ville jeg vært her!" en påminnelse jeg tror vi alle trenger av og til for man kan lett ta for gitt det man har, se det negative i det og glemme hvor heldig man er, glemme at man en gang ville gjort hva som helst for å stå akkurat der en står nå. Derfor spør jeg meg selv ofte om dette og svarer heldigvis også oftere og oftere: "Jeg ville gjort dette! Jeg ville vært her!"

Når det kjennes riktig og jeg kan svare positivt på spørsmålet mitt så forsvinner også den frykten jeg en gang hadde for fremtiden og hvordan ting vil gå, for det viktige er jo hvordan det går nå og så lenge jeg akkurat nå er der jeg vil være eller beveger meg mot et sted jeg vil være vil jeg jo også alltid være her. Her hvor jeg har det godt eller er på vei mot noe godt.

Det er fint å stoppe opp og se hvor man er i ny og ne. Ha et statusmøte med seg selv. Kjenne på øyeblikket. For det er jo tilstedeværelse i dette øyeblikket som henter frem sannheten, det som er, og som gjennom det gir kraft, styrke og lyst til feire det som er eller til å gjøre det bedre. Derfor spør jeg også deg:

"Hvis du kunne gjøre hva som helst - hva ville du gjort?"

Dette for eksempel, dette vil jeg gjøre - så mye jeg bare kan! ;)

mandag 29. desember 2014

Nytt år, nye muligheter!!

Håper dere som titter innom har hatt en fin jul og ser frem mot en super nyttårsaften og en strålende ny start på 2015!! Undertegnede har tilbragt mesteparten av julen med dorull, nesespray og antibiotika på stuebordet, liggende langflat i sofaen. Og jeg ser ironien i at jeg begynte 2014 på nesten samme måte som jeg avslutter det. Jeg antar starten på året noen ganger setter tonen for hva som kommer? Heldigvis ble vår første julaften som gifte i vårt felles hjem kjempefin og jeg holdt meg nesten frisk gjennom dagen, så noen virkelig gode juleminner tar jeg med meg også fra julen i år :)

Jeg liker godt å bruke nyttår til en tid for ettertanke og refleksjon over året som har gått. Jeg har veldig tro på slike bevisste runder etter perioder eller prosesser, for jeg tror det er når vi gir oss selv tid til ettertanke at vi virkelig kan lære og vokse basert på de erfaringer vi gjør oss. 2014 har for meg vært et helt utrolig år!! Virkelig et sånt år som man kunne lagd en film om eller en TV-serie. Vi - jeg og de nær meg - har klart å presse så mye inn i 2014 at jeg tror året nå på slutten er ganske sprekkferdig, akkurat slik jeg ser de fleste rundt meg er etter mange runder med fet julemat. Jeg derimot, etter årets jul, er på grensen til avmagret og klar for nye runder med mat, erfaringer og opplevelser - men de får vente til 2015! 2014 er altså fylt til randen allerede!!

Dette året har vært mitt aller beste noen sinne. Dette året kunne jeg også sett tilbake på som et av de verste. Med andre år et innholdsrikt år!! På pluss-siden har jeg giftet meg med drømmemannen, har hatt enda et år som mamma til den fineste lille fyren jeg vet om, koser meg i et hjem som jeg er veldig glad i, har begynt et studie jeg har ventet spent på noen år i en fantastisk klasse, har fått en jobb jeg i begynnelsen av 2014 sa dette om: "En sånn jobb vil jeg ha i løpet av året, til høsten kanskje..." og på høsten fikk jeg den. Og selve julaften dette året feiret jeg med min kjernefamilie fra barndommen; mamma, pappa og mine to søstre samt de to flotteste menneskene mine foreldre kunne funnet å dele livet med på hver sin kant og ikke minst med drømmemannen ved min side og julaften med mitt lille gull. For en som har skilte foreldre har det vært en stor, flott og stolt jul at vi som familie kan ha det så fint sammen selv om det har vært noen endringer i familiestrukturen og derav sine utfordringer gjennom årene. Like stolt er jeg over å ha pappaen til min lille her ved flere anledninger gjennom julen, der mini kan oppleve å ha en hel familie selv om vi ikke bor sammen i den opprinnelige kjernefamilien vi heller. Det er slike ting som blir så store og så viktige for meg nå som jeg er blitt voksen og det er slike ting jeg kjenner er veldig trist at ikke lar seg gjøre i andre sammenhenger. Jeg ønsker alle å komme dit. Jeg ønsker det for alle barn som har opplevd at foreldrene skiller seg og så ønsker jeg det for foreldrene også for det er vondt å leve i konflikt fremfor forsoning. Likevel innser jeg at veien fra konflikt til forsoning i noen tilfeller kan være lang og vanskelig. Og jeg innser at man for å komme til forsoning i mange tilfeller må gjennom vanskelige prosesser og ta et realt møte både med seg selv og de andre involverte før man en dag forhåpentligvis kan kjenne på forsoning, sjelero, god samvittighet og stolthet.

