torsdag 2. oktober 2014

For deg som prøver og prøver, uten å få det til!


Altså, enkelte ting tar litt lengre å lære enn andre ting. Enkelte beskjeder, råd eller vink kan man få tusenvis av ganger uten at man egentlig skjønner det eller i det minste lærer noe av det. Denne uken har jeg snakket litt om nettopp læring og definisjonen "Læring er når du endrer måten du tenker eller handler på", kom opp. Det spiller liksom ingen rolle hvor mye noen prøver å lære deg noe og hvor mange ganger du hører en ting, hvis ikke det treffer deg på en eller annen måte, sånn at det du eksponeres for fører til at du gjør en endring.

På coachingstudiet for etterhvert mange år siden lærte vi at endring gjerne skjer av seg selv. Altså, det skjer av seg selv så sant man klarer å fange det som allerede er. Dersom man kan se og akseptere det som finnes akkurat nå, uansett hvor uhåndterlig det er, så vil det føre til at endring av det skjer... på et eller annet vis. Dette er altså hva jeg er litt tunglært på, av og til ihvertfall, slik de fleste av oss er på mye her i livet. Jeg vet inderlig godt at det stemmer, at endring skjer når jeg ikke prøver hardt å endre det som er, men heller aksepterer AT det er. Likevel har jeg gått i fella utallige ganger, etter at denne innsikten ble presentert, og har forsøkt hardt og iherdig å endre noe som om jeg besitter langt sterkere krefter og klokere evner enn det jeg i realiteten gjør. Det hjelper altså lite å ha hørt ordene over og vite at de stemmer, dersom jeg ikke er moden for å la det finne sin vei gjennom systemet mitt og gjøre sine magiske endringer i meg slik at jeg handler og tenker litt annerledes.

Nå skal det sies at jeg selvsagt har tenkt og handlet annerledes de siste årene etter at jeg ble bevisst å akseptere det som er, og tross det, så er det altså av og til fortsatt så sabla vanskelig. Det er helt utrolig faktisk hvor hardt jeg prøver av og til. Hvor hardt jeg kjemper. Hvor mye jeg bryr meg. Hvor inderlig jeg ønsker noe frem. Uten at det gir resultater i det hele tatt.

I mange coachingtimer når ordet "prøve" kommer opp ber jeg de prøve å løfte en krakk eller et glass i rommet. Når de løfter sier jeg: "Nei! Nå løfter du!" Når de lar den stå men later som de løfter den opp, selv om krakken eller glasset står mot underlaget, sier jeg: "Nei! Nå står den!" Når de da løfter litt til sånn at den akkurat mister taket med underlaget svarer jeg: "Nå, løfter du den igjen!" Og sånn fortsetter jeg til frustrasjonen dukker opp på andre siden. "Nei! Nå hviler det mot bordet igjen!" "Nei, nå løfter du!" "Jeg sa prøv!"

Frustrasjonen er til å ta og føle på. Sammen med frustrasjonen kommer etterhvert latter. Så settes glasset ned på bordet igjen og personen foran meg ser på meg med et glimt i øynene "Det går jo ikke! Det går jo ikke an å prøve...egentlig!" Nei, man har i grunnen to alternativer i de aller fleste tilfeller: "Å handle!" eller "Å gi slipp!", altså å la være fordi man ikke ser hensikten i handlingen, enten fordi det ikke gir en nok mening, eller fordi man rett og slett innser at å handle blir en lang kamp uten resultater. Noen ganger er ikke det å være kampklar det beste. Noen ganger er ikke det å vinne det beste. Noen ganger er ikke det å komme i mål for enhver pris det riktige. Noen ganger er ikke det å mestre så innmari viktig. Noen ganger er det faktisk helt ok å gi slipp. La det gå! Ok - å ta livet litt med ro og slappe av!

Så har jeg lært akkurat det... likevel... tross for at jeg på emnet tydelig er tunglært i perioder, for endring skjer i og rundt meg i livet mitt uten at jeg gjør noe som helst for at det skal skje. Magiske tider er det rett og slett! Jeg har prøvd mye i mitt liv, jeg har kjempet mye, jeg har jobbet hardt, jeg har virkelig puttet energi og innsats inn i livet. Mange ganger har det selvsagt ført meg i mål og noen ganger har jeg vært lykkelig i mål, men jeg er ikke alltid nødvendigvis lykkelig i mål. Noen ganger er jeg like tom som før jeg begynte å kjempe meg dit og har tidligere i livet håndtert det med å kjempe videre for noe annet. Som en dame som begynner å se mot førti etterhvert (ok - så er det fortsatt noen år til da) så innser jeg at jeg ikke vil leve et sånt et liv. Et sånt liv hvor jeg kjemper, prøver og bruker all min kraft på å få ting til å skje, spesielt ikke siden jeg blir mer og mer oppmerksom på at ting har en tendens til å skje av seg selv, om man lar dem.

For måneder tilbake hadde jeg noen mål jeg jobbet hardt for. I det harde arbeidet forsvant noe av motivasjonen og når noe av den ble borte så mistet jeg også kontakt med litt av meg selv. Plutselig kjentes det ikke like meningsfullt ut å jobbe i denne retning og følelsen av at det var riktig vei å gå oppdaget jeg at ikke var der. Jeg var faktisk ikke sikker på om det var dette jeg ville. Så jeg stoppet opp og gav meg selv oppmerksomhet, mitt indre, min sannhet. Sannheten som var helt feil akkurat da. "Ok Tone - så du vil ikke dette likevel!? Tross at du trodde det! Tross at du har jobbet hardt for det! Tross at du har gitt beskjed til de rundt deg at du skal og vil! Ok. Så vil du ikke lenger! Det er helt ok. Da gjør du ikke lenger. Da gir du slipp og ser hva som tar den plassen du når har brukt til dette." Det magiske er at det kort tid etterpå dukket opp andre muligheter som var mye riktigere enn min plan der og da. Og etter en periode i det nye våknet jeg plutselig opp en dag og kjente "Nå er noe annerledes, NÅ er jeg klar for dette første..." Ironisk nok kom dette første da helt av seg selv, uten at jeg måtte jobbe for det, uten at jeg måtte prøve. Ironisk nok bare skjedde det så fort jeg hadde gitt slipp.

Så når de står der i coachingrommet mitt og prøver å løfte glass og krakker, så ender de alltid opp med å gjøre det samme, uavhengig om de "går for det" eller "gir slipp" - for jeg innser at det er to sider av samme sak. Begge deler handler om å følge med sin egen energi og egen sannhet og å være i flyt med den virkeligheten som eksisterer der og da og å forholde seg til de faktiske muligheter og begrensninger som er. 

Jeg sier ikke at du ikke skal kjempe for noe du tror på, eller at du ikke skal jobbe for ting, men jeg vil oppfordre deg til å lytte til motstanden i deg og rundt deg. Noen ganger er den et klart tegn på at du bruker mye energi i en retning der du kanskje aldri får den tilbake!



søndag 28. september 2014

"Jeg er..."

Livet mitt har ikke gått "straka vegen" - langt derifra! Jeg har prøvd og feilet min vei gjennom livet. Mange har sett på min ferd med beundring, andre har sett på den med stikk motsatte øyne, jeg derimot konkluderer med at det egentlig ikke finnes annen måte å leve livet på, ihvertfall ikke for meg.

For sannheten er at jeg som tiåring ikke ante hva jeg skulle gjøre med livet mitt og det var vel heller ingen som forventet det av meg. Som 20-åring ante jeg det like lite. Da var det riktignok en del som forventet at jeg skulle kunne redgjøre for fremtiden min. Hvordan skulle jeg kunne gjøre rede for mitt voksne fremtidige liv når jeg enda nesten ikke hadde levd? Som 30-åring bør du ha alt på plass, eller hva? Du bør vite sånn circa hva resten av livet bringer og du bør være godt på vei! Vel... Jeg satt på coachingstudiet og arbeidet med en av mine vanlige impasser (valgets kval) som jeg har bært med meg siden barndommen: "Skal jeg være fornuftig og nyttig i mine valg, for det er viktig for meg!? Eller skal jeg gå for det frie, kreative og mulig mer risikofylte - for det er også viktig for meg!?" Jeg fikk ikke noe endelig svar da heller, selv om det demret for meg at mine to motsetninger i livet kanskje ikke egentlig er det likevel - motsetninger altså - kanskje de er to likeverdige deler i ett fullverdig liv, for meg.

Nå sitter jeg her som 34 år og ser 40 nærme seg. Og når man er 40 så bør man da virkelig å knekt koden på hvem man skal bli, helst være og hvilken plass man har i dette livet? Nope! Og: Yes! Jeg vet så inderlig godt nå at jeg egentlig ikke har peiling! Og nettopp derfor har det endelig begynt å lande noen svar ned i tilværelsen, en klarhet om du vil, det begynner å bli tydelig for meg hvor jeg er på vei fordi det begynner å bli tydelig for meg hvor jeg har vært hele tiden.

For, i perioder i livet, og akkurat nå er jeg i en slik, så bare stemmer ting. De faller på plass litt av seg selv og det kjennes så riktig ut. Og akkurat i disse periodene så er det veldig tydelig for meg hva som gjør meg godt og hva jeg vil mer av. Akkurat i disse periodene kjennes det ut som om jeg løftes til et annet energinivå og som om jeg løftes opp og kan se ned på både fortid, nåtid og fremtid med en større oversikt. I denne tilstanden blir det helt tydelig for meg at essensen av meg og det som bringer energi og glede frem i meg hele veien har vært det samme, uavhengig om jeg var 10 år, 20 år eller 30 år, visse faktorer får meg til å våkne til liv og når jeg våkner, våkner ut av dvalet jeg tydeligvis sover litt i når jeg lever i strid med min egen natur, da ser jeg klart og tydelig hvem jeg er. Og jeg er en jente og dame som skal formidle. Jeg skal jobbe med mennesker. Jeg skal gå mine egne veier og jeg skal hele tiden utforske min egen spiritualitet, for når jeg gjør alt dette, da er jeg i vater, da har jeg det fysisk og psykisk godt.

Når jeg utforsker det spirituelle så snakker jeg ikke om kontakt med ånder eller religiøse tanker. Nei, jeg snakker om undring og utforsking av meg selv og livet rundt meg. Jeg snakker om å øve på å kjenne tilstedeværelse og øke kontakten med meg selv og livet. Når jeg kjenner denne kontakten finnes det også visdom tilgjengelig, visdom om meg og livet jeg lever som jeg trenger å ta noen runder med i ny og ne, fordi det minner meg på hvem jeg er og hvilken plass i livet jeg trives best med.

Jeg innser i et opphevet nivå i min egen tilstedeværelse, som jeg kjenner akkurat her og nå, at jeg vet og har visst hele tiden hva essensen av meg er, hva jeg er lykkelig med, hva som gjør meg ulykkelig og hva som gjennom denne vissheten ser ut til å være best mulig oppskrift for meg fremover. Likevel vet jeg ikke den konkrete formen dette tar. Det er mange måter å formidle på, det er mange måter å jobbe med mennesker på, det er mange veier jeg kan velge, det er mange veier jeg kan gå og samtidig holde kontakten med min spiritualitet, mitt sanneste indre og det er mange måter jeg kan oppleve kjærlighet på. Så derfor vet jeg så inderlig mye og så inderlig lite på en og samme tid. Jeg aner ikke hva fremtiden vil bringe i fysisk form gjennom stillinger karrieremessig eller faktorer i mitt privatliv - det kan være så mangt - men jeg vet med hele meg hva essensen i min vei vil være i et lykkelig liv. Det har jeg hele tiden visst om jeg ser tilbake til og med til tiårs-alderen, det var det samme som fikk blodet i meg til å bruse da som nå. Så svarene for meg har ligget der hele tiden, men det har altså tatt over 30 år å lære meg selv å kjenne og å forme mitt liv etter min indre følelse av mening. Det ligger også helt sikkert 30 år foran meg med aha-opplevelser om alt jeg allerde vet og hele tiden har visst, uten at jeg har hatt og har kontakt med det akkurat nå og da heller ikke vet hvordan jeg skal bruke det.

I disse tider hvor det er et enormt fokus på resultater og prestasjoner tror jeg vi har mistet kontakten med noe mye viktigere, noe mye sannere og noe mye større enn å være "størst" og "best". Vi har mistet kontakten med at vi allerede er fantastiske når vi kommer til denne verden, at vi allerede fra første dag endrer den verden vi enterer gjennom masse kjærlighet, og at vi er født akkurat sånn vi skal være for å bidra til verden på en måte bare akkurat jeg eller du kan. Kanskje skal vi slutte å oppfordre ungene våre og hverandre å løpe etter stjernene der oppe og fremme og heller oppmuntre oss selv og andre til å utforske der vi allerede står. For jeg er helt sikker på at økningen i depresjoner, frafall fra videregående og mer angst på plakaten i stor grad skyldes at mange av oss løper rundt i verden for å finne svar som vi allerede sitter på hjemme, i vår stilleste stund, i vårt sanneste øyeblikk, i dyp kontakt med sårbarhet og ordene "Jeg er..."


lørdag 20. september 2014

Dramafri sone

Som 34 år gammel kvinne har jeg opplevd min del av drama gjennom livet. Jeg var blant annet en av tre jenter som likte å leke i gata når jeg var liten og det gikk ikke alltid (ordet er kanskje til og med "sjeldent") knirkefritt. Når jeg ble litt eldre var vi fire venninner som hang sammen, det utjevnet balansen noe, men av og til var vi enige med den ene og av og til den andre og vi opererte ofte to og to istedenfor som harmonisk firkløver - selv om det også skjedde. Det er med andre ord godt med tenåringsdramatikk å spa fra når jeg titter tilbake.

I tenårene var jeg heller ikke mammas største fan. Det vil si at jeg både var og ikke var og at det i seg selv kjentes dramatisk. Å løsrive seg og stå på egne ben førte med seg både diskusjoner og testing av grenser, selv om jeg vil påstå at jeg var en ganske så uskyldig tenåring. Dramatisk var det likevel for meg. I slutten av tenårene fikk jeg min første kjæreste, en vietnamesisk gutt som ikke fikk være sammen med norske jenter, så vi gjemte oss bort og fryktet svigers rundt neste hjørne. Drama i massevis for et ungt og uerfarent hjerte. Så ble det en dag slutt og jeg opplevde min første kjærlighetssorg. DRAMA!

Venninneintriger, baksnakking, allianser og meninger stoppet ikke opp i begynnelsen av tyveårene men tok kanskje en litt annen form. Jeg var både en del av det og et offer for det og kjente en begynnende prosess av at "Dette dramagreiene er ikke så innmari kult". Det skulle likevel ta mange år å knekke kodene på å holde meg utenfor drama jeg egentlig ikke ville være del av.

Siden den gang har jeg opplevd kjærlighet og brudd igjen, det å bli mamma og forsøkt å finne min rolle i verden - det har vært en dramatisk ferd i seg selv. Nå i en alder av 34 år kjenner jeg at jeg er drittlei drama og har innsett at det faktisk er opp til meg om jeg vil at livet mitt skal spille seg ut som manuset til Hotel Cæsar, eller om jeg rett og slett skal leve et liv som ikke egner seg på TV-skjermen men som likevel er fullverdig for meg.

La meg være ærlig, i et liv der man selv er "skilt" og har funnet kjærligheten på nytt med en som er skilt og har barn fra før og der vi forsøker å få hverdagskabalen til å gå opp vil det sjelden være helt dramafritt. Når vi i tillegg har krevende jobber, et sosialt liv og mange forpliktelser på hver vår kant ligger forholdene så absolutt til rette for drama. Det jeg heldigvis har innsett er at forholdene ligger like mye til rette for å leve et dramafritt liv.

Jeg tror jeg begynner her i å forklare: Hva er drama? Min definisjon og forklaring av ordet drama ligger ikke i hendelsene men hvordan jeg og de rundt meg håndterer hendelsene. Drama er for meg når det som er, hauses opp til å blir noe mer, større eller verre enn det det egentlig er og trenger å være. Da mener jeg vi har tråkket over grensen til dramaets verden.

Som en venninne som er såret, sint og langer ut sine meninger om en annen venninne som ikke kommer i en middag hun har invitert til. I utgangspunktet er det ikke verre enn at vedkommende har takket nei til selskapet. Det er ikke noe dramatisk i det i seg selv. Det dramatiske oppstår når hun med invitasjonen begynner å tolke hva dette nei'et betyr, lar seg såre og irritere over sine egne tolkninger fordi hun antar at den andre mener dette og begynner å dele sine tolkninger og sårede følelser med andre. MASSE drama! Et nei har blitt til ti høns! Kanskje kunne hun bare spurt direkte: "Er det fordi du ikke liker meg så godt at du ikke kommer?" "Nei du, jeg liker deg kjempegodt, men for å være helt ærlig sliter jeg og mannen min litt om dagen og vi trenger en kveld for oss selv." Om de begge la den bli liggende der: DRAMA AVERTED

Eller en eks-kone som mener at hennes eks-mann burde gjøre ting annerledes. Hun kan peise på til eks-mannen med sine meninger og han kan peise på tilbake om at hun søren meg ikke er noe bedre og burde feie for sin egen dør. Hun kan bli fornærmet og sms'e tilbake at dette er "TYPISK DEG!" og han kan melde i retur "Vel, det er ikke rart det er typisk meg når du alltid skal problematisere ting og alltid skape drama!" De kunne fortsatt i det uendelige. Sannheten er at så lenge det ikke omfatter alvorlig omsorgssvikt rundt barna så ligger dramaet i deres egne reaksjoner, ikke nødvendigvis i, og antagelig ikke i faktorene som i utgangspunktet irriterer dem. Hadde de fra begynnelsen hatt denne innstillingen ville ting antagelig vært annerledes: "Ok, han/hun er ikke min favorittperson akkurat nå, det er en grunn til at vi gikk fra hverandre og det gjør seg fortsatt gjeldende, men JEG orker ikke å leve i drama og irritasjon lenger, det er jo derfor jeg gikk videre, så JEG prøver å være så ålreit jeg kan der jeg må forholde meg til han/henne og så får han/hun ta det på sin egen kappe og tappe sin egen energi dersom han/hun ikke klarer å gjøre det samme. JEG setter ihvertfall en grense for hvor mye negativ energi jeg skal legge i dette fremover. JEG velger å forholde meg til fakta og ha en saklig kommunikasjon, alt annet kommer ikke over dørstokken min." Det er aldri "den andres" skyld om jeg har det kjipt i min sone, for i min sone er det jeg som regjerer og bestemmer og har jeg det veldig kjipt her har jeg ikke gjort jobben min i å feie for egen dør og holde døren lukket for det dramaet jeg ikke vil ha inn i min kropp og min sone.

Jeg kunne ramset opp utallige andre eksempler. Disse to ser imidlertid ut til å gå igjen så jeg valgte disse. Selv har jeg lært den harde veien at å hele tiden skulle være rettferdig, gjøre opp urett og engasjere meg i tide og utide faktisk ikke bare er å gjøre andre tjenester. Noen ganger, faktisk også ofte, kan det være å gjøre både meg selv og andre en bjørnetjeneste. Jeg har måtte jobbe med og jobber fortsatt med å gi slipp på alt som ikke hører til min sone, det vil si alt som ikke er mitt - min fortid, mitt ansvar, mine relasjoner - og la folk rundt meg få ordne opp selv. Når det kommer til min fortid, mitt ansvar og mine relasjoner så jobber jeg hardt med å ikke anta ting, sjekke ut der jeg har negative tanker om noen i håp om å sortere og oppklare positivt, gi slipp på det negative jeg uansett ikke får gjort noe med, avklare mine egne grenser for hva folk skal få mene, uttale seg om og bry seg med i mitt liv og øve på ordene "Nei" og "Dette er opp til meg hvordan jeg vil håndtere" der jeg kjenner at jeg vil verne om mitt eget privatliv og min bestemmelsesrett. Jeg har gått fra å "forklare meg" når jeg synes noe er vanskelig til å innse at jeg ikke trenger å stå til rett for noen andre enn meg selv og dersom jeg har det godt med den avgjørelsen jeg tar, er det ingen grunn til at andre ikke bør kjenne det samme når det gjelder mitt liv. De må derfor bare respektere, og for de som kjenner det blir dramatisk at jeg setter grenser, får ta dramaet på egen regning. Jeg deler ikke min energi ut til noen - verken i form av drama eller irritasjon - dersom jeg i min egen sone ikke ser noen grunn til å slippe den ut. Jeg har lært meg at vi alle er individer som fungerer uavhengig av hverandre også der vi fungerer sammen og at jeg har rett til å ha mitt eget følelsesliv. Det er for eksempel faktisk helt i orden at jeg er lykkelig og takknemlig i mitt liv samtidig som mannen min har det vanskelig på grunn av noe i sitt liv. Jeg kan være der og støtte men det har ingen hensikt for noen av oss om jeg slipper det gode for å sitte med han i det vonde. Det er rom for to mennesker i vårt ekteskap med ulike prosesser. På samme måte forventer jeg ikke at mannen min skal irriterer seg over de menneskene som irriterer meg, han skal få ha sine egne prosesser rundt ting og ingenting gleder meg mer på en av mine dårlige dager enn å se han glad.

Jeg skal ikke påstå at livet mitt generelt er en dramafri sone, men jeg kan love at det er noe jeg jobber for. Jeg kjenner jeg rett og slett er drittlei drama for det blir tydeligere og tydeligere for meg at drama er noe egoene våre produserer. I Dramaland finnes egne lover og regler og uansett hvem av de man følger så ser det ut til at man bryter noens regelverk. I Dramaland er fokus mer på tolkningene av det som skjer og tydelig er jakten på alt som er galt. I Dramaland er vi ikke så opptatt av det som fungerer og det som gjør oss godt men fores av det motsatte. I Dramaland mister vi hodet og kontakt med kroppen og begynner å bli noen andre, noen de færreste av oss egentlig liker særlig godt. Nei, jeg takker meg heller til å plante beina godt på bakken, forholde meg til fakta og virkeligheten, konsentrere meg mer om meg selv og hva jeg kan bidra med enn hva jeg forventer fra andre og så velger jeg å fokusere på og løfte frem det som er godt og som fungerer. Hvis alle gjorde dette så hadde det ikke blitt så mye drama igjen - og for bortsettfra de største såpeoperafans der ute - tror jeg virkelig det hadde vært det beste for oss alle.

torsdag 11. september 2014

Hvordan oppfylle drømmer?

I denne uken har drømmer fått fokus hos meg. Jeg har hørt folk rundt meg snakke om sine drømmer. Det dukker opp ord om det både på TV og i sosiale medier og sist men ikke minst føler jeg selv at jeg lever mine egne drømmer akkurat nå.

For noen uker siden skrev jeg på Facebook som status: "En liten drøm har gått i oppfyllelse i dag." Jeg fikk raskt respons og merket irritasjon fra noen over at jeg ikke skrev hvilken drøm. Fra andre kom nysgjerrighet. En nysgjerrighet som kjentes sterk for meg. Et øyeblikk dyttet det meg ut av gleden og inn i "Var det kanskje litt stort å kalle det en drøm? Tror de kanskje nå jeg har oppnådd noe helt utrolig? Blir virkeligheten god nok sammenlignet med assosiasjonene folk nå sitter med?" Så ristet jeg hardt med hodet for å rett og slett riste disse tankene ut og steg opp igjen i gleden og kjente på takknemlighet - en drøm hadde gått i oppfyllelse - for meg!

I våre dager er mange av oss ekstremt bortskjemte. Vi har omtrent alt vi trenger og det vi ikke har det trenger vi mest sannsynlig ikke. Så når vi skal drømme må vi opp i nye høyder, skyhøye høyder, vi må rett og slett overgå oss selv for å drømme og oppfyllelsen må ta oss høyere enn rusen vi allerede bader oss i med fast inntekt som gjør vi kan kjøpe puter, lysestaker, nye sko og den maten vi har lyst på. Vi må høyere enn en vanlig jobb og helst kapre en uvanlig en. Vi må forbi vanlig kropp og vanlige resultater. For vi må overgå oss selv og hverandre for å drømme og kjenne oppfyllelsen av en drøm.

Vi er så vant til tilfredstillelse at vi ikke er tilfreds. Vi er så vant til å mestre at vi ikke alltid ser at vi mestrer. Vi er så vant til å ha noen der at vi ikke alltid tar oss bryet å sette pris på det. Vi er så vant til å ha det godt. Så godt at mange av oss begynner å få det litt vondt. For hvor blir livsgleden egentlig av i alt vi allerede har oppnådd? Hvor blir følelsen av mening av i alt vi allerede eier og gjør? Hvor blir egentlig vi av i alle de fantastiske resultatene vi kan vise til?

"Er du glad for det du har?" får jeg lyst til å spørre deg. Og hvis svaret er ja, hvor ofte stopper du opp og kjenner på det, at du er glad altså, at du er takknemlig?

Store drømmer i en rik og vestlig verden er berømmelse, status, hårreisende summer, stort, synlig og litt amerikanisert. Og selv går jeg av og til i den fella å tenke at mål er det vi har ambisjoner om å gjøre i nærmeste fremtid, men drømmer, drømmer er noe nesten uoppnåelig, forbeholdt de få.

Tar man den siste definisjonen med seg ned og putter den inn i ulike livssituasjoner og samfunn vil drømmer som passer denne beskrivelsen - noe nesten uoppnåelig, forbeholdt de få - plutselig kunne få mange ulike former. Noen steder er det nesten uoppnåelig å gå på skole og lære å lese og skrive. Så en STOR drøm er å gjøre dette, og oppfyllelsen av drømmen er noe de fleste norske barn tar helt for gitt. Andre steder i andre situasjoner er den store drømmen å få bo et sted, bli boende på dette stedet og slippe å hele tiden flytte rundt. Noe som helt sikkert er en selvfølge for mange av dere som leser Livsstrategi. For andre er en STOR drøm å få jobbe på et sykehjem og ha en fast inntekt hver måned, selv om den ikke er stor. Samtidig sitter mange i den samme jobben og ønsker seg bort fordi det finnes større, bedre og mer meningsfulle ting å gjøre der ute for dem. De har de luksusen å kunne kjenne på realiseringsbehovet fremfor behovet for overlevelse og trygghet.

Når jeg tenker på det så slår det meg mer og mer hvor utrolig heldig JEG er. Hvor utrolig mange ting JEG har tatt for gitt i løpet av livet. Og - hvor utrolig takknemlig jeg nå er for å være i en posisjon der jeg hele tiden får utvidet perspektivet mitt og får større og større kontakt med noe forbi drømmene, resultatene og statusen vi mange har opparbeidet oss. Bak alt dette finner jeg det som kanskje er aller viktigst, ihvertfall for meg, nemlig mening. Jeg finner også tilstedeværelse. Og så finner jeg kjærlighet. En sterk, sterk kjærlighet... til livet.

Jeg har gått de siste månedene og sagt: "Alle drømmene jeg noen gang har hatt har gått i oppfyllelse." Jeg blir møtt med skrå blikk og forundring. Noen tenker kanskje "Wow, har hun oppnådd så mye!?" fordi drømmene deres er stooore og uoppnåelige i et velstående samfunn, eller de tenker at mine bør være det. Andre tenker kanskje "Det kan ikke være mye til drømmer, for hun virker nå ganske normal på meg." Og noen undrer seg kanskje "Hvordan har hun fått det til?"

Jeg tenkte jeg skulle dele oppskriften med dere og i den forbinnelse vil jeg dele noen av drømmene. Jeg har alltid drømt om å skrive, være en slags forfatter kanskje, men ihvertfall skrive noe som kan glede andre. Drømmen har gått i oppfyllelse! Ikke fordi jeg en forfatter med bok på bestselgerlista, jeg er heller ikke en av Norges største bloggere. Jeg trenger ikke å være det! Jeg drømte om å skrive og jeg skriver! Drømmen har gått i oppfyllelse! Jeg har alltid drømt om et fantastisk familieliv med en mann jeg elsker. Jeg har verken en ukomplisert eller perfekt familie og har heller ikke et perfekt ekteskap med en perfekt mann. Nei. Vi er to vanlige uperfekte mennesker som lever et ganske så vanlig hverdagsliv med livets opp og nedturer. Vi er ikke kule og lever ikke livet i sus og dus. Vi er mer av den typen som ramler ned i sofaen på kveldstid og ser på "The Block" på TV og gjentar rutinene dag for dag. Det høres kanskje ikke ut som et idyllisk drømmeliv, men det er det. Det er det fordi jeg har alt jeg ønsket meg i denne hverdagen. En å elske, å bli elsket, humor, raushet, glede, støtte og alt annet jeg alltid har drømt om. Vi finner dette drømmelivet omtrent midt i mellom skittentøyshaugen og vaskebøtta. Jeg drømte en gang om å bli psykolog og hjelpe folk gjennom samtaler ved bruk av verktøy og mine egenskaper. Jeg er ikke psykolog og likevel har drømmen gått i oppfyllelse, for jeg får hjelpe folk gjennom samtaler. Den samme drømmen kunne sikkert gått i oppfyllelse uten å være coach, men gjennom en meningsfull arbeidshverdag i møte med mennesker. En annen drøm har vært å stå foran en stor forsamlig og spre et viktig budskap. Det har alltid virket forlokkende for meg å stå på en scene, så jeg har drømt om å være både skuespiller og foredragsholder. Den drømmen gikk også i oppfyllelse! Jeg så på Oprah og Anthony Robbins og kjente at jeg ønsket meg det samme som de hadde. Og nå har jeg det! Gjennom kurs jeg holder for vanlige mennesker rundt temaene som står mitt hjerte nært. Det er ikke noe glamorøst ved det. Heller ikke stort. Jeg blir heller ikke rik av det. Det kommer nok i en form hvor andre ikke vil gjenkjenne fellestrekkene mellom arbeidshverdagen til Oprah Winfrey og meg selv, men jeg ser de klart og tydelig og kjenner at jeg lever en drøm!

Jeg kunne fortsatt å summere opp i det lange og det brede, men jeg tror dere skjønner tegninga. Ingenting ved mitt liv er ektravagant, lukseriøst eller uoppnåelig for de fleste av dere. Om dere vil kan dere få til akkurat det samme. Derfor ser det kanskje ikke ut som om jeg lever drømmen, og ikke bare en men flere, men det er akkurat det jeg kjenner at jeg gjør. Jeg føler meg minst like heldig som Oprah Winfrey eller andre store verdensstjerner. For hun og jeg har oppnådd akkurat det samme, i eget liv altså, å leve ut egne drømmer og å ha funnet en mening i livet.

Jeg tror vi mennesker har mistet oss litt i dette samfunnet av overflod. Jeg tror vi i overflod av det materialistiske og statusfikserte mister kontakt med det i livet som virkelig er viktig og essensen for de fleste av oss. Noe så enkelt som tilstedeværelse, som takknemlighet, som kjærlighet, som å følge energien i hjertet fremfor å følge berømmelsen. Som å ta det som er blitt kontroversielle valg som å si nei til økt berømmelse, større inntekt og mer status fordi man holder noe annet kjært. Noe annet som betyr mer. Som frihet. Som rom. Som tid. Til å være. Være deg.