lørdag 20. september 2014

Dramafri sone

Som 34 år gammel kvinne har jeg opplevd min del av drama gjennom livet. Jeg var blant annet en av tre jenter som likte å leke i gata når jeg var liten og det gikk ikke alltid (ordet er kanskje til og med "sjeldent") knirkefritt. Når jeg ble litt eldre var vi fire venninner som hang sammen, det utjevnet balansen noe, men av og til var vi enige med den ene og av og til den andre og vi opererte ofte to og to istedenfor som harmonisk firkløver - selv om det også skjedde. Det er med andre ord godt med tenåringsdramatikk å spa fra når jeg titter tilbake.

I tenårene var jeg heller ikke mammas største fan. Det vil si at jeg både var og ikke var og at det i seg selv kjentes dramatisk. Å løsrive seg og stå på egne ben førte med seg både diskusjoner og testing av grenser, selv om jeg vil påstå at jeg var en ganske så uskyldig tenåring. Dramatisk var det likevel for meg. I slutten av tenårene fikk jeg min første kjæreste, en vietnamesisk gutt som ikke fikk være sammen med norske jenter, så vi gjemte oss bort og fryktet svigers rundt neste hjørne. Drama i massevis for et ungt og uerfarent hjerte. Så ble det en dag slutt og jeg opplevde min første kjærlighetssorg. DRAMA!

Venninneintriger, baksnakking, allianser og meninger stoppet ikke opp i begynnelsen av tyveårene men tok kanskje en litt annen form. Jeg var både en del av det og et offer for det og kjente en begynnende prosess av at "Dette dramagreiene er ikke så innmari kult". Det skulle likevel ta mange år å knekke kodene på å holde meg utenfor drama jeg egentlig ikke ville være del av.

Siden den gang har jeg opplevd kjærlighet og brudd igjen, det å bli mamma og forsøkt å finne min rolle i verden - det har vært en dramatisk ferd i seg selv. Nå i en alder av 34 år kjenner jeg at jeg er drittlei drama og har innsett at det faktisk er opp til meg om jeg vil at livet mitt skal spille seg ut som manuset til Hotel Cæsar, eller om jeg rett og slett skal leve et liv som ikke egner seg på TV-skjermen men som likevel er fullverdig for meg.

La meg være ærlig, i et liv der man selv er "skilt" og har funnet kjærligheten på nytt med en som er skilt og har barn fra før og der vi forsøker å få hverdagskabalen til å gå opp vil det sjelden være helt dramafritt. Når vi i tillegg har krevende jobber, et sosialt liv og mange forpliktelser på hver vår kant ligger forholdene så absolutt til rette for drama. Det jeg heldigvis har innsett er at forholdene ligger like mye til rette for å leve et dramafritt liv.

Jeg tror jeg begynner her i å forklare: Hva er drama? Min definisjon og forklaring av ordet drama ligger ikke i hendelsene men hvordan jeg og de rundt meg håndterer hendelsene. Drama er for meg når det som er, hauses opp til å blir noe mer, større eller verre enn det det egentlig er og trenger å være. Da mener jeg vi har tråkket over grensen til dramaets verden.

Som en venninne som er såret, sint og langer ut sine meninger om en annen venninne som ikke kommer i en middag hun har invitert til. I utgangspunktet er det ikke verre enn at vedkommende har takket nei til selskapet. Det er ikke noe dramatisk i det i seg selv. Det dramatiske oppstår når hun med invitasjonen begynner å tolke hva dette nei'et betyr, lar seg såre og irritere over sine egne tolkninger fordi hun antar at den andre mener dette og begynner å dele sine tolkninger og sårede følelser med andre. MASSE drama! Et nei har blitt til ti høns! Kanskje kunne hun bare spurt direkte: "Er det fordi du ikke liker meg så godt at du ikke kommer?" "Nei du, jeg liker deg kjempegodt, men for å være helt ærlig sliter jeg og mannen min litt om dagen og vi trenger en kveld for oss selv." Om de begge la den bli liggende der: DRAMA AVERTED

Eller en eks-kone som mener at hennes eks-mann burde gjøre ting annerledes. Hun kan peise på til eks-mannen med sine meninger og han kan peise på tilbake om at hun søren meg ikke er noe bedre og burde feie for sin egen dør. Hun kan bli fornærmet og sms'e tilbake at dette er "TYPISK DEG!" og han kan melde i retur "Vel, det er ikke rart det er typisk meg når du alltid skal problematisere ting og alltid skape drama!" De kunne fortsatt i det uendelige. Sannheten er at så lenge det ikke omfatter alvorlig omsorgssvikt rundt barna så ligger dramaet i deres egne reaksjoner, ikke nødvendigvis i, og antagelig ikke i faktorene som i utgangspunktet irriterer dem. Hadde de fra begynnelsen hatt denne innstillingen ville ting antagelig vært annerledes: "Ok, han/hun er ikke min favorittperson akkurat nå, det er en grunn til at vi gikk fra hverandre og det gjør seg fortsatt gjeldende, men JEG orker ikke å leve i drama og irritasjon lenger, det er jo derfor jeg gikk videre, så JEG prøver å være så ålreit jeg kan der jeg må forholde meg til han/henne og så får han/hun ta det på sin egen kappe og tappe sin egen energi dersom han/hun ikke klarer å gjøre det samme. JEG setter ihvertfall en grense for hvor mye negativ energi jeg skal legge i dette fremover. JEG velger å forholde meg til fakta og ha en saklig kommunikasjon, alt annet kommer ikke over dørstokken min." Det er aldri "den andres" skyld om jeg har det kjipt i min sone, for i min sone er det jeg som regjerer og bestemmer og har jeg det veldig kjipt her har jeg ikke gjort jobben min i å feie for egen dør og holde døren lukket for det dramaet jeg ikke vil ha inn i min kropp og min sone.

Jeg kunne ramset opp utallige andre eksempler. Disse to ser imidlertid ut til å gå igjen så jeg valgte disse. Selv har jeg lært den harde veien at å hele tiden skulle være rettferdig, gjøre opp urett og engasjere meg i tide og utide faktisk ikke bare er å gjøre andre tjenester. Noen ganger, faktisk også ofte, kan det være å gjøre både meg selv og andre en bjørnetjeneste. Jeg har måtte jobbe med og jobber fortsatt med å gi slipp på alt som ikke hører til min sone, det vil si alt som ikke er mitt - min fortid, mitt ansvar, mine relasjoner - og la folk rundt meg få ordne opp selv. Når det kommer til min fortid, mitt ansvar og mine relasjoner så jobber jeg hardt med å ikke anta ting, sjekke ut der jeg har negative tanker om noen i håp om å sortere og oppklare positivt, gi slipp på det negative jeg uansett ikke får gjort noe med, avklare mine egne grenser for hva folk skal få mene, uttale seg om og bry seg med i mitt liv og øve på ordene "Nei" og "Dette er opp til meg hvordan jeg vil håndtere" der jeg kjenner at jeg vil verne om mitt eget privatliv og min bestemmelsesrett. Jeg har gått fra å "forklare meg" når jeg synes noe er vanskelig til å innse at jeg ikke trenger å stå til rett for noen andre enn meg selv og dersom jeg har det godt med den avgjørelsen jeg tar, er det ingen grunn til at andre ikke bør kjenne det samme når det gjelder mitt liv. De må derfor bare respektere, og for de som kjenner det blir dramatisk at jeg setter grenser, får ta dramaet på egen regning. Jeg deler ikke min energi ut til noen - verken i form av drama eller irritasjon - dersom jeg i min egen sone ikke ser noen grunn til å slippe den ut. Jeg har lært meg at vi alle er individer som fungerer uavhengig av hverandre også der vi fungerer sammen og at jeg har rett til å ha mitt eget følelsesliv. Det er for eksempel faktisk helt i orden at jeg er lykkelig og takknemlig i mitt liv samtidig som mannen min har det vanskelig på grunn av noe i sitt liv. Jeg kan være der og støtte men det har ingen hensikt for noen av oss om jeg slipper det gode for å sitte med han i det vonde. Det er rom for to mennesker i vårt ekteskap med ulike prosesser. På samme måte forventer jeg ikke at mannen min skal irriterer seg over de menneskene som irriterer meg, han skal få ha sine egne prosesser rundt ting og ingenting gleder meg mer på en av mine dårlige dager enn å se han glad.

Jeg skal ikke påstå at livet mitt generelt er en dramafri sone, men jeg kan love at det er noe jeg jobber for. Jeg kjenner jeg rett og slett er drittlei drama for det blir tydeligere og tydeligere for meg at drama er noe egoene våre produserer. I Dramaland finnes egne lover og regler og uansett hvem av de man følger så ser det ut til at man bryter noens regelverk. I Dramaland er fokus mer på tolkningene av det som skjer og tydelig er jakten på alt som er galt. I Dramaland er vi ikke så opptatt av det som fungerer og det som gjør oss godt men fores av det motsatte. I Dramaland mister vi hodet og kontakt med kroppen og begynner å bli noen andre, noen de færreste av oss egentlig liker særlig godt. Nei, jeg takker meg heller til å plante beina godt på bakken, forholde meg til fakta og virkeligheten, konsentrere meg mer om meg selv og hva jeg kan bidra med enn hva jeg forventer fra andre og så velger jeg å fokusere på og løfte frem det som er godt og som fungerer. Hvis alle gjorde dette så hadde det ikke blitt så mye drama igjen - og for bortsettfra de største såpeoperafans der ute - tror jeg virkelig det hadde vært det beste for oss alle.

torsdag 11. september 2014

Hvordan oppfylle drømmer?

I denne uken har drømmer fått fokus hos meg. Jeg har hørt folk rundt meg snakke om sine drømmer. Det dukker opp ord om det både på TV og i sosiale medier og sist men ikke minst føler jeg selv at jeg lever mine egne drømmer akkurat nå.

For noen uker siden skrev jeg på Facebook som status: "En liten drøm har gått i oppfyllelse i dag." Jeg fikk raskt respons og merket irritasjon fra noen over at jeg ikke skrev hvilken drøm. Fra andre kom nysgjerrighet. En nysgjerrighet som kjentes sterk for meg. Et øyeblikk dyttet det meg ut av gleden og inn i "Var det kanskje litt stort å kalle det en drøm? Tror de kanskje nå jeg har oppnådd noe helt utrolig? Blir virkeligheten god nok sammenlignet med assosiasjonene folk nå sitter med?" Så ristet jeg hardt med hodet for å rett og slett riste disse tankene ut og steg opp igjen i gleden og kjente på takknemlighet - en drøm hadde gått i oppfyllelse - for meg!

I våre dager er mange av oss ekstremt bortskjemte. Vi har omtrent alt vi trenger og det vi ikke har det trenger vi mest sannsynlig ikke. Så når vi skal drømme må vi opp i nye høyder, skyhøye høyder, vi må rett og slett overgå oss selv for å drømme og oppfyllelsen må ta oss høyere enn rusen vi allerede bader oss i med fast inntekt som gjør vi kan kjøpe puter, lysestaker, nye sko og den maten vi har lyst på. Vi må høyere enn en vanlig jobb og helst kapre en uvanlig en. Vi må forbi vanlig kropp og vanlige resultater. For vi må overgå oss selv og hverandre for å drømme og kjenne oppfyllelsen av en drøm.

Vi er så vant til tilfredstillelse at vi ikke er tilfreds. Vi er så vant til å mestre at vi ikke alltid ser at vi mestrer. Vi er så vant til å ha noen der at vi ikke alltid tar oss bryet å sette pris på det. Vi er så vant til å ha det godt. Så godt at mange av oss begynner å få det litt vondt. For hvor blir livsgleden egentlig av i alt vi allerede har oppnådd? Hvor blir følelsen av mening av i alt vi allerede eier og gjør? Hvor blir egentlig vi av i alle de fantastiske resultatene vi kan vise til?

"Er du glad for det du har?" får jeg lyst til å spørre deg. Og hvis svaret er ja, hvor ofte stopper du opp og kjenner på det, at du er glad altså, at du er takknemlig?

Store drømmer i en rik og vestlig verden er berømmelse, status, hårreisende summer, stort, synlig og litt amerikanisert. Og selv går jeg av og til i den fella å tenke at mål er det vi har ambisjoner om å gjøre i nærmeste fremtid, men drømmer, drømmer er noe nesten uoppnåelig, forbeholdt de få.

Tar man den siste definisjonen med seg ned og putter den inn i ulike livssituasjoner og samfunn vil drømmer som passer denne beskrivelsen - noe nesten uoppnåelig, forbeholdt de få - plutselig kunne få mange ulike former. Noen steder er det nesten uoppnåelig å gå på skole og lære å lese og skrive. Så en STOR drøm er å gjøre dette, og oppfyllelsen av drømmen er noe de fleste norske barn tar helt for gitt. Andre steder i andre situasjoner er den store drømmen å få bo et sted, bli boende på dette stedet og slippe å hele tiden flytte rundt. Noe som helt sikkert er en selvfølge for mange av dere som leser Livsstrategi. For andre er en STOR drøm å få jobbe på et sykehjem og ha en fast inntekt hver måned, selv om den ikke er stor. Samtidig sitter mange i den samme jobben og ønsker seg bort fordi det finnes større, bedre og mer meningsfulle ting å gjøre der ute for dem. De har de luksusen å kunne kjenne på realiseringsbehovet fremfor behovet for overlevelse og trygghet.

Når jeg tenker på det så slår det meg mer og mer hvor utrolig heldig JEG er. Hvor utrolig mange ting JEG har tatt for gitt i løpet av livet. Og - hvor utrolig takknemlig jeg nå er for å være i en posisjon der jeg hele tiden får utvidet perspektivet mitt og får større og større kontakt med noe forbi drømmene, resultatene og statusen vi mange har opparbeidet oss. Bak alt dette finner jeg det som kanskje er aller viktigst, ihvertfall for meg, nemlig mening. Jeg finner også tilstedeværelse. Og så finner jeg kjærlighet. En sterk, sterk kjærlighet... til livet.

Jeg har gått de siste månedene og sagt: "Alle drømmene jeg noen gang har hatt har gått i oppfyllelse." Jeg blir møtt med skrå blikk og forundring. Noen tenker kanskje "Wow, har hun oppnådd så mye!?" fordi drømmene deres er stooore og uoppnåelige i et velstående samfunn, eller de tenker at mine bør være det. Andre tenker kanskje "Det kan ikke være mye til drømmer, for hun virker nå ganske normal på meg." Og noen undrer seg kanskje "Hvordan har hun fått det til?"

Jeg tenkte jeg skulle dele oppskriften med dere og i den forbinnelse vil jeg dele noen av drømmene. Jeg har alltid drømt om å skrive, være en slags forfatter kanskje, men ihvertfall skrive noe som kan glede andre. Drømmen har gått i oppfyllelse! Ikke fordi jeg en forfatter med bok på bestselgerlista, jeg er heller ikke en av Norges største bloggere. Jeg trenger ikke å være det! Jeg drømte om å skrive og jeg skriver! Drømmen har gått i oppfyllelse! Jeg har alltid drømt om et fantastisk familieliv med en mann jeg elsker. Jeg har verken en ukomplisert eller perfekt familie og har heller ikke et perfekt ekteskap med en perfekt mann. Nei. Vi er to vanlige uperfekte mennesker som lever et ganske så vanlig hverdagsliv med livets opp og nedturer. Vi er ikke kule og lever ikke livet i sus og dus. Vi er mer av den typen som ramler ned i sofaen på kveldstid og ser på "The Block" på TV og gjentar rutinene dag for dag. Det høres kanskje ikke ut som et idyllisk drømmeliv, men det er det. Det er det fordi jeg har alt jeg ønsket meg i denne hverdagen. En å elske, å bli elsket, humor, raushet, glede, støtte og alt annet jeg alltid har drømt om. Vi finner dette drømmelivet omtrent midt i mellom skittentøyshaugen og vaskebøtta. Jeg drømte en gang om å bli psykolog og hjelpe folk gjennom samtaler ved bruk av verktøy og mine egenskaper. Jeg er ikke psykolog og likevel har drømmen gått i oppfyllelse, for jeg får hjelpe folk gjennom samtaler. Den samme drømmen kunne sikkert gått i oppfyllelse uten å være coach, men gjennom en meningsfull arbeidshverdag i møte med mennesker. En annen drøm har vært å stå foran en stor forsamlig og spre et viktig budskap. Det har alltid virket forlokkende for meg å stå på en scene, så jeg har drømt om å være både skuespiller og foredragsholder. Den drømmen gikk også i oppfyllelse! Jeg så på Oprah og Anthony Robbins og kjente at jeg ønsket meg det samme som de hadde. Og nå har jeg det! Gjennom kurs jeg holder for vanlige mennesker rundt temaene som står mitt hjerte nært. Det er ikke noe glamorøst ved det. Heller ikke stort. Jeg blir heller ikke rik av det. Det kommer nok i en form hvor andre ikke vil gjenkjenne fellestrekkene mellom arbeidshverdagen til Oprah Winfrey og meg selv, men jeg ser de klart og tydelig og kjenner at jeg lever en drøm!

Jeg kunne fortsatt å summere opp i det lange og det brede, men jeg tror dere skjønner tegninga. Ingenting ved mitt liv er ektravagant, lukseriøst eller uoppnåelig for de fleste av dere. Om dere vil kan dere få til akkurat det samme. Derfor ser det kanskje ikke ut som om jeg lever drømmen, og ikke bare en men flere, men det er akkurat det jeg kjenner at jeg gjør. Jeg føler meg minst like heldig som Oprah Winfrey eller andre store verdensstjerner. For hun og jeg har oppnådd akkurat det samme, i eget liv altså, å leve ut egne drømmer og å ha funnet en mening i livet.

Jeg tror vi mennesker har mistet oss litt i dette samfunnet av overflod. Jeg tror vi i overflod av det materialistiske og statusfikserte mister kontakt med det i livet som virkelig er viktig og essensen for de fleste av oss. Noe så enkelt som tilstedeværelse, som takknemlighet, som kjærlighet, som å følge energien i hjertet fremfor å følge berømmelsen. Som å ta det som er blitt kontroversielle valg som å si nei til økt berømmelse, større inntekt og mer status fordi man holder noe annet kjært. Noe annet som betyr mer. Som frihet. Som rom. Som tid. Til å være. Være deg.


søndag 7. september 2014

Klekkeklart blogginnlegg - Er ditt mønster det samme som mitt?

"Jeg verper på et blogginnlegg, men jeg vet ikke om det er klekkeklart" sa jeg for ti minutter siden til mannen min. Mine egne ord stoppet meg opp. Jeg smakte på de og løp deretter bort til ene enden av stua og hentet Mac'en. Det var noe i nettopp de ordene, noe som var klekkeklart i følelsen av å ikke være det.

Dere der ute som leser skal vite at slik skrives mine blogginnlegg. Jeg verper på de. Noen ganger i dager, andre ganger i uker og noen ganger et helt år. Jeg har små teorier, potensielle overskrifter eller bare en følelse jeg kjenner kan være verdifull som møres i meg. Og slik går jeg og tenker på dette, kjenner på dette og er i dette i mange og ofte lange perioder. Så sitter jeg der i en coachingtime og gir en tilbakemelding, får et spørsmål eller kjenner en følelse og løper etter timen til tastaturet. Ikke for å skrive om det som skjer i coachingrommet, men fordi dette øyeblikket får begeret mitt med dette blogginnlegget jeg har verpet på til å renne over, eller, med mer riktige ord i akkurat dette innlegget - det får egget til å klekke.

I dag klekket et egg fordi jeg sa ordene "Jeg verper på et blogginnlegg, men jeg vet ikke om det er klekkeklart". For det første er det spennende for meg at nettopp denne anerkjennelse, å si ordene høyt om hva som er, nettopp er det som forløste det jeg satt og kjente på og som førte til en endring der fingrene plutselig var klare for å ta tastaturet fatt. For ett kvarter siden satt jeg med en kreativ klump i magen med mye jeg ville formidle uten å se noen som helst måte å formidle det hele på. For kreative sjeler der ute kan dere sikkert kjenne dere igjen. Det føles som en kreativ forstoppelse (slik jeg har skrevet om for noe innlegg siden), som en skrivesperre, som en barriere jeg må komme over for å kjenne balanse igjen men uten anelse om hvordan å komme dit. En sterk trang til å slippe noe løs uten evne til å gjøre det. Noe som vokser og vokser og føles som det snart skal sprekke uten at det faktisk sprekker. En følelse av å være på vent og vite at man må videre uten å kunne slippe seg videre.

I denne tilstanden leter og leter jeg etter et uttrykk etter en måte å formidle. Tematikken, eventuelt følelsen, får ta mange runder i magen, i kroppen generelt og i hodet. Noen ganger snakkes det om med både den ene og den andre, uten at noe av det nevnte slipper ideene løs. Andre ganger er det en stille prosess som jeg nesten ikke er klar over selv. Så er det plutselig altså noe, et eller annet, som understreker det som er så veldig, at jeg plutselig vet hva jeg skal gjøre, hva jeg skal skrive, hvordan jeg skal formidle. I dette tilfelle var det ordene om verping på et blogginnlegg.

Slik det ofte er så ender blogginnlegget sjelden opp med å handle om det jeg trodde det skulle handle om. Dagens innlegg trodde jeg skulle handle om mine første dager som terapistudent. Ironisk nok ender det heller opp med å handle om prosessen jeg satt i. Prosessen av å ville formidle følelsen jeg sitter med etter første studiesamling. Det ender opp med å handle om stegene i en prosess. Min kreative prosess, men også min læringsprosess, og mer relatert til mine første studiedager kan jeg egentlig ikke få det, selv om formen på innlegget og innholdet er et helt annet enn jeg trodde det skulle bli.

Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om erfaringskurven som gjerne brukes i gestalt. Hvordan vi begynner ferden med en følelse av at det er et eller annet som ligger der (fornemmelse), denne følelsen gjør at vi blir mer oppmerksom på at det skjer en prosess (økt awareness), etterhvert som vi blir mer oppmerksom og ser tydeligere, kjenner tydeligere og er tydeligere vil noe stige frem som det viktige i prosessen (figurdannelse), i denne økte innsikten har det en tendens til å skje en mobilisering av energi og når denne energien når sitt klekkepunkt fører det ofte til handling. Handlingen fører en ofte til et godt sted som føles riktig, meningsfullt, tilfredstillende eller bare sterkt (kontakt). Etter handling skjer det som kalles en tilbaketrekning av figur, altså - det vi har vært opptatt av er nå blitt behandlet, er ferdig og trenger ikke den samme oppmerksomheten og tar ikke lenger plass på samme måte som før. Etterhvert som dette skjer vil vi ofte reflektere over prosessen vi akkurat har vært igjennom og kanskje lære noe av den.

Det slår meg at mange av mine fornemmelser i livet ofte oppstår når jeg får følelsen av at noe er viktig, at det er noe som er verdt å dele, min behandling av blogginnlegg med kjenning, tenking og å være i denne fornemmelsen er min måte å øke awareness på og få klarere for meg hva det er jeg har en økende kontakt med. Etterhvert som jeg får større og større klarhet rundt det jeg ønsker å formidle øker energien i meg og ofte finner denne energien form som ubehag eller noe pressende som vil ut. Handlingen skjer for mitt vedkommende når figuren (altså det jeg kjenner på) blir veldig tydelig, når formen (figuren) utpeker seg gir det meg kontakt med det som skjer og så stort energioverskudd at blogginnlegget klekker og jeg ikke kan annet enn å sette meg ned og skrive (handling). I skriveprosessen kjenner jeg kontakt og tilfredstillelse og selve skrivingen blir ironisk nok stort sett en refleksjon av hele prosessen jeg akkurat har levd gjennom.

Jeg blir oppmerksom på når jeg skriver dette innlegget hvor viktig prosesser er og hvor viktig å la seg være i prosessen også er. Hvordan ubehaget i dette eksempelet er nettopp det som må til for å dytte meg over kanten som gjør at det blir en tekst. Og hvor mye bedre jeg har det med å ha opplevd dette ubehaget som førte meg et sted enn å ikke ta prosessene i det hele tatt og holde meg på nøytral grunn der det verken presser på i kroppen, men heller ikke finnes en fase etterpå med deilig kontakt, refleksjon, læring og en ro som bare kan komme som resultat av å ha erfart og levd litt.

Jeg undrer meg om akkurat du som leser kanskje kan komme til å se dine egne prosesser med nye øyne om du ser det i lys av erfaringskurven og om det kanskje for deg som for meg har en forløsende og betryggende effekt å se at mennesket som organisme har en tendens til å følge visse mønstre og at disse mønstrene fører en igjennom ikke bare ubehaget men også ut av det og inn i kontakt, endring og en følelse av tilfredstillelse og ro. Bruk gjerne punktene under til å reflektere over hvor du er i din prosess og til å øke innsikten i at alt i livet er prosesser som vil gå over etterhvert og føre deg videre når tiden er inne og du er klar. For meg er det ihvertfall virkningsfullt å vite at livet går i faser og at faser tar slutt. Det hjelper meg å tenke: "Her er jeg nå og så lenge jeg står i det med integritet, respekt og så dyp kontakt med meg selv som jeg klarer vil jeg overleve dette også og snart åpne døren til et ganske annet sted som gi det vanskelige jeg står i akkurat nå en mening."

Her er punktene igjen:

- Fornemmelse - jeg kjenner på et eller annet.
- Økt awareness og figurdannelse - jeg får større og større forståelse av det jeg kjenner på og står i.
- Mobilisering av energi - økning av kontakt med det som er gir økt kontakt med meg selv og det gir energi.
- Handling - energien og innsikten trigger en handling i meg.
- Kontakt - jeg kjenner sterk kontakt med meg selv og det som skjer - ofte kjennes det meningsfullt og riktig ut - gjerne også sterkt.
- Tilbaketrekning av figur - nå som jeg har handlet tar det ikke så stor plass i meg, jeg kjenner større ro og har rom til andre ting.
- Refleksjon - jeg har lært noe/ fått noe ut av det som akkurat har skjedd.




torsdag 4. september 2014

En ny reise begynner i morgen

For litt over fire år siden tråkket jeg ut av dørene på Norsk Gestalt Institutt som stolt nyutdannet gestaltcoach. Jeg var klar for verden og for å bruke gestalt som verktøy i møte med klienter og annet arbeid. Det har vært fire utfordrende og likevel flotte år der jeg virkelig har fått brynet meg både på mitt eget liv og i møte med andres liv. Gestalt og den gestaltfaglige måten å tenke på har vært min følgesvenn i dette.

Jeg har tenkt litt annerledes, handlet litt annerledes, følt litt annerledes og vært ganske annerledes enn jeg var før mitt møte med denne utdanningen og likevel har jeg aldri følt meg mer som meg selv i full blomst enn årene etter utdanningen i coaching. Jeg kan skrive under på at metoden funker og at filosofien i bunn kan være av stor betydning for livskvaliteten.

Jeg undret meg på slutten av coachingstudiet om jeg skulle hoppe inn på terapistudiet etter sommeren, men noe i meg sa "Nei!". Jeg følte meg litt ferdig, og så uferdig som gikk an på en og samme tid. Det jeg ser nå, fire år senere, er at jeg trengte denne tiden til å finne meg selv i faget. Finne meg selv i livet og rett og slett finne min måte å være coach på.

Gjett om jeg føler meg heldig som har fått skrive denne bloggen og utforske faget mitt og andre impulser på tankeplanet og dele det med dere. Like heldig føler jeg meg som har fått lov å møte så mange fantastiske mennesker og bruke en dæsj gestalt med en dæsj Tone og en dæsj andre coachingverktøy i mitt arbeid med dem. Skritt for skritt har jeg gjort faget til mitt eget og funnet min egen versjon av gestalt og litt annet som jeg kjenner at fungerer for meg i coachingrommet.

Som nyutdannet gestaltcoach var jeg nyfrelst på faget og jeg trengte å gå igjennom kritiske faser og utforske hva jeg egentlig syntes om det jeg hadde lært, litt sånn på avstand. Nå har jeg gjort det i fire år og jeg har funnet ut at jeg virkelig føler meg hjemme med gestalt som fag, men at jeg gjerne også henter andre impulser og blander det hele i en god miks. Jeg føler meg trygg på min måte å møte faget på nå og at jeg ikke blir borte i det, for nå vet jeg ikke bare hvem jeg er personlig men også hvem jeg er og hvor jeg står rent faglig.

Derfor er tiden inne, mine kjære lesere, til å kaste seg inn i en ny studierunde. I morgen blir jeg offisielt student igjen, men denne gangen i gestaltTERAPI. Jeg fyker rett inn i 2.klasse siden jeg har coachingutdannelsen fra før og har foran meg tre lærerike år på Norsk Gestalt Institutt! Gjett om jeg gleder meg!!!

Jeg vet ikke helt hvordan det blir, men jeg tror jeg skal forsøke å dokumentere det jeg lærer og prosessene mine her på bloggen på en lettfattelig og forhåpentligvis både lærerik og inspirerende måte. Det var noe jeg skulle ønske jeg hadde gjort mer når jeg var ferdig med coachingstudiet og her har jeg altså fått en ny sjanse til å dele gestaltfaget med dere!! Og dere - det blir ingen fagblogg men Livsstrategi i god gammel stil inspirert av alt det spennende jeg skal erfare og lære de neste tre årene.

Kommer du til å følge meg gjennom studietiden her på bloggen? Gi en lyd i kommentarfeltet da vel!