Dette året kunne vært et av mine verste. Jeg har vel aldri hatt verre helsetilstand enn i 2014 og er så sabla stolt over at jeg likevel står i en krevende jobb i full stilling og får livet til å gå rundt tross smerter og en sliten kropp. Nå på slutten av 2014 ser jeg lyset i tunellen rett rundt hjørnet og vet at smerter og utmattelse ikke skal ta like stor del i fremtidige år og heller ikke i 2015. En lettelse og en enorm styrke er det jeg sitter igjen med - for når jeg kan klare det jeg har klart i 2014 under forutsetningene jeg har hatt så kan jeg klare hva som helst i årene som venter når helsen vil peke oppover igjen. Vi har også hatt andre utfordringer i 2014 som jeg ikke vil gå i detaljer på. Jeg - vi - kunne dyrket disse utfordringene og virkelig latt de ta plassen i livene våre og overskygget alt det andre. Vi har valgt å ikke la det gjøre det. Vi har fått en god trening i å differensiere i 2014: At noe i livet er skikkelig kjipt, betyr ikke at alt i livet er kjipt! Det er en kunst og en enorm tilfredstillelse å klare å se ting seperat fra hverandre og for hva det er og la det enkelte få leve i sin ånd. Det vil si at vi har lært oss å akseptere og anerkjenne at noe er vondt og vanskelig, samtidig som vi har klart å være ordentlig takknemlige, lykkelige og glade for andre deler av livet som bare er positive.

Jeg skriver over her at dette kunne vært mitt verste år på lenge. Kunne. Om jeg hadde latt det vonde få fokus hadde det overskygget det gode og jeg ville "glemt" å glede meg over alt det flotte som har skjedd. Men jeg har ikke glemt alt det flotte som har skjedd. Jeg har virkelig feiret og gått inn i det, uten å fornekte at livet også har sine skyggesider. Og jeg sitter igjen med en god følelse i kroppen av at jeg har lært meg å mestre livet. At livet er vondt og vanskelig i perioder - for alle! At det ikke er en krise! At vi alle skal igjennom noe i løpet av våre liv og at det er opp til hver enkelt av oss hvordan vi håndterer det vi går igjennom. I hvilken grad vi velger at det skal ta over livene våre. Når jeg har kunnet stå i alt som har vært i 2014 uten å tappes, uten å falle sammen, men heller funnet styrke, klart å fokusere på det gode og kjenne takknemlighet og stolthet selv om alt ikke er perfekt. Ja - da vet jeg at jeg vil tåle livet fremover også! At jeg evner å ta med meg alle nyansene uten at de trenger å krangle om hverandres plass.

Nå står jeg, du, rett foran et nytt år - og jeg ønsker meg for 2015 å møte det som skjer som jeg har gjort i 2014. Med ro i sinn og sjel om at det kommer til å bli et krevende år fordi alle år har sine krevende elementer og livet ikke eksisterer uten. Med styrke og aksept for at livet i sin helhet har både solsider og skyggesider og at de ulike sidene gir hverandre liv og karakter. Hva hadde det gode virkelig vært uten kontrasten vi kjenner fra det litt vanskeligere? Livet er nyansert og jeg ønsker å møte det med aksept. Jeg har prøvd hardt i 2014 og har lært å ta et skritt tilbake og la ting skje av seg selv istedenfor. Det meste har en tendens til å finne sin plass og sin naturlige og derfor konstruktive rytme til slutt om man lar det og ikke påtvinger det sine egne ideer og behov for kontroll. Så i 2015 ønsker jeg å fortsette å ta et skritt tilbake og la ting få utfolde seg mer naturlig og å møte det med aksept for at mye faktisk er som det er uansett om man måtte like det eller ikke. I 2015 vil jeg også fortsette å glede meg over det gode i livet. Ikke skamme meg over at noe er godt selv annet ikke er det. Ikke føle at jeg må holde tilbake eller sensurere noe som er stort og viktig for meg, selv om andre mener jeg "burde" ha annet fokus. Mitt liv er mitt liv og det er det eneste livet jeg lever og skal leve, så da er det min jobb og mitt ansvar og gjøre det ytterste ut av det mens jeg lever det, og en av mine måter å gjøre dette på er å tillate meg å virkelig, virkelig glede meg over det jeg opplever som betyr mye for meg og jeg deler gjerne både kjærligheten, stoltheten og takknemligheten med andre.

I 2015 venter det oss mye!! Blant begivenhetene er to bryllup - hver av mine foreldre gifter seg på nytt og jeg fylles med slik en sterk kjærlighet av å se de lykkelige og se de ha funnet en sterk kjærlighet å leve resten av livet i. Det er ingenting som gleder meg mer enn at de som står meg nær (og også fremmede selvsagt) opplever gode ting og er lykkelige i sine liv. Jeg forsøker å ha fokus på å være glad på andres vegne fremfor å lete etter feil eller å tro at jeg vet bedre. Jeg vet ikke bedre i andres liv, jeg vet bare best i mitt liv og jeg opplever en sterk frihet i å slippe andre fri og ha tillit til deres valg og bare glede meg for dem og på samme måte ha tillit til mine valg og glede meg over det gode i livet jeg har valgt frem.

Ja - jeg avslutter 2014 med en sterk takknemlighet, følelse av styrke, en sikkerhet på at ting ordner seg til det beste, en frihet i å løfte ansvaret for "det beste" for alle andre av mine skuldre og en trygghet og styrke i å med glede ta ansvaret for mine egne valg og handlinger i livet. Jeg kjenner at jeg gleder meg til 2015 som jeg vet vil bli et av mine viktigste år full av fantastiske minner for livet. Jeg vet like mye at livet er matte. Livet har en merkelig eller heller logisk form for balanse. Så for hvert fantastiske øyeblikk vil det være en motpol, for hver glede vil det finnes stunder av alvor, for hvert ukompliserte øyeblikk vil jeg senere møte noen utfordringer. Det er helt greit! 2015 jeg tar deg imot med strak arm! Jeg har endelig knekt koden på livet, insett hvor ufarlig det ubehagelige og krevende er, og gleder meg til å vokse, lære og virkelig leve i alle livets nyanser!!! Takk! :